ANGSTiBOKS

Faen! Den var drøy, den runden der! Den som sier at man ikke kan mane fram angst, kan ta seg ei fet bolle! For det kan man så visst, så!

Litt tilbake i tid. Sånn ca. april i fjor (2023, for de som fortsatt går på corona-tid og «må tenke»…) -da startet jeg med utprøving av ADHD-medisiner. 

Yup! Jeg -med medisinskrekk herfra og til Sinsen- gikk inn i løvens hule (DPS) for å prøve ut noe av det skumleste jeg vet om. Sammen med noen av de skumleste jeg vet om…

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg har ikke nevnt dette tidligere -dels fordi jeg noen ganger har behov for å holde enkelte ting for meg selv mens det står på som verst, og dels fordi jeg ikke har vært fristet til å gå offentlig ut med kritikkverdige forhold mens løven (DPS) fortsatt kan lukke kjeften sin rundt meg og knuse meg med de skarpe tennene sine. Jeg er fremdeles under medisinutprøving, men jeg sitter inne med så mange tanker og følelser rundt dette opplegget at det begynner å bli ganske trangt og kaotisk på innsiden. Det beste for meg nå er å få ventilert ut i hvert fall noe av det, og så kan vi heller gå i detalj på de kritikkverdige forholdene når jeg har DPS i bakspeilet.

Nuvel… Utprøvingen tok rundt fem måneder. Pga medisinskrekken fikk jeg lov til å mikrodosere (trappe opp sakte med veldig små doser om gangen) slik at kroppen kunne tilvennes medisinen på en ekstra skånsom måte. Alt i alt vil jeg si at det gikk ganske bra, men det visste jeg jo ikke før jeg var ferdig så det ble noen måneder med forhøyet skrekk og gru likevel. Metoden med mikrodosering funket greit, og jeg fikk lite bivirkninger. Dessverre fikk jeg lite virkning også så det ble med forsøket. Jeg behøver mest av alt hjelp med angsten, men min teori var den at siden angsten min mest sannsynlig kommer av mange år med udiagnostisert ADHD, anså jeg ADHD’n som litt sånn «roten til problemet», og at det derfor kunne virke vettugt å faktisk forsøke medisiner for dette også. Og nå har jeg gjort det, og det funka ikke. Men da vet jeg det. Da slipper jeg den «what if»-følelsen, i det minste.

Såh… Da skulle turen gå videre til neste kategori medisiner -angstmedisiner, antideppers, dopaminpeppers, SSRI, SNRI…you know the drill. Men før runde nummer to skulle settes i gang, ble vi (løven og jeg) enige om at vi skulle utføre en ny utredning for autisme. Dette for at det skulle bli lettere å sikte seg inn på den medisinen som ville passe meg aller best, og på den måten slippe å dra meg igjennom flere preparater enn nødvendig. Medisinskrekk and all…

Autismediagnosen har jeg allerede fortalt deg om så da er vi så langt, og medisiner runde to har akkurat begynt. Ny time, ny psykiater, ny medisin, samme jævla DPS…

Første timen med ny psykiater var på torsdag, og jeg turte ikke ta første pille før i dag. Jeg gruer meg og jeg behøver tid til å prosessere informasjonen fra psykiateren samt alt som skal skje og kan skje framover. Så klokken 07.00 i dag morges tok jeg pille No.1. Hvis jeg noen gang lanserer min egen parfyme, vet dere nå hva den skal hete…

Det tok bare noen sekunder fra pillen var svelget til kroppen min bestemte seg for å detonere en større angstbombe. Det var selvsagt ikke direkte pga pillen -den var jo nettopp svelget, og den bruker ikke så kort tid på å funke- men indirekte fordi jeg nettopp hadde overlatt kontrollen over kropp og hode til noe annet enn meg selv. Og det var skummelt.

Jeg fikk panikk. Den ene katastrofetanken etter den andre hamret seg inn i hodet mitt, og jeg måtte sette alle kluter til for å gjøre motstand -fortelle meg selv at dette ikke er farlig, at dette bare er noe nytt og uvant, men at det skal gå bra. Jeg kjente på den stadig voksende desperasjonen etter å finne en betryggende tanke å gripe fast i. Samtidig vrenger magen seg, og jeg må kaste meg ut av senga og løpe på badet. Mitt sympatiske nervesystem («fight or flight») satte i gang så raskt og intenst at kroppen ikke klarte å holde på noe som helst. Hele sjela vibrerer, og jeg kan kjenne det som oppleves som elektriske impulser, helt ut i fingertuppene. I hårrøttene. Øyevippene.

Hva skjer nå? Hva gjør jeg hvis dette ikke går over? Hvor ille blir det denne gangen? Hvor lenge skal det vare?

