Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til jula. En liten del av meg har lyst til å forsøke å nyte denne tiden og driste seg til å få litt god stemning. Men resten av meg har bare lyst til å flykte fra det hele. Da jeg først begynte å bli syk som barn, var vi nemlig midt oppe i jula. Og de minnene sitter. For noen år siden kuttet jeg ut julegaver, og det var en stor lettelse å slippe handleturer i overfylte kjøpesentre mens jeg svettet ihjel i boblejakka og fikk ørene smutset til med for lengst utspilt julemusikk. Etter hvert har jeg også pyntet mindre og mindre, og i år ga jeg fullstendig faen. Jeg behøvde et fristed som ikke skrek jul, og det har føltes godt; spesielt denne julen da jeg har «jubileum» i år. 30 år. Tre lange tiår siden det meste gikk åt skogen og jeg fikk hele livet snudd på hodet.  Det føles rart, men jeg må bare fortsette å leve på så lenge jeg har muligheten.

Det er i alle fall digg å ikke ha egne barn så jeg kan fokusere fult ut på egne behov. Jeg trenger det. Hadde en rolig julaften og andre juledag med nærmeste familie, og jeg har overnattet et par netter hos M&P og blitt skjemt bort med mat, julestrømpe og kos. Ellers har jeg vært hjemme alene i selskap med min kjære dachs, Elwood.

Vet det har vært stille fra meg den siste tiden. Frykt ikke -jeg har deg i tankene støtt og stadig, og jeg har alle planer om å bli mer aktiv igjen snart. Men den medisinutprøvingen krever mye av meg, og da blir det litt mer utfordrende å fokusere på masse andre gjøremål i tillegg. Derfor har jeg kun forholdt meg til the basic shit den siste tiden for å ikke overstimulere hodet. Jeg forsøker å bli litt flinkere til å prioritere og å velge noen ting bort for å ikke bli så overstimulert at jeg stadig får meltdowns. Da er det ikke blogging som står øverst på lista. I tillegg får jeg en del kognitiv svikt pga dårlig søvn (bivirkninger), og da er det heller ikke så enkelt å samle hjernen rundt ord og setninger. Jeg har bare hatt lyst til å gå tur, høre på lydbøker og scrolle meningsløst på mobilen. Noen vil kanskje kalle det bortkastet, men for meg gir det mening akkurat nå. Jeg trenger å bare være litt «blæh» noen ganger. Og nå er jeg det. Med verdens beste samvittighet.

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

Første runde med meds er unnagjort. Ingen funk, bare øresus. Er det noe jeg ikke trenger mer av nær hoderegionen, er det sus… Da var det tilbake til psykiater og starte runde nummer to. Runde nummer to med angst, bekymringer og uro over hvordan det kommer til å gå denne gangen. Som fortalt i et innlegg lenger ned her, fikk jeg en kjempereaksjon rett etter at jeg hadde svelget den første pillen; ikke fordi pillen gjorde meg noe, men fordi jeg nettopp hadde sagt fra meg kontrollen over egen kropp til en liten, hvit rund, dings, og det skremte meg helt akutt. Når man første svelger ei pille, må det jo bare gå sin gang. Kan jo ikke ta det tilbake. Men det er også derfor jeg får lov til å mikrodosere -jo smoothere man doserer opp, desto smoothere vil også bivirkningene bli. Det tar litt lenger tid, med det er det verdt. Likevel blir jeg redd. Jeg har respekt for medisiner. Dytter ikke i meg noe som helst med mindre jeg må. Har aldri brukt dop, drikker ikke alkohol…nada.

