Hei. Det er meg.
Vet det er en stund siden, og jeg vet jeg har lovet en oppdatering. Sa ikke når, men er klar over at vi er langt forbi «snart». Men livet skjer, og en person som står meg nær, behøver meg. Jeg har prioritert å stille opp. Fordi jeg er den personen som gjør sånt.
Det siste halve året har definitivt gitt meg nok av skrivemateriale, men jeg får ikke helt til å fokusere på flere krevende ting samtidig. Dere vet -når den neurodivergente hjernen får hekta på noe, slutter resten av verden å eksistere. Derfor har jeg også måttet jobbe ekstra hardt (for jeg jobber jo alltid hardt) med meg selv for å klare å opprettholde egne behov samtidig som jeg skal være heltids sjelesørger. Don’t get me wrong -jeg ville ikke endret på noe. Jeg har valgt å stille opp og å være der, med alt det medfølger. Men det koster. Og akkurat i dag ga jeg mer enn jeg hadde. Det førte til total meltdown sponset av autisme på en seng av PMS.
Yeah…PMS er en real symptomforsterker for autisme og ADHD. Og siden jeg har begge deler -og ADHD er en forsterker i seg selv- kan du bare forestille deg den ustabile dynamittblandinga jeg går rundt med. Faen ikke mye vibrasjoner som skal til for at det brått sier pang. Og siden jeg er et voksent menneske som forventes å opptre på visse konforme måter -og jeg i tillegg bærer rundt på et lass med ufortjent skam- er det selvsagt viktig å sørge for at denne eksplosjonen kun går sin seiersgang internt. Dilemmaet er bare det at i slike situasjoner blir innsiden større enn utsiden så noe vil piple igjennom huden og forsøke å presse seg ut. Når det skjer, er det bare å løpe for harde livet. Løp! Vekk fra folk og alle som kan se. Se at jeg er et menneske. Ikke la de se deg smelte ned. Det er skamfullt, og de vil aldri, aldri, aldri se deg på samme måten igjen. Spis eksplosjonen og løp, for helvete!