Heldigvis, etter tretti år med panikkangst, er jeg relativt godt drillet i å håndtere anfall, så jeg har noen verktøy jeg kan bruke. Men det endrer ikke det faktum at det fortsatt er helt for jævlig. Det skremmer meg, og til tider lammer det meg helt. Og alt dette foregår på innsiden av meg. Det er bare så utrolig vondt å forsøke å skape plass på innsiden til noe som oppleves som så mye større enn deg selv… Da ender det opp med å ta mer av deg enn du har og er, og alt som står igjen er et totalt fluster.

Hva jeg ikke er i stand til å gjøre med meg selv…

Fergeturen med KP ble utsatt til i dag, og så ble den utsatt igjen. Livet skjer og sånn er det. Hjelpeapparatet består tross alt av vanlige folk med egne issues, så endringer må regnes med der også. Uansett var jeg så mentalt forberedt på å ta den fergeturen i dag at jeg gikk like gjerne ned til fergeleiet i gamlebyen, satte meg på fergen og utførte planen alene. Det vil si, jeg gjorde det med en viss modifikasjon; jeg droppet å gå av ved Ålekilene for å spise lunsj. Jeg tenkte jeg ikke ville pushe for mye slik at det bare ble kjipt og vanskelig. Min erfaring med eksponeringstrening er at det er viktig å finne en balansegang i ting. Man (i hvert fall jeg) må kunne fullføre treningen med en følelse av mestring og med motivasjon til å gjøre det igjen. Hvis det bare blir vondt og smertefullt, vil jeg bare bli utslitt, demotivert og engstelig. Da funker eksponeringstrening for min del helt mot sin hensikt. Så i dag synes jeg at jeg klarte meg fint.

Jeg fikk de vanlige symptomene på angst -hjertebank, hjertet i halsen, stram kjeve, høy kroppstemperatur, ør i hodet, anspent, uro, høy puls… Det var mye som skrudde seg på så fort jeg satte foten på fergen. Hadde jeg gått av, hadde det forsvunnet igjen.

Jada, jada, jeg veeet at det ikke er noe å være redd for. Du behøver ikke å fortelle meg det. Jeg er ikke idiot. Men nå har det seg sånn at det er ikke jeg som bestemmer at alle disse vonde følelsene skal skru seg på. Tro meg, jeg krangler, debatterer og forhandler med min egen kropp støtt og stadig. Men ting tar tid. Traumer, innlæring og vonde opplevelser kan ikke tenkes bort, det må føles bort. Og det betyr at jeg må plassere hele kroppen min i situasjonen som gjør meg engstelig. Det er ikke nok å sitte her hjemme å tenke meg frisk. Jeg må ut i felten. Det har seg nemlig slik at kroppen holder hardere på traumer enn hodet så kroppen trenger praktisk arbeid samt lenger tid enn hodet på å forstå at noe ikke er farlig likevel. Og dette er årsaken til at mange i samme situasjon som meg, opplever en stadig konflikt mellom kropp og hode. Det minker ikke alltid på frustrasjonen. Ikke bare skal man utføre oppgaver som er tøffe nok i utgangspunktet, men man skal gjøre det med to kranglefanter på innsiden.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Alle disse tingene foregår stort sett på innsiden, og er derfor ikke synlig for andre i det hele tatt. Jeg vet at det er komplekst og virker helt ulogisk for mennesker som ikke lever med disse utfordringene selv, men man kommer langt med å bare vise aksept for hvordan ting er uten at man nødvendigvis forstår dem, og det er noe alle burde være i stand til å greie. Det er mye bedre å stille spørsmål hvis man lurer på noe fremfor å bare anta. Jeg tar gjerne imot spørsmål.

Anyway… Alt i alt gikk turen helt ok, men som jeg var inne på i det forrige innlegget så er ikke dette en jevn oppadgående kurve der ting bare blir bedre og bedre. Det kan fortsatt gå opp og ned, spesielt når man har en mer kompleks sammensetning av diagnoser og greier, og at det derfor kan handle like mye om å bare bli mer vant til å stå i ting som å faktisk oppleve mindre angst.

Jeg valgte å stå ute, helt foran på fergen. Det var behagelig med kjølig luft når jeg var så varm pga alt som foregikk i kroppen. Det var skikkelig vestlandsvær så fergeføreren må jo ha lurt på hva i helvete jeg gjorde der ute i fronten alene når alle andre satt inne i varmen og slappet av. Men det ga jeg faen i. Jeg hadde det fint der jeg stod.

Jeg blir fryktelig sliten etter eksponering. Selv om jeg var rolig på utsiden, bestod innsiden av både maraton, sirkus, festival, hundre støvsugere, farmors gamle vekkerklokke og femtiåtte mygg på koffeinrus. Så nå sitter jeg her og forsøker å fullføre dette innlegget mens øya mine hviler seg på skift.

Takk til alle som fulgte meg på Instagram igjennom hele turen, og for alle hjerter og fine meldinger.

Det fløy en gris i dag. Flyr flere senere.