Den andre runden med medisiner hadde heller ingen funk. Jeg hadde sikkert blitt bedt om å dosere opp for å se om det ble noe mer funk da, men jeg var ganske negativt innstilt til denne medisinen fra starten av fordi den egentlig ikke er direkte ment for angst, det var snarere en slags «bivirkning». En litt «tyngre» medisin som heller burde vært en senere utvei hvis andre ting ikke funka. Psykiater forsikret meg om at hun hadde god kunnskap og erfaring med denne, men jeg falt aldri helt til ro med det. I tillegg hadde denne dosen -til tross for manglende virkning- gitt meg bivirkninger som trøtthet, tiltaksløshet og «seighet» i kroppen, og det er ikke noe jeg vil ha. Derfor insisterte jeg på at vi heller skulle forsøke noe nytt. Så da er vi allerede på runde tre, med noe jeg er langt mer «med» på. Har ikke begynt å ta de enda. Behøver noen dager til å ta det inn over meg og å kvinne meg opp. Må bli litt vant til nærværet av den lille pakken som ligger på stuebordet mitt. Sirkle rundt den som en skeptisk katt til jeg føler meg trygg nok. Jeg skjønner at det nok høres litt rart ut, men for meg er det det som funker. Så da får det heller bare være rart -IDC.

Jeg håper bare jeg finner noe som kan hjelpe meg. Jeg har klart meg uten meds i tredve år, men det har ikke vært uten vanskeligheter. Det har kostet. Men jeg har vært så redd. Redd for å gi opp kontrollen. Redd for tusen andre ting. Men jeg er så sliten, og jeg behøver en pause. En avlastning. En krykke. Hva som helst som kan dempe den uroen jeg har på innsiden. Og jeg har lyst til å gjøre mer av de tingene jeg har ønsket meg så lenge, men ikke fått til. Jeg vil reise -se verden og oppleve ting. Jeg vet ikke hvordan dette prosjektet vil ende -om jeg finner en medisin som funker og om den vil funke nok…men jeg skal i alle fall snu alle steiner jeg kan i håp om å få et litt annerledes liv.

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

I’ll keep you updated…

Zapp!!

Jeg velger å se positivt på det…

Jeg er nå på dag 21 av medisinutprøvingen, og i starten på den fasen som bør begynne å gi meg noen reaksjoner -på den ene eller den andre måten. Foreløpig har jeg sluppet relativt billig unna mtp bivirkninger, men jeg slapper ikke helt av ennå. Jeg har opplevd en del ubehag, men jeg er rimelig overbevist om at mye av det ubehaget kommer av frykten for bivirkninger, og at det egentlig ikke er direkte forårsaket av medisinene. Men noe er nok meds’a også. Har vært litt av og på uggen, og ør/lett svimmel. I tillegg har jeg hatt noen sykt lucid’e drømmer. Jeg drømmer mye rart fra før, men nå er det på speed noen netter her. Drømmer at jeg våkner etter noe skikkelig freaky, og når jeg endelig «våkner» er det fortsatt freaky. Real life inseption-drømming. Ellers har jeg hatt noen netter der jeg har våknet i firetiden og ligget våken en time eller to før jeg har sovnet igjen.

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

For et par dager siden begynte jeg også å få det jeg selv kaller brain buzzers -det som føles som små elektriske støt i hjernen. Jeg fikk det noen ganger da jeg prøvde antideppers for typ femten år siden, og det var ikke gøy. Det forsvant heldigvis like fort som det kom, men det at det oppstår så plutselig, er litt sånn hverdagstriller fordi jeg vet jo aldri når det kommer. Skjer det når jeg står i kassa på butikken og skal betale? Når jeg kjører bil? Når jeg balanserer kinesisk porselen på hodet? Ser for meg at jeg går på en av de mange gåturene mine og får en brain buzz…plutselig vibrerer jeg til og faller ned i grøfta som disse rare geitene gjør når de blir skremt… Så hvis du ser en småforskremt rødtopp i ei grøft -litt stiv i lemmene- oppe i marka på Øssia, må du gjerne komme bort og spørre om det går bra.

Anyway. Jeg kan i hvert fall ikke påstå at hverdagen ikke er spennende for tiden.

