Det har vært et par jævlig krevende uker. Det har skjedd mye bra, men det har vært krevende. Og jeg er sliten. Helt fullkomment utladet.

Forrige lørdag ble intervjuet jeg gjorde med Fredrikstad Blad, publisert på deres nettavis.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg følte meg ekstremt eksponert, men jeg står ved det jeg har skrevet tidligere -det er viktig og det må gjøres. Journalisten som intervjuet meg, var også flink til å holde meg litt oppdatert slik at jeg følte meg tryggest mulig i prosessen -noe jeg er veldig takknemlig for.

Det kom tilbakemeldinger fra både nære og kjære, kjente og ukjente. Ekstra hyggelig var det at foreldrene mine også fikk noen fine meldinger.

Det tok noen dager å lande etter dette, men ikke særlig lenge for i helgen som akkurat passerte, var det tid for min debututstilling med maleriene mine. Yup! Jeg maler. Psykologen min sier at kunst og psykisk sykdom er godt og vel linket til hverandre. Jeg skal ikke argumentere mot det;)

Vi hadde vernissasje på fredagen, og holdt vanlig åpent på lørdag og søndag.

Det kom folk innom alle dager, og i tillegg gjorde jeg et salg.

På lørdagen viste det seg også at jeg skulle få litt ekstra oppmerksomhet -da var intervjuet på trykk i papirutgaven av samme avis. Så da fikk jeg æren av å bli tildelt to hele lørdager med masse oppmerksomhet. Jeg håper bare at det har bidratt til noe konstruktivt.

Men det er egentlig utstillingen jeg vil prate om…

Jeg er så takknemlig for alle som kom og bidro på sin måte. Jeg har hatt en fin helg med nye opplevelser og erfaringer, og jeg har kjent på mestring av å gå utenfor komfortsonen.

Likevel kommer tankene -den konstante understrømmen av destruktive tanker, kommer til overflaten og presser seg på meg og forsøker å overbevise meg om at jeg ikke er god nok. At jeg er en bedrager, en fake, et uekte menneske som bare forsøker å lure andre.

Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger og lovord om kunsten min så jeg har ingen grunn til å la disse tankene få styre meg. Men de gjør det endog.

Tankene farer rundt i hodet mitt som en tornado; nøster seg bakover i helgens hendelser og betrakter hver minste lille ting med lupe.

Kan jeg ha sagt noe galt til noen? Har jeg fornærmet noen? Har jeg gjort noe feil? Jeg så noen komme med et rart blikk til noe jeg sa. Har jeg vært ufin? Ryddet jeg nok? Bidro jeg nok? Gjorde jeg nok? Har jeg vært utakknemlig?

Det er sikkert ingen som liker bildene mine. Ikke sånn egentlig. De sier bare pene ting for å være hyggelige, men innerst inne synes de jeg er helt dum. Jeg er ikke flink. Jeg er latterlig -en vits. Folk ler av meg bak ryggen min. De synes kunsten min er helteit. Eller «kunst», da. For jeg kan jo ikke kalle dette ekte kunst. Kan jeg vel? Nei, huff…

Jeg snakket med psykologen min om dette, og han mener jeg fornærmer dømmekraften til andre ved å tenke sånn. Jeg vet han har rett. Det jeg derimot ikke vet, er om det gjorde saken bedre eller verre…

Jeg gjør mitt beste for å ikke la alle disse tankene ta overhånd, men det er ikke så lett å ignorere eller motkjempe noe som er så overveldende og samtidig forårsaker så sterke fysiske symptomer. Da jeg gikk på ADHD-kurset, lærte jeg at jeg skulle late som om alle de vonde tankene var som skyer på himmelen -at jeg skulle godta at de var der, men samtidig bare la dem sveve forbi uten å tilegne dem så mye. Men nå er ikke mitt tankekjør så moderat at det kan sammenlignes med noen form for Stratos-idyll med en søt liten sky her og der. Her er det så overskyet at alt egentlig bare ser ut som én stor sky, og det som finnes av solstråler og blå himmel, blir helt tildekket og usynlig for meg. Og midt oppe i dette skal man altså klare å finne litt glimmer likevel. Og det er ikke alltid så lett. For å være ærlig.

Jeg sier ikke dette for å få sympatistemmer; det er bare sakens tilstand, enkelt og greit.