Har truffet KP i dag («KommunePerson» som skal hjelpe meg med eksponeringsarbeid). Jeg kaller vedkommende KP for å bevare personvern -ikke noe mer mystisk enn det.

Vi har hatt flere bli-kjent-treff siden i våres, og dette er viktig for at jeg skal føle meg trygg på KP, men også fordi KP må vite hva h*n skal gjøre hvis jeg får angst og blir dårlig. Det er greit å ha litt kjennskap til det mennesket som skal være rundt meg mens jeg er på noe av mitt mest sårbare.

Vi har nå bestemt oss for at det er innafor å begynne gradvis med litt eksponering. I dag tok jeg byfergen til møtet vårt, og hjem igjen etterpå. I stedet for å bruke bilen. På en god dag er dette ingen sak, men jeg kommer også til å ha dårlige dager hvor en liten fergetur vil være helt pyton. Så dette kommer nok ikke til å bli en konstant oppadgående kurve; derfor må jeg også satse på å ganske enkelt bli vant til ting, uavhengig av om det blir enklere. For det er jo det som ofte er spørsmålet -blir man bedre eller blir man bare mer vant? Det er selvsagt ikke alt man skal bli vant til -det avhenger jo helt av situasjonen- men noen ganger kan det ha god verdi, og det tror jeg det vil ha i dette tilfellet.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Neste uke har KP og jeg avtalt at jeg skal gå på byfergen ved gamlebyen, og så skal h*n gå på fergen ved Smertu (ja, dette blir veldog lokalt) og deretter skal vi begge bli med fergen helt til endestasjonen ved Ålekilene. Der skal vi gå av, spise en lunsj og så ta fergen tilbake igjen.

Det at vi skal sitte ned og spise litt før vi tar fergen tilbake, er en stor og viktig del av eksponeringen. På denne måten vil jeg bli «tvunget» til å være på et sted i lenger tid uten å ha tryggheten til bilen i nærheten. Jo lenger jeg sitter der, desto lenger varer eksponeringen. Og målet er at jeg skal greie å finne ro mens jeg er der før vi reiser tilbake. På denne måten vil jeg forhåpentligvis få en positiv opplevelse av eksponeringen, og med det få lært hjernen at dette ikke er farlig.

Jeg sliter ofte mer med å være avslappet når jeg er i fysisk ro, som om all uroen på innsiden samler seg opp og ikke får kommet ut fordi jeg ikke beveger på kroppen min. Og uro som blir sittende fast på innsiden, vil til slutt bli til ubehag som f.eks. angst. I tillegg har jeg et litt komplekst forhold til mat pga overfølsomheten ifm autismen. Smaker, konsistenser og den trykkende følelsen man får av en full magesekk, blir ofte overveldende for meg, noe som igjen kan føre til kvalme og ubehag som igjen fører til angst. Jeg har emetofobi (fobi for kvalme og oppkast) så det er kvalmen mest av alt som blir triggeren her. Så jeg skal være borte fra min trygge bil og mitt trygge hjem, og jeg skal sitte i ro og spise mat. Dette kan jo bli interessant.

Det er ganske utrolig hvor forskjellig vi alle er og hvordan hver og én av oss oppfatter en hyggelig byfergetur i høstsola med påfølgende lunch på en benk…

For noen er det fred, for andre er det kaos…

Det skjer mye for tiden. Det har skjedd mye, og det kommer til å skje mye framover. Det er ikke alt som skal snakkes høyt om, av respekt for andre involverte -jeg kan tross alt bare være åpen på egne vegne og ikke andres, så resten får heller gå i den private dagboka. Men jeg har nok å ta av likevel.

Helt siden april i fjor har jeg gått turer nesten daglig. Jeg har stort sett alltid vært aktiv på en eller annen måte, men det har som oftest vært litt sånn «histen og pisten». Nå har jeg gått så mye at det har blitt like automatisk som å pusse tenna. Og det er den konsekventheten jeg hele tiden har jobbet for. Når man har ADHD og litt attåt, kan det oppstå ekstra utfordringer rundt det å bygge vaner og rutiner; derfor har det vært så viktig for meg å holde på med dette lenge nok til at det ender opp som noe jeg bare gjør uten å tenke over det. Jeg slutter å finne på unnskyldninger for å bli hjemme, som dårlig vær, ikke helt i hundre osv. Jeg har skaffet skikkelig klær til all slags vær, og hvis jeg bare orker å gå en liten tur så går jeg bare en liten tur -men jeg går, og det er det som er poenget. Noen ganger går jeg fort og langt mens jeg hører på 90’s eurotrance, andre ganger går jeg sakte, hører på lydbok og stopper på veien for å smake på bjørnebærene eller plukke sopp og blomster. Begge deler føles bra. Og riktig.