Når det kommer til virkning (grunnen til at jeg faktisk prøver disse medisinene -det er tross alt ikke fordi jeg synes det er gøy med cerebralt surprise party) kan jeg dessverre ikke si at jeg har opplevd noen særlig virkning heller. Men det er jo fortsatt tidlig. Jeg skal holde på i enda tre uker til før jeg skal tilbake til psykiater og ta stilling til hva vi gjør videre. Det kan ha skjedd mye innen den tid. Jeg håper selvsagt at denne medisinen vil funke. Å starte med ny medisin blir som å starte the horror helt på nytt også. Ei heller har jeg lyst til å sitte lenger enn jeg må i sandkassa med DPS… -de bare slår meg i hodet med spaden mens jeg sitter og griner og ingen voksne følger med…

Midt oppe i alt dette må jeg bare komme med litt selvskryt og si at jeg egentlig er litt stolt av meg selv over at jeg klarer å gå igjennom dette når det skremmer dritten av meg -fordi jeg har et håp om noe bedre i den andre enden. Jeg er stolt over at jeg fortsatt klarer å gjøre ting og å holde på med aktiviteter selv om jeg aldri helt vet når jeg kan få bivirkninger og bli skremt og redd. Så det er rimelig avleggs å mene at angstere er aspeløv… At man greier å gjøre så mye til tross for at angsten river i kroppen, synes jeg er ganske så badass. Hadde du klart det? Mjæææh… Jeg står opp om morran og smører brødskiva mi, jeg går og sykler lange turer, jeg driver med krevende eksponeringsterapi, jeg møter mennesker og jeg smiler selv når det er uvær på innsiden. Jeg har vært på en lengre roadtrip med en person som er ganske ny i livet. Vanligvis bruker jeg litt tid på å føle meg trygg på folk, men det gikk overraskende bra. Klart, det kan også ha litt med personen å gjøre, men jeg velger å ta litt av æren for det selv også. Jeg har jobbet hardt.

Så midt oppe i alt som er vanskelig, skjer det også store framskritt og mange positive ting. Jeg kjenner meg sterkere og det føles forbanna bra. Betennelsen i akillessena har også roet seg, og jeg har vært ute på tur et par dager nå uten store problemer. Litt setback på distanse og tempo, men jeg er i hvert fall i gang, og det er det viktigste. Som det står skrevet på kontorveggen til min gamle fysioterapeut -a setback is a setup for a comeback. Vi får håpe skriften på veggen har rett…

God tirsdag!

Øsj! For et kaos. For et emosjonelt kaos. Det er den tiden i måneden igjen, den tiden som har de krappeste svingene og opp-og-nedturene. Lutealfasen -de ti dagene (or so) mellom eggløsning og neste mensen. Den fasen der PMS’n holder til. Som om ikke hodet mitt er i mer enn nok kaos til vanlig så bjuder biologien på enda litt mer. For kvinner, så klart… Yass! I so need this. Når eggløsningen er over, er det ti dager som bygger seg opp til et klimaks helt fram til mensen kommer. Det verste er tankekjøret. Jeg har mye kjør i hodet fra før pga bl.a. ADHD’n, men lutealfasen sender det hele til nye dimensjoner. Det er akkurat som om hele mitt syn på verden endrer seg -alt blir dystrere, mørkere og mer håpløst. Jeg tror ingen er glad i meg eller vil ha noe med meg å gjøre. Det er ikke realiteten i det hele tatt, men inne i mitt lille tidagers vakuum så blir det virkelig, og jeg må jobbe hardt med meg selv for å ikke tro på alle disse vonde tankene. Før jeg fikk ADHD -og autismediagnosen, hadde jeg ingen som helst peiling på at de kunne ha en innvirkning på syklusen min. Jeg klarte ikke å se noe mønster i det hele, og det resulterte i mye frustrasjon, forvirring og et emosjonelt mayhem som dessverre også påvirket noen relasjoner. Jeg visste ikke hva som skjedde med meg så jeg hadde ikke muligheten til å forklare hvorfor alt dette skjedde. Jeg trodde bare jeg var et dårlig menneske. Jeg skammet meg sånn…

Derfor var det mange grå skyer som forsvant da jeg fikk de rette diagnosene samt kunnskapen som følger med. Det kan fremdeles være tøft, men nå har jeg et svar, en forklaring, et mønster. Jeg har kunnskap å koble til år med erfaring jeg ikke tidligere har kunnet plassere riktig. Nå er jeg forberedt. Jeg kan planlegge. Jeg kan forklare. Jeg vet.