Det krever mye jobbing innover for å forstå både hvorfor dette skjer, og hva man kan gjøre for å endre det. Selv har jeg kommet fram til at mye av roten til dette, kommer av en følelse av skam. Jeg har ingen reel grunn til å skamme meg, men jeg tror det kan være relatert til at jeg ikke helt klarer å leve opp til de tingene som det stort sett forventes at vi alle skal få til i livet -utdanne seg, jobbe, tjene penger, dra til Granca… Dette i kombo med at jeg har hatt noen usunne relasjoner som dessverre har bidratt til opprettholdelsen av skammen. For når jeg tenker meg om så er det deres stemmer jeg hører i hodet -ikke min egen…

Tenke seg til…

Tidligere denne uken hadde jeg besøk av en journalist fra vår lokalavis, Fredrikstad Blad. Temaet var kvinnehelse, og jeg skulle intervjues ifm å ha fått ADHD-diagnosen i voksen alder -som kvinne, så klart.

Jeg ble møtt av en veldig jordnær og likandes ung dame som virket å ha stort engasjement for samtalen vår og for mental helse generelt. Hun stilte gode spørsmål, hun var lyttende og hun viste mye forståelse for de tingene jeg fortalte henne. Alt i alt var det en åpen, ærlig og givende samtale som jeg tror det kan komme en fin sak ut av. Selv håper jeg å ha bidratt til litt god folkeopplysning og enda litt mer åpenhet.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Men det koster…

Å «stikke fram trynet» har alltid sin pris. Er man i tillegg litt ekstra sårbar, koster det mer.

Når man ytrer en mening eller forteller en historie på en offentlig plattform -uansett tema- vil man samtidig legge sin egen nakke tilgjengelig for hugg. Den tilgjengeligheten er det dessverre mange som velger å benytte seg av. Man vil alltids støte på de som ser ting annerledes enn en selv, og det er vel nærmest å forvente mtp hvor forskjellige vi alle kan være med våre ulike bakgrunner og erfaringer. Men så lenge vi er i stand til å imøtekomme hverandre og kommunisere på en god måte, kan vi lære mye av hverandre. Det er på denne måten vi kan vokse, utvikle oss og få bedre innsikt i både oss selv og andre.

Utfordringene -huggingen- oppstår når god kommunikasjon uteblir. Det kan være ulike årsaker til det. Noen ganger kan kanskje engasjementet bli så sterkt at man lar følelsene ta overhånd. Det kan hende med oss alle, men husk at det likevel kan forårsake ubehagelige konsekvenser for andre, så trekk pusten et par ganger før du åpner nebbet eller kaster deg over tastaturet. Selv øver jeg meg på dette både støtt og stadig i håp om at jeg klarer å opprettholde et noenlunde respektabelt nivå av saklighet. Det går framover;)

Andre årsaker til dårlig kommunikasjon, kan handle om mangel på kunnskap, erfaring, selvinnsikt og/eller mellommenneskelige egenskaper.

Til sist er det vel også bare å erkjenne at enkelte ikke er annet enn rasshøl…

Uansett kan mangelen på gode kommunikative skills hos enkelte, ofte føre til at mange andre ikke våger å ytre seg fordi det blir for tøft å stå i det regnet av råtten retorikk som stadig kommer i kjølvannet av å ha delt noe med offentligheten. Og det er synd. Veldig synd. Det er nettopp på denne måten vi mister flere viktige stemmer i samfunnet, samt at vi da bl.a. baner større vei for en type mennesker hvis retorikk og holdninger hører mer hjemme i den mørkeste delen av Pandoras eske enn ute i lyset. Og det skremmer meg litt. Nå er det selvsagt en vei å gå fra å være litt dust i et kommentarfelt til å bli en fullverdig oransje minisatan, men den veien finnes, og alt starter et sted.

Jeg har angst. Jeg er urolig. Jeg kjenner på ganske intense og ubehagelige fysiske symptomer fordi jeg nå har lagt nakken på huggestabben, uten å vite om jeg vil få lov til å beholde hodet eller ei. Hjernen kaster tankene mine fram og tilbake, og de krangler med hverandre. «Dette går fint». «Dette går til helvete». «Det ordner seg». «Folk vil hate meg». Tankene veksler hele tiden, og følelsene følger etter. Rolig. Urolig. Rolig. Angst. Rolig. Nær panisk. Utslitt…

Det koster, og jeg kjøper på krita.

Så hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg fortsatt tror på at det er verdt det. Det må det være. Vi får ikke mer aksept og mindre stigma hvis vi ikke har åpenhet, og vi får ikke mer åpenhet hvis vi ikke åpner opp. Åpenhet har både sin pris og sin premie, og da blir det viktig å fokusere på det som motiverer oss til å fortsette. Men da må vi også greie å stå i det for å få en bedre fremtid, slik andre har gjort før oss –for oss. For ingen sa det var enkelt å tråkke stier…