Etter at jeg fikk autismediagnosen tidligere i sommer, er det som om en helt ny verden har åpent seg opp for meg. Jeg har jo egentlig «visst» det hele tiden, men for min del har det åpenbart vært viktig å få den bekreftelsen. Jeg er også overbevist om at diagnostiseringen er en stor del av årsaken til at enkelte ting i hverdagen og livet generelt har begynt å løsne litt mer -for nå er jeg ikke lenger i tvil om hvor veien går. Før har jeg vært i stor villrede og forsøkt å gå i alle retninger for å finne det som er min vei. Men fordi jeg alltid har hatt denne tvilen, har også forsøkene vært deretter. Jeg har liksom alltid beveget meg framover med bremsen på fordi jeg aldri har vært helt sikker på om det jeg har forsøkt, har vært det rette. Jeg har vært bekymret for om jeg har tilegnet meg vaner og lærdom som kan ha vært feil, ineffektivt eller i verste fall skadelig. Da har det vært vanskelig å holde motivasjonen og motet oppe, samt at det har økt både angsten, stresset, uroen og bekymringene. Dette har nok også vært en av grunnene til at jeg så ofte har følt meg utslitt og energiløs. Det begynner å endre seg nå.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Sommeren er på hell, og det plager ikke meg. Det er fint med litt varme, litt sol og litt ekstra lys, men sommeren er også den tiden der jeg føler meg som mest distansert fra andre mennesker fordi denne årstiden ikke alltid matcher sinnstilstanden. Det hviler liksom en forventning om at alle skal være så jævla hæppi når det er sommer. Dessverre er ikke dette en knapp jeg kan skru av og på, så min hæppi kommer sånn nå og da -den avhenger av litt andre ting enn været. Når høsten kommer, blir alle litt mer gloomy, og da føler også jeg meg litt mer connected til folk rundt meg.

Tilbakemeldingene etter artikkelen i avisen kommer stadig, og ennå har det bare vært positivt. Tydeligvis er det i hvert fall noe som går framover på den fronten også.

Men nå må jeg legge på for jeg skal ut og lufte bikkja.

Jeg har det man kaller erfaringsbasert kunnskap, altså innehar jeg ingen reell fagutdannelse. Litt uformell fagkompetanse kan man for så vidt si at jeg har, mtp at jeg leser mye om emnet samt snakker mye med fagfolk. Det kommer godt med når jeg skal hjelpe meg selv i hverdagen, skrive et innlegg osv. Det er greit å kunne litt om hvordan de ulike ting henger sammen.

Til tross for at erfaringsbasert kunnskap er helt uvurderlig for å få et helhetlig bilde av hvordan psykiske helseutfordringer fungerer, har det fortsatt noen juridiske og etiske begrensninger. Jeg kan riktig nok bedrive samtaleterapi under den ubeskyttede tittelen «terapeut» og bare praktisere i vei, men jeg kan f.eks. ikke bedrive medikamentell behandling. Og siden jeg ikke har lov til å bedrive medikamentell behandling, burde jeg vel strengt talt heller ikke gi råd og veiledning om medisiner. Eller komme med for mange påstander om det -og dermed risikere å skape subjektivitet forkledt som objektivitet.

Mennesker i en sårbar livssituasjon kan ofte være desperate etter søken på hjelp og kunnskap, og jeg frykter at det kan resultere i dårligere kildekritikk, som igjen resulterer i at de tar til seg informasjon som er mangelfull, villedende eller regelrett feil. Det kan i verste fall risikere å gjøre en vanskelig situasjon, enda vanskeligere.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Og da blir gode intensjoner, dårlige…

Det som har motivert meg til dette innlegget, er at jeg stadig kommer over erfaringsbaserte kontoer på SOME, der admin ofte uttaler seg om ting som -i alle fall jeg mener- er best overlatt til de med et gyldig diplom på veggen. Da om tematikken rundt meds. Jeg har rettet synlig kritikk mot disse ved noen anledninger, men blir da stort sett møtt med en vegg…uten diplom…

Misforstå meg rett -mange med utelukkende erfaringsbasert kunnskap, kan fortsatt sitte på en massiv mengde viten og klokskap om alt mulig innen dette feltet, men selv mener jeg at det uansett er opp til fagfolka å gi råd og veiledning vedr. bl.a. bruk av medisiner.

Historier som gjør det tydelig at det er snakk om en personlig erfaring, er selvsagt noe helt annet, men når mennesker uten medisinsk utdannelse uttaler seg for bastant om medisiner, kjenner jeg at jeg får den samme lille rykningen i øyekroken som Scrat fra istid.

Det er viktig at teori og praksis, erfaring og faglig kunnskap, kan møte hverandre på en god måte, men da er det også minst like viktig at hver og én får lefle med det de kan best.

Konklusjon: vær kildekritisk!

Det har vært et par jævlig krevende uker. Det har skjedd mye bra, men det har vært krevende. Og jeg er sliten. Helt fullkomment utladet.