Jeg vet når den verste dagen kommer, og da vet jeg også at det ikke er tiden for å ta viktige avgjørelser, henge med folk jeg vil vel eller begynne å rote med teknologi;)

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Neida, dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg kan fint henge med folk jeg vil vel -noen ganger kan det få tankene over på noe mer positivt- men det kan være en fordel å ikke lefle med noe som krever mye. En gåtur eller en filmkveld er gull.

Ting har vært så annerledes -så mye bedre- etter at jeg fikk riktige diagnoser å kunne koble opp mot alt det som tidligere har vært ubesvart i livet mitt. Det er selvsagt ingen mirakelkur; det løser ikke alt, og jeg vil fortsatt ha tøffe stunder. Når man har levd hele livet på vranga, er det ikke only, only, you know å bare få skuta umiddelbart på rett kurs. Jeg er vant til å leve på vranga; det er det jeg kjenner til. Vondt, men kjent. Og da er det skummelt å bytte kurs selv om man vet at det er mot noe bedre, bare fordi det er ukjent. Det skjer ikke på automatikk så her kreves det vanvittig mye bevisstgjøring og tilstedeværelse. Og det krever mye. Men jeg jobber med saken.

Jeg tar en dag ad gangen og håper at jeg har klart å planlegge de neste ti dagene like a pro.

God mandag!

Det er så jævla vakuum om dagen, og jeg er så rastløs at jeg snart går på veggen. Ekstra tension pga medisinene, som for øvrig ikke har gitt lyd fra seg ennå. Men jeg venter i spenning… Friskmeldinga til akilleshælen lar også vente på seg. Jeg klarer så vidt å gå en rolig tur på tre kilometer før jeg begynner å kjenne smerte, og jeg er vant med å gå godt over ei mil nesten hver dag. Den gåinga var så viktig for meg og den gjorde meg så utrolig godt. Jeg kjente meg sterkere, mer utholdende og mye gladere. Nå har jeg ikke fått gått skikkelig på flere uker, og jeg kjenner meg deretter -daff, trøtt og…meh. Jeg har jo sykkelen, men det er noe annet; jeg behøver begge deler. Jeg har også mitt fasjonable hjemmegym, men jeg klarer ikke å finne motivasjonen og roen til å være der når jeg ikke har vært på gåtur og blåst ut litt steam først. Dritt, dritt og enda mer dritt.

Jadda, jadda, jeg vet jeg sikkert er skikkelig frøken negativ her nå… Men er det så rart? Jeg var så godt i gang, og når jeg behøver det som mest så skal jeg bli forhindret bare fordi jeg er i en alder (over førti) der man risikerer å få prolaps av å nyse for hardt…

Gimme a break! Snart tar jeg på meg skoa og hinker tur på den friske («friske») foten…

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Når jeg blir fratatt ting som er viktige for meg, blir det desto vanskeligere å holde på resten også. Ting faller litt som dominobrikker -jeg mister motivasjonen til å lese, skrive, male… Jeg havner bare i en paralyse der det blir enda mer utfordrende å holde i trådene. Det går jo på et vis, men det er langt fra optimalt akkurat nå. Det burde ikke være på denne måten, men med det clusterfucket av en diagnose som ADHD kan være, er det ofte større utfordringer med å holde på vaner og rutiner hvis det skjer noe uforutsett. Systemet er delikat… I det minste har jeg nå lært at det kan være lurt å utarbeide en plan B. Jeg vet bare ikke hva plan B skal være. Men jeg vet at læringskurven er bratt når man får diagnosen sent.

