Når man lever med en psykisk utfordring som f.eks. angst, ADHD og depresjon -jeg har selv de to førstnevnte- kan man bl.a. være svært følsom for negative/destruktive tankesett, både om seg selv og de man har rundt seg. Eks.: «jeg er ikke bra nok»/«de synes ikke jeg er bra nok». Dette er riktignok helt vanlige tanker som kan dukke opp hos folk flest, og stort sett klarer man fint å riste det av seg som bagateller og tullball. Har man derimot en tilstand som gjør at man er ekstra sårbar, kan disse tankene infisere hele deg; din identitet, ditt syn på verden og ditt forhold til andre mennesker. Som om du ser livet igjennom litt mørkere briller. Når de vonde tankene blir så destruktive og overbevisende at du ikke lenger vet hva som er virkelig og hva som er oppspinn, risikerer du å havne på et mørkt sted. Dette er også et ensomt sted for hvis du er overbevist om at noen har negative tanker om deg så føles det jo helt umulig å skulle be om en bekreftelse på at det ikke stemmer. Det kjennes så flaut og skamfullt, og man føler seg så liten. Da holder man det heller for seg selv, og sørger dermed for at tankene bare får vokse uforstyrret videre, fordi du ikke tør å be om hjelp til å sprekke bobla.
Å ha slike tanker om tilfeldige møter er muligens ikke fullt så kritisk, men når du begynner å tenke slik om dine nærmeste, blir det tøft. Du vet jo innerst inne at de vonde tankene bare må være tull og fanteri, men likevel er det vanskelig å ikke tro på dem fordi de er så vanvittig insisterende, påtrengende og overveldende. Og vi mennesker har jo også ofte en tendens til å tenke at det ikke er røyk uten ild. Vel…her er det en hel masse røyk og null ild.
Selv hvis man er fullt klar over hva denne tilstanden kommer av, betyr ikke det at man bare slutter å tro på de negative tankene og så er alt bra. Irrasjonalitet er paradoksalt nok en svært reell ting. Likevel er det selvsagt en klar fordel å ha lokalisert problemet før man kan starte prosessen med å komme ut av det som skaper trøbbel. Bare det å lære at ditt eget hode og din egen kropp faktisk kan lyve for deg, bør jo by på noen heftige åpenbaringer…
Helt siden jeg var barn, har jeg vært under vonde og negative tankers trolldom. Jeg trodde at jeg ikke var bra nok, god nok, fin nok, snill nok, hjelpsom nok, smart nok, perfekt nok, flink nok… Dette førte til et indre jag som slet meg helt ut. Jeg var kanskje ikke bevisst selve tankegangen som barn eller ung voksen, men jeg husker de vonde følelsene av da ubevisste tanker, og måtene jeg agerte etter dem; jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre andre til lags, trakk meg unna, var aldri frempå, klarte ikke å sette grenser. Da jeg ble enda litt eldre, kom også tankene fram i bevisstheten. Jeg vet ikke om det gjorde det verre eller bedre. Da jeg endelig fikk ADHD-diagnosen i 2020, lærte jeg at alle disse negative tankene og de vonde følelsene de førte med seg, var en del av en diagnose og ikke bare «sånn jeg var». Da var problemet lokalisert, og det viste seg at det ikke var jeg som var et problem. Jeg behøvde ikke lenger å skamme meg over å ikke være bra nok for jeg har vært bra nok hele tiden. Jeg har bare blitt løyet til. Av mine egne tanker.
Selv om ting endelig stod klart for meg, var det fortsatt litt av en jobb å komme på rett kjøl. Godt innarbeidede tankesett endrer seg ikke på en dag. Arbeidet er pågående, men det blir bedre. Tror jeg. Det går opp og ned. Jeg har etter hvert blitt ganske flink til å skille på gode tanker og tanker som lyver til meg; men de vonde tankene må fortsatt mottas, føles og gjenkjennes, og deretter bearbeides og sendes videre. Det blir uansett en prosess som krever sitt. Så selv om jeg ikke lenger tror like mye på de vonde tankene som jeg gjorde før, har de fortsatt stort skadepotensiale; de sørger ofte for at jeg havner i en indre krig med meg selv, en krig mellom gode tanker og vonde tanker. En krig som styres fra hodet, men som utspiller seg i kroppen… Det gir meg en følelse av å bli revet i to fra innsiden. En smerte som ikke er ekte, men som likevel gjør fryktelig vondt…
Når man er ekstra sårbar for slike vonde tanker er det ekstremt viktig å ikke falle inn i usunne relasjoner som kan være med på å «bekrefte» tankene. Da blir det to steg tilbake… Det er viktig å omgi seg med gode mennesker som man kan stole på og føle seg trygg hos. Det som har hjulpet meg på rett vei, er den fine familien min og gode venner som støtter meg med å avkrefte de vonde tankene samt å få meg til å tro på at jeg er mer enn god nok.