Forrige lørdag ble intervjuet jeg gjorde med Fredrikstad Blad, publisert på deres nettavis.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg følte meg ekstremt eksponert, men jeg står ved det jeg har skrevet tidligere -det er viktig og det må gjøres. Journalisten som intervjuet meg, var også flink til å holde meg litt oppdatert slik at jeg følte meg tryggest mulig i prosessen -noe jeg er veldig takknemlig for.

Det kom tilbakemeldinger fra både nære og kjære, kjente og ukjente. Ekstra hyggelig var det at foreldrene mine også fikk noen fine meldinger.

Det tok noen dager å lande etter dette, men ikke særlig lenge for i helgen som akkurat passerte, var det tid for min debututstilling med maleriene mine. Yup! Jeg maler. Psykologen min sier at kunst og psykisk sykdom er godt og vel linket til hverandre. Jeg skal ikke argumentere mot det;)

Vi hadde vernissasje på fredagen, og holdt vanlig åpent på lørdag og søndag.

Det kom folk innom alle dager, og i tillegg gjorde jeg et salg.

På lørdagen viste det seg også at jeg skulle få litt ekstra oppmerksomhet -da var intervjuet på trykk i papirutgaven av samme avis. Så da fikk jeg æren av å bli tildelt to hele lørdager med masse oppmerksomhet. Jeg håper bare at det har bidratt til noe konstruktivt.

Men det er egentlig utstillingen jeg vil prate om…

Jeg er så takknemlig for alle som kom og bidro på sin måte. Jeg har hatt en fin helg med nye opplevelser og erfaringer, og jeg har kjent på mestring av å gå utenfor komfortsonen.

Likevel kommer tankene -den konstante understrømmen av destruktive tanker, kommer til overflaten og presser seg på meg og forsøker å overbevise meg om at jeg ikke er god nok. At jeg er en bedrager, en fake, et uekte menneske som bare forsøker å lure andre.

Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger og lovord om kunsten min så jeg har ingen grunn til å la disse tankene få styre meg. Men de gjør det endog.

Tankene farer rundt i hodet mitt som en tornado; nøster seg bakover i helgens hendelser og betrakter hver minste lille ting med lupe.

Kan jeg ha sagt noe galt til noen? Har jeg fornærmet noen? Har jeg gjort noe feil? Jeg så noen komme med et rart blikk til noe jeg sa. Har jeg vært ufin? Ryddet jeg nok? Bidro jeg nok? Gjorde jeg nok? Har jeg vært utakknemlig?

Det er sikkert ingen som liker bildene mine. Ikke sånn egentlig. De sier bare pene ting for å være hyggelige, men innerst inne synes de jeg er helt dum. Jeg er ikke flink. Jeg er latterlig -en vits. Folk ler av meg bak ryggen min. De synes kunsten min er helteit. Eller «kunst», da. For jeg kan jo ikke kalle dette ekte kunst. Kan jeg vel? Nei, huff…

Jeg snakket med psykologen min om dette, og han mener jeg fornærmer dømmekraften til andre ved å tenke sånn. Jeg vet han har rett. Det jeg derimot ikke vet, er om det gjorde saken bedre eller verre…

Jeg gjør mitt beste for å ikke la alle disse tankene ta overhånd, men det er ikke så lett å ignorere eller motkjempe noe som er så overveldende og samtidig forårsaker så sterke fysiske symptomer. Da jeg gikk på ADHD-kurset, lærte jeg at jeg skulle late som om alle de vonde tankene var som skyer på himmelen -at jeg skulle godta at de var der, men samtidig bare la dem sveve forbi uten å tilegne dem så mye. Men nå er ikke mitt tankekjør så moderat at det kan sammenlignes med noen form for Stratos-idyll med en søt liten sky her og der. Her er det så overskyet at alt egentlig bare ser ut som én stor sky, og det som finnes av solstråler og blå himmel, blir helt tildekket og usynlig for meg. Og midt oppe i dette skal man altså klare å finne litt glimmer likevel. Og det er ikke alltid så lett. For å være ærlig.

Jeg sier ikke dette for å få sympatistemmer; det er bare sakens tilstand, enkelt og greit.

Det krever mye jobbing innover for å forstå både hvorfor dette skjer, og hva man kan gjøre for å endre det. Selv har jeg kommet fram til at mye av roten til dette, kommer av en følelse av skam. Jeg har ingen reel grunn til å skamme meg, men jeg tror det kan være relatert til at jeg ikke helt klarer å leve opp til de tingene som det stort sett forventes at vi alle skal få til i livet -utdanne seg, jobbe, tjene penger, dra til Granca… Dette i kombo med at jeg har hatt noen usunne relasjoner som dessverre har bidratt til opprettholdelsen av skammen. For når jeg tenker meg om så er det deres stemmer jeg hører i hodet -ikke min egen…

Tenke seg til…

Tidligere denne uken hadde jeg besøk av en journalist fra vår lokalavis, Fredrikstad Blad. Temaet var kvinnehelse, og jeg skulle intervjues ifm å ha fått ADHD-diagnosen i voksen alder -som kvinne, så klart.