Jeg fant i hvert fall til slutt motivasjonen til å skrive dette innlegget, så det er jo en start. Nå er det bare resten igjen.

Jeg var rimelig kake etter gårsdagen. Så kake var jeg, at jeg glemte å fortelle at dagen på ingen måte stoppet opp da alt støvet etter angstanfallet hadde lagt seg. Neiiiida. Jeg skulle jo også ut og eksponeringstrene med KP. Jeg hadde hatt all verdens gode grunner til å utsette det til en annen dag, men siden jeg har det i meg å aldri gi opp, ble det også fergetur med lunsj og bolle i går. Det gikk greit, men jeg kjente at angstanfallet som hadde revet i meg noen timer tidligere, hadde satt sitt spor. Slik det alltid gjør… Sliten og urolig, men samtidig takknemlig for at universet ville meg vel resten av dagen.

Jeg la meg tidlig og sovnet som en stein til lydbok og Elwoods snorking.

Tok den andre pilla i dag. Heldigvis ikke noe stort angstanfall denne gangen, men jeg kjenner det er noe som knyter seg i meg når jeg har tatt den. Enda en dag med å overlate kontrollen over meg selv til noe nytt og ukjent, uvitende om når noe begynner å hende i kroppen. Og hva.

Dro på en liten handlerunde sammen med ei venninne i dag, for å tenke på noe annet; hyggelig selskap blir sjelden feil. Har hatt min ukentlige rengjøring, malt, tastet litt på boken min og hygget meg med Elwood. Jobber for å holde hodet opptatt med andre ting enn medisiner, men uroen kommer over meg fra tid til annen likevel. Føler at dagene blir litt sånn waiting game. Men håper jeg klarer å gjøre noe fornuftig mens jeg «venter».

Savner å gå tur. Er litt satt ut av spill. Har fått noe som kjennes som en betennelse i hælen og akillessena. Tror det er en overbelastning etter å ha gått ekstremt mye over lenger tid. Så nå sykler jeg i stedet, og smører foten med Voltaren. Håper det gir seg snart. Glad jeg har den massasjeputa fra Claser’n -funker gull på foten nå. Og veldig takknemlig for at jeg anla hjemmegym tidligere i år.

Nå er det straks ut og lufte voff og så er det senga med Lars Kepler på øret. Gjør meg klar til dag nummer tre.

Faen! Den var drøy, den runden der! Den som sier at man ikke kan mane fram angst, kan ta seg ei fet bolle! For det kan man så visst, så!

Litt tilbake i tid. Sånn ca. april i fjor (2023, for de som fortsatt går på corona-tid og «må tenke»…) -da startet jeg med utprøving av ADHD-medisiner. 

Yup! Jeg -med medisinskrekk herfra og til Sinsen- gikk inn i løvens hule (DPS) for å prøve ut noe av det skumleste jeg vet om. Sammen med noen av de skumleste jeg vet om…

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

Jeg har ikke nevnt dette tidligere -dels fordi jeg noen ganger har behov for å holde enkelte ting for meg selv mens det står på som verst, og dels fordi jeg ikke har vært fristet til å gå offentlig ut med kritikkverdige forhold mens løven (DPS) fortsatt kan lukke kjeften sin rundt meg og knuse meg med de skarpe tennene sine. Jeg er fremdeles under medisinutprøving, men jeg sitter inne med så mange tanker og følelser rundt dette opplegget at det begynner å bli ganske trangt og kaotisk på innsiden. Det beste for meg nå er å få ventilert ut i hvert fall noe av det, og så kan vi heller gå i detalj på de kritikkverdige forholdene når jeg har DPS i bakspeilet.

