Fra tid til annen leser jeg igjennom gamle blogginnlegg for å se om jeg har hatt en utvikling siden sist. Noen ganger kan utvikling gå så sakte at man må se bakover for å få det med seg. Og dette gjør altså jeg med jevne mellom for å forsikre meg om at jeg er på rett vei.
Jeg gjør stadige framsteg, men fra i sommer og fram til nå, har jeg tatt det Neil Armstrong uttalte som «giant leaps» den gangen han hoppet rundt på månen i trykkokerdrakten sin. Det er så jeg virkelig kan kjenne at jorden har spunnet den siste tiden. Ja, jeg har jobbet med meg selv i mange år, men det har hele tiden føltes som å kjøre bil med brekket på. Manglende kunnskap om hva som egentlig har feilet meg, har i alle disse år ført til tvil, retningsløshet og inadekvate terapimetoder. Det har sinket meg og ført til at jeg aldri har hatt helt troa og motivasjonen når jeg har satt i gang noe nytt. Men nå er ting helt annerledes. I sommer -en lykkens maidag- kom svaret jeg har ventet på. Svaret som forklarer alt. Jeg er autist til beinet.
Det var som om engleglitter eller noe annet Märtha-bullshit bare dalte ned fra himmelen, omfavnet meg med all verdens opplysthet, og umiddelbart forfremmet meg til Yoda -samtidig som jeg satt i klientstolen til psykologen som nå la merke til at jeg hadde blitt ganske fjern i blikket der jeg stirret opp i taket og sikkert så ut som om jeg akkurat hadde sneia innom nirvana…
Sånn sett hadde jeg vel egentlig «visst» det lenge, men likevel var tvilen der. Jeg behøvde liksom å få det bekreftet; noen med peil som bare kunne si det rett ut til meg -«Tina, du er autist, for faen!». Og det fikk jeg til slutt. Bortsett fra det med banninga, da… Men det er greit. Jeg fikk det jeg trengte, og happy var jeg for det.
Lett som en fjær forlot jeg kontoret til psykologen. Jeg dro hjem. Og jeg gråt. Gråt av lettelse.
Angsten som har ligget i meg siden jeg var jentunge, vil jo ikke bare forsvinne sånn uten videre -den er tross alt like innlært som den er smertefull. Men det som forduftet ut av kontorvinduet til psykologen den dagen -mellom lyse gardiner og aloe veraplanter i terrakottapotter- var skammen. Skammen over å være meg, over å være til. Den la jeg igjen på DPS Fredrikstad. Alt tatt i betraktning så trenger de den mer enn meg.
Såh! Autisme i boks og sommeren hadde akkurat startet. Puslebrikkene begynte å falle på plass i et tempo jeg aldri hadde vært med på før. Det var som om min desintegrerte sjel bygget seg opp igjen, bit for bit -så intenst at jeg kunne føle det i hele kroppen. Som om cellene fornyet seg, og jeg ble sterkere og kunne se klarere. Jeg så veien foran meg. Nå var det bare å begynne å gå. Første stopp på veien ble å ha selvtillit nok til å vise fram maleriene mine på min første kunstutstilling. Det var en big deal for meg å vise fram legemliggjøringen av mitt indre, men jeg overlevde. Solgte til og med. Noen var altså villige til å betale for tankene og følelsene mine. Ikke verst. Neste stopp ble en umiddelbar nedtur som til slutt skulle lære meg en uvurderlig lekse: å være stolt for enhver jævla pris. Det ble brudd med kjæresten etter to år. Det var han som gikk. Han mente han gjorde meg en tjeneste. I alt kaoset av følelser ville jeg ikke innse det med det samme, men jeg ser det nå. Han gjorde meg faktisk en tjeneste. En solid en. Takk. Nå får jeg puste igjen. Nå er jeg fri. En fri, skamløs autist med en retning.
And all of a sudden, the force was strong with this one…