Jeg ble møtt av en veldig jordnær og likandes ung dame som virket å ha stort engasjement for samtalen vår og for mental helse generelt. Hun stilte gode spørsmål, hun var lyttende og hun viste mye forståelse for de tingene jeg fortalte henne. Alt i alt var det en åpen, ærlig og givende samtale som jeg tror det kan komme en fin sak ut av. Selv håper jeg å ha bidratt til litt god folkeopplysning og enda litt mer åpenhet.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men det koster…

Å «stikke fram trynet» har alltid sin pris. Er man i tillegg litt ekstra sårbar, koster det mer.

Når man ytrer en mening eller forteller en historie på en offentlig plattform -uansett tema- vil man samtidig legge sin egen nakke tilgjengelig for hugg. Den tilgjengeligheten er det dessverre mange som velger å benytte seg av. Man vil alltids støte på de som ser ting annerledes enn en selv, og det er vel nærmest å forvente mtp hvor forskjellige vi alle kan være med våre ulike bakgrunner og erfaringer. Men så lenge vi er i stand til å imøtekomme hverandre og kommunisere på en god måte, kan vi lære mye av hverandre. Det er på denne måten vi kan vokse, utvikle oss og få bedre innsikt i både oss selv og andre.

Utfordringene -huggingen- oppstår når god kommunikasjon uteblir. Det kan være ulike årsaker til det. Noen ganger kan kanskje engasjementet bli så sterkt at man lar følelsene ta overhånd. Det kan hende med oss alle, men husk at det likevel kan forårsake ubehagelige konsekvenser for andre, så trekk pusten et par ganger før du åpner nebbet eller kaster deg over tastaturet. Selv øver jeg meg på dette både støtt og stadig i håp om at jeg klarer å opprettholde et noenlunde respektabelt nivå av saklighet. Det går framover;)

Andre årsaker til dårlig kommunikasjon, kan handle om mangel på kunnskap, erfaring, selvinnsikt og/eller mellommenneskelige egenskaper.

Til sist er det vel også bare å erkjenne at enkelte ikke er annet enn rasshøl…

Uansett kan mangelen på gode kommunikative skills hos enkelte, ofte føre til at mange andre ikke våger å ytre seg fordi det blir for tøft å stå i det regnet av råtten retorikk som stadig kommer i kjølvannet av å ha delt noe med offentligheten. Og det er synd. Veldig synd. Det er nettopp på denne måten vi mister flere viktige stemmer i samfunnet, samt at vi da bl.a. baner større vei for en type mennesker hvis retorikk og holdninger hører mer hjemme i den mørkeste delen av Pandoras eske enn ute i lyset. Og det skremmer meg litt. Nå er det selvsagt en vei å gå fra å være litt dust i et kommentarfelt til å bli en fullverdig oransje minisatan, men den veien finnes, og alt starter et sted.

Jeg har angst. Jeg er urolig. Jeg kjenner på ganske intense og ubehagelige fysiske symptomer fordi jeg nå har lagt nakken på huggestabben, uten å vite om jeg vil få lov til å beholde hodet eller ei. Hjernen kaster tankene mine fram og tilbake, og de krangler med hverandre. «Dette går fint». «Dette går til helvete». «Det ordner seg». «Folk vil hate meg». Tankene veksler hele tiden, og følelsene følger etter. Rolig. Urolig. Rolig. Angst. Rolig. Nær panisk. Utslitt…

Det koster, og jeg kjøper på krita.

Så hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg fortsatt tror på at det er verdt det. Det må det være. Vi får ikke mer aksept og mindre stigma hvis vi ikke har åpenhet, og vi får ikke mer åpenhet hvis vi ikke åpner opp. Åpenhet har både sin pris og sin premie, og da blir det viktig å fokusere på det som motiverer oss til å fortsette. Men da må vi også greie å stå i det for å få en bedre fremtid, slik andre har gjort før oss –for oss. For ingen sa det var enkelt å tråkke stier…

Jeg hører rykter om at det provoserer deg.

Åpent svar til Sanna Sarromaas leserinnlegg i VG den 26.05.24

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg har vært kronisk syk siden jeg var barn og jeg er absolutt ikke en som utnytter velferdssystemet vårt (hva enn du legger i det). På konfirmasjonsdagen min fikk jeg et fotoapparat av mine foreldre. På myndighetsdagen ga staten meg et medlemskap i NAV; og siden den dagen ble jeg kastet ut i den ene arbeidsutprøvelsen etter den andre. Jeg ble sendt på kurs og møter, og jeg har vært på så godt som hver eneste ytelse NAV har i repertoaret. Dessverre ble jeg bare enda sykere. Lang historie kort -det tok NAV 14 år å forstå at jeg er for syk til å jobbe. Og det jeg ev hadde av restarbeidsevne, ble ødelagt av NAV selv ila de 14 årene. Så jeg tror nok ikke du skal være så bekymret for at dette er et lettlurt system det er enkelt å utnytte.