Nuvel… Utprøvingen tok rundt fem måneder. Pga medisinskrekken fikk jeg lov til å mikrodosere (trappe opp sakte med veldig små doser om gangen) slik at kroppen kunne tilvennes medisinen på en ekstra skånsom måte. Alt i alt vil jeg si at det gikk ganske bra, men det visste jeg jo ikke før jeg var ferdig så det ble noen måneder med forhøyet skrekk og gru likevel. Metoden med mikrodosering funket greit, og jeg fikk lite bivirkninger. Dessverre fikk jeg lite virkning også så det ble med forsøket. Jeg behøver mest av alt hjelp med angsten, men min teori var den at siden angsten min mest sannsynlig kommer av mange år med udiagnostisert ADHD, anså jeg ADHD’n som litt sånn «roten til problemet», og at det derfor kunne virke vettugt å faktisk forsøke medisiner for dette også. Og nå har jeg gjort det, og det funka ikke. Men da vet jeg det. Da slipper jeg den «what if»-følelsen, i det minste.

Såh… Da skulle turen gå videre til neste kategori medisiner -angstmedisiner, antideppers, dopaminpeppers, SSRI, SNRI…you know the drill. Men før runde nummer to skulle settes i gang, ble vi (løven og jeg) enige om at vi skulle utføre en ny utredning for autisme. Dette for at det skulle bli lettere å sikte seg inn på den medisinen som ville passe meg aller best, og på den måten slippe å dra meg igjennom flere preparater enn nødvendig. Medisinskrekk and all…

Autismediagnosen har jeg allerede fortalt deg om så da er vi så langt, og medisiner runde to har akkurat begynt. Ny time, ny psykiater, ny medisin, samme jævla DPS…

Første timen med ny psykiater var på torsdag, og jeg turte ikke ta første pille før i dag. Jeg gruer meg og jeg behøver tid til å prosessere informasjonen fra psykiateren samt alt som skal skje og kan skje framover. Så klokken 07.00 i dag morges tok jeg pille No.1. Hvis jeg noen gang lanserer min egen parfyme, vet dere nå hva den skal hete…

Det tok bare noen sekunder fra pillen var svelget til kroppen min bestemte seg for å detonere en større angstbombe. Det var selvsagt ikke direkte pga pillen -den var jo nettopp svelget, og den bruker ikke så kort tid på å funke- men indirekte fordi jeg nettopp hadde overlatt kontrollen over kropp og hode til noe annet enn meg selv. Og det var skummelt.

Jeg fikk panikk. Den ene katastrofetanken etter den andre hamret seg inn i hodet mitt, og jeg måtte sette alle kluter til for å gjøre motstand -fortelle meg selv at dette ikke er farlig, at dette bare er noe nytt og uvant, men at det skal gå bra. Jeg kjente på den stadig voksende desperasjonen etter å finne en betryggende tanke å gripe fast i. Samtidig vrenger magen seg, og jeg må kaste meg ut av senga og løpe på badet. Mitt sympatiske nervesystem («fight or flight») satte i gang så raskt og intenst at kroppen ikke klarte å holde på noe som helst. Hele sjela vibrerer, og jeg kan kjenne det som oppleves som elektriske impulser, helt ut i fingertuppene. I hårrøttene. Øyevippene.

Hva skjer nå? Hva gjør jeg hvis dette ikke går over? Hvor ille blir det denne gangen? Hvor lenge skal det vare?

Heldigvis, etter tretti år med panikkangst, er jeg relativt godt drillet i å håndtere anfall, så jeg har noen verktøy jeg kan bruke. Men det endrer ikke det faktum at det fortsatt er helt for jævlig. Det skremmer meg, og til tider lammer det meg helt. Og alt dette foregår på innsiden av meg. Det er bare så utrolig vondt å forsøke å skape plass på innsiden til noe som oppleves som så mye større enn deg selv… Da ender det opp med å ta mer av deg enn du har og er, og alt som står igjen er et totalt fluster.

Hva jeg ikke er i stand til å gjøre med meg selv…

Fergeturen med KP ble utsatt til i dag, og så ble den utsatt igjen. Livet skjer og sånn er det. Hjelpeapparatet består tross alt av vanlige folk med egne issues, så endringer må regnes med der også. Uansett var jeg så mentalt forberedt på å ta den fergeturen i dag at jeg gikk like gjerne ned til fergeleiet i gamlebyen, satte meg på fergen og utførte planen alene. Det vil si, jeg gjorde det med en viss modifikasjon; jeg droppet å gå av ved Ålekilene for å spise lunsj. Jeg tenkte jeg ikke ville pushe for mye slik at det bare ble kjipt og vanskelig. Min erfaring med eksponeringstrening er at det er viktig å finne en balansegang i ting. Man (i hvert fall jeg) må kunne fullføre treningen med en følelse av mestring og med motivasjon til å gjøre det igjen. Hvis det bare blir vondt og smertefullt, vil jeg bare bli utslitt, demotivert og engstelig. Da funker eksponeringstrening for min del helt mot sin hensikt. Så i dag synes jeg at jeg klarte meg fint.

Jeg fikk de vanlige symptomene på angst -hjertebank, hjertet i halsen, stram kjeve, høy kroppstemperatur, ør i hodet, anspent, uro, høy puls… Det var mye som skrudde seg på så fort jeg satte foten på fergen. Hadde jeg gått av, hadde det forsvunnet igjen.

Jada, jada, jeg veeet at det ikke er noe å være redd for. Du behøver ikke å fortelle meg det. Jeg er ikke idiot. Men nå har det seg sånn at det er ikke jeg som bestemmer at alle disse vonde følelsene skal skru seg på. Tro meg, jeg krangler, debatterer og forhandler med min egen kropp støtt og stadig. Men ting tar tid. Traumer, innlæring og vonde opplevelser kan ikke tenkes bort, det må føles bort. Og det betyr at jeg må plassere hele kroppen min i situasjonen som gjør meg engstelig. Det er ikke nok å sitte her hjemme å tenke meg frisk. Jeg må ut i felten. Det har seg nemlig slik at kroppen holder hardere på traumer enn hodet så kroppen trenger praktisk arbeid samt lenger tid enn hodet på å forstå at noe ikke er farlig likevel. Og dette er årsaken til at mange i samme situasjon som meg, opplever en stadig konflikt mellom kropp og hode. Det minker ikke alltid på frustrasjonen. Ikke bare skal man utføre oppgaver som er tøffe nok i utgangspunktet, men man skal gjøre det med to kranglefanter på innsiden.

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

Alle disse tingene foregår stort sett på innsiden, og er derfor ikke synlig for andre i det hele tatt. Jeg vet at det er komplekst og virker helt ulogisk for mennesker som ikke lever med disse utfordringene selv, men man kommer langt med å bare vise aksept for hvordan ting er uten at man nødvendigvis forstår dem, og det er noe alle burde være i stand til å greie. Det er mye bedre å stille spørsmål hvis man lurer på noe fremfor å bare anta. Jeg tar gjerne imot spørsmål.

Anyway… Alt i alt gikk turen helt ok, men som jeg var inne på i det forrige innlegget så er ikke dette en jevn oppadgående kurve der ting bare blir bedre og bedre. Det kan fortsatt gå opp og ned, spesielt når man har en mer kompleks sammensetning av diagnoser og greier, og at det derfor kan handle like mye om å bare bli mer vant til å stå i ting som å faktisk oppleve mindre angst.

Jeg valgte å stå ute, helt foran på fergen. Det var behagelig med kjølig luft når jeg var så varm pga alt som foregikk i kroppen. Det var skikkelig vestlandsvær så fergeføreren må jo ha lurt på hva i helvete jeg gjorde der ute i fronten alene når alle andre satt inne i varmen og slappet av. Men det ga jeg faen i. Jeg hadde det fint der jeg stod.