Det kan hende at det finnes noen få som klarer å gjøre det eller som -rettere sagt- velger å ikke utnytte egen restarbeidsevne, men det er uansett ikke deres handlinger som bør sette standarden for befolkningens generelle holdninger til de som er uføre. Det er bare med på å opprettholde den skammen som mange uføre kjenner på. En ufør person skal ikke behøve å føle seg uglesett fordi de går på trening. De skal ikke måtte gå på lunsj, konsert eller på fest med høye skuldre fordi de føler at de gjør noe galt. Eller føle at de ikke er syke nok fordi det ikke synes på utsiden. Vi skal få lov til å nyte av livets gleder akkurat som deg og folk flest. For mange mennesker er aktiviteter og sosial omgang med andre det eneste som skiller mellom liv og død, og ditt innlegg er bare med på å bygge murer mellom dem. Du har et stort ansvar her. Mener du selv at du er bevisst dette nå?

Mange mennesker får trening på resept, andre er pålagt å trene for å ha rett til å være med på ulike behandlingstilbud eller for å få visse ytelser, og det finnes de som må holde seg aktive for å overhodet kunne overleve. Så før du velger å fnyse på nesa over at uføre går på trening så vil jeg oppfordre deg til å begynne å se på det som noe positivt fordi dette bare handler om mennesker som forsøker å gjøre sitt beste ut av en vanskelig situasjon. Og det skal de ha kred for -ikke kritikk.

Min filosofi lyder som følger at hvis jeg ikke kan være i tradisjonelt arbeid, velger jeg heller å se på det som mitt arbeid -mitt ansvar og min plikt- å gjøre det jeg kan for å ta vare på helsa mi i stedet. Trening er en del av det arbeidet, i kombinasjon med et sunt kosthold samt sosiale -og intellektuelle stimuli. Jeg vet at hvis jeg slutter å gjøre disse tingene, vil jeg bli mye sykere, og dermed også en enda større økonomisk belastning for vårt velferdssystem. Derfor er både du, jeg og alle andre godt tjent med at jeg går på trening og tar vare på meg selv -uavhengig av om man stemmer på Rødt eller Høyre. Og selv om jeg også kan hoppe ganske høyt på steppekassene, betyr ikke det at det ikke gjør vondt; det er bare vondere å la være.

Du må også huske på at du går seirende hjem uansett. Du er frisk (ev relativt), du kan jobbe og du får spalteplass i et av landets største aviser der du kan skrive fritt om dine holdninger til svakerestilte mennesker -tilsynelatende uten at det koster deg ei krone. For mange uføre koster det mye egenressurser å forsvare seg mot slike holdninger, så du får også mye fritt lende til å overbevise våre øvrige borgere om at uføretrygdede ikke har noe på trening å gjøre -fordi mange nødvendige protester uteblir. Det er rimelig ugreit.

Det koster også meg mye å skrive dette innlegget, men jeg velger å stå i det fordi det er viktig å ta en for det laget der ikke alle greier å spille. Jeg synes ikke det er riktig at du skal få lov til å nære deg på det faktum at folk tier fordi de er for redde eller for syke til å ta igjen.

Ditt innlegg gjør det svært åpenbart at du ikke vet hva du prater om. Dessverre finnes de som vil tolke alle dine påståeligheter som sannheter, og dermed vil de også ukritisk forholde seg til det du skriver som et faktum. Jeg lever det livet du uttaler deg om, og jeg vet av erfaring at du ikke kunne tatt mer feil.

Dette er pinlig. For deg. Og absolutt ikke skamfullt for meg.

Vi sees på trening!

Nevn navnet på noen kurs arrangert av DPS, og jeg kan garantere deg at jeg har gått på dem alle sammen. Why, you say? Vel… Det er nok en blanding av et ønske om å lære mer om meg selv og frykten for å ikke framstå som samarbeidsvillig nok. Det er viktig å ha gode samarbeidsmeritter i norsk psykiatri om du har et ønske om å vikle deg ut av faenskapet.

Den dagen jeg fikk autismediagnosen, ble jeg tilbudt et lite kurs for å lære mer. Et kurs som varer i et par timer, én gang i uken i åtte uker. Det var jo noe jeg i hvert fall kunne se en ende på, og jeg har virkelig behov for å lære mer om denne nyervervede merkelappen, så jeg takket ja. Jeg hadde første kursdag denne uken. Så nå kan jeg nok en gang være en av de «superviktige» personene som fyker rundt på kurs hele tiden. Når penga for kjøregodtgjørelsen (pasientreiser) kommer i tillegg, kan du kalle meg executive director of kursgåing senior.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Selv om det bare varte i to timer, kjenner jeg meg helt aldeles utladet. Det er jo ikke alltid tiden det står på; innholdet har også mye å si. Og dette inneholdt mye info og mange nye inntrykk og mennesker, så hjernen min kortsluttet et eller annet sted på vei hjem. Jeg husker knapt at jeg var innom butikken. Jeg tror jeg publiserte noe på Instagram også;P

Nuvel. Noen av disse kursene er faktisk ganske ålreite; jeg må bare ta tak i de elementene som funker for meg og kaste resten. Dette kurset minner en hel del om et av ADHD-kursene jeg gikk på (jeg har gått på to) når det gjelder oppsett, varighet og tema. Så det kan vise seg å være nyttig nok. Men jeg kjenner at jeg begynner å få litt psykiatritretthet så jeg håper at DPS snart kan være en saga blott -nesten usynlig i bakspeilet.

Dette er en tekst jeg skrev i min gamle blogg i 2021 – senere samme år ble den publisert i Psykologisk.no

Siden jeg la ned den gamle bloggen, velger jeg å republisere teksten her fordi den betyr mye for meg, og jeg ønsker å dele den med deg.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det er kanskje ikke så mye å si om et tomt kontor, men man kan si mye om det som fylte det før.

***

09.30.

I over ett år har vi hatt digitale timer pga pandemien, og jeg har gledet meg til den dagen der jeg endelig kunne besøke kontoret ditt igjen; kontoret fylt med bøker, Pondus-striper og bilder av strykeinstrumenter. Det lille fristedet der tiden stod stille; den magiske bobla som beskyttet fra verden utenfor.

Jeg sitter foran iPaden. Venter.

09.28…09.29…09.30…

Han er alltid presis.

09.31…

Skjermen er svart. Jeg stirrer tomt inn i dens digitale avgrunn før jeg til slutt lukker den; lukker meg selv.

Jeg visste det jo…

Han kom ikke til å svare i dag…

***

«Brått og uventet».

Ordene gjentar seg i hodet mitt og føles som små støt i hjernebarken.

Han døde «brått… og uventet».

Jeg var hos deg i over 7 år. Jeg var sliten da jeg kom til deg; sliten av sykdom, og sliten av behandlere som kunne saksnummeret mitt bedre enn navnet mitt.

Du hadde privat praksis; et lite rom i ditt eget hjem, en stor, hvit sveitservilla. Kontoret var varmt og velkomment, i stor kontrast til kontoret jeg kom fra, med sin rette, stive sofa og kjølige atmosfære. Du hadde gode Stressless-stoler å sitte i, teppe på gulvet, bokhyller fylt til randen av bøker om alt mulig, og en oppslagstavle -like overfylt som bokhyllene- med Pondus-striper, familiebilder og masse tegn på et levd liv og en god humor.

Endelig var jeg på riktig sted. Endelig kunne jeg puste.

I over 7 år satt jeg i stolen din og delte med deg av sjelen min; mine bekymringer, frustrasjoner, redsler og innerste tanker. Du lyttet interessert. Du svarte aldri umiddelbart. Jeg har alltid trodd det var fordi du tenkte at «kom igjen, denne finner du løsningen på selv…»; og ofte gjorde jeg det. Du nikket samtykkende og så fortsatte vi bare. Jeg pratet, du lyttet. Og sånn gikk årene. Det var gode samtaler. Jeg husker det lure smilet og den morsomme latteren når jeg sa noe komisk eller finurlig. Jeg husker tilliten du ga meg til at jeg klarte mye selv. Jeg husker alle bøkene du lånte meg; litterære dypdykk i psykologi, cheeky britisk humor og spennende krim.

Du hadde noen til overs, sa du, en dag du kom med en stor bunke bøker til odel og eie. Disse betyr veldig mye mer nå.

Du er borte og du kommer aldri tilbake. Nå handler det bare om å ta vare på de gode minnene, og ikke minst huske på alt du lærte meg for å klare å leve best mulig med angsten.

Jeg lover å ta vare på meg selv, og jeg lover å ikke gi opp kampen om å finne noen som kan fylle skoene dine. Selv om vi begge vet at det blir vanskelig.

Til sist lover jeg at når jeg tenker på deg så skal jeg ikke være trist; jeg skal heller være takknemlig for den tiden jeg fikk og for alt du hjalp meg med. Jeg skal smile hver gang jeg ser en sort og rød katt, en haug med gamle bøker, eller en pose med Doc halspastiller med eucalyptus.

Du er den beste psykologen jeg har hatt. Du var en engel i helvete og du kjempet for meg. Nå er du borte, og hvor enn du er så er de heldige som har deg. Men om du er i himmelen -om det stedet brått finnes- så gi dem et helvete!

…og husk: det skal bare en psykolog til for å skru opp ei lyspære, men pæra må ville det selv.

Hvil i fred, Finn. Du vil bli savnet…