Jeg blir fryktelig sliten etter eksponering. Selv om jeg var rolig på utsiden, bestod innsiden av både maraton, sirkus, festival, hundre støvsugere, farmors gamle vekkerklokke og femtiåtte mygg på koffeinrus. Så nå sitter jeg her og forsøker å fullføre dette innlegget mens øya mine hviler seg på skift.

Takk til alle som fulgte meg på Instagram igjennom hele turen, og for alle hjerter og fine meldinger.

Det fløy en gris i dag. Flyr flere senere.

Har truffet KP i dag («KommunePerson» som skal hjelpe meg med eksponeringsarbeid). Jeg kaller vedkommende KP for å bevare personvern -ikke noe mer mystisk enn det.

Vi har hatt flere bli-kjent-treff siden i våres, og dette er viktig for at jeg skal føle meg trygg på KP, men også fordi KP må vite hva h*n skal gjøre hvis jeg får angst og blir dårlig. Det er greit å ha litt kjennskap til det mennesket som skal være rundt meg mens jeg er på noe av mitt mest sårbare.

Vi har nå bestemt oss for at det er innafor å begynne gradvis med litt eksponering. I dag tok jeg byfergen til møtet vårt, og hjem igjen etterpå. I stedet for å bruke bilen. På en god dag er dette ingen sak, men jeg kommer også til å ha dårlige dager hvor en liten fergetur vil være helt pyton. Så dette kommer nok ikke til å bli en konstant oppadgående kurve; derfor må jeg også satse på å ganske enkelt bli vant til ting, uavhengig av om det blir enklere. For det er jo det som ofte er spørsmålet -blir man bedre eller blir man bare mer vant? Det er selvsagt ikke alt man skal bli vant til -det avhenger jo helt av situasjonen- men noen ganger kan det ha god verdi, og det tror jeg det vil ha i dette tilfellet.

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

Neste uke har KP og jeg avtalt at jeg skal gå på byfergen ved gamlebyen, og så skal h*n gå på fergen ved Smertu (ja, dette blir veldog lokalt) og deretter skal vi begge bli med fergen helt til endestasjonen ved Ålekilene. Der skal vi gå av, spise en lunsj og så ta fergen tilbake igjen.

Det at vi skal sitte ned og spise litt før vi tar fergen tilbake, er en stor og viktig del av eksponeringen. På denne måten vil jeg bli «tvunget» til å være på et sted i lenger tid uten å ha tryggheten til bilen i nærheten. Jo lenger jeg sitter der, desto lenger varer eksponeringen. Og målet er at jeg skal greie å finne ro mens jeg er der før vi reiser tilbake. På denne måten vil jeg forhåpentligvis få en positiv opplevelse av eksponeringen, og med det få lært hjernen at dette ikke er farlig.

Jeg sliter ofte mer med å være avslappet når jeg er i fysisk ro, som om all uroen på innsiden samler seg opp og ikke får kommet ut fordi jeg ikke beveger på kroppen min. Og uro som blir sittende fast på innsiden, vil til slutt bli til ubehag som f.eks. angst. I tillegg har jeg et litt komplekst forhold til mat pga overfølsomheten ifm autismen. Smaker, konsistenser og den trykkende følelsen man får av en full magesekk, blir ofte overveldende for meg, noe som igjen kan føre til kvalme og ubehag som igjen fører til angst. Jeg har emetofobi (fobi for kvalme og oppkast) så det er kvalmen mest av alt som blir triggeren her. Så jeg skal være borte fra min trygge bil og mitt trygge hjem, og jeg skal sitte i ro og spise mat. Dette kan jo bli interessant.

Det er ganske utrolig hvor forskjellig vi alle er og hvordan hver og én av oss oppfatter en hyggelig byfergetur i høstsola med påfølgende lunch på en benk…

For noen er det fred, for andre er det kaos…

Det skjer mye for tiden. Det har skjedd mye, og det kommer til å skje mye framover. Det er ikke alt som skal snakkes høyt om, av respekt for andre involverte -jeg kan tross alt bare være åpen på egne vegne og ikke andres, så resten får heller gå i den private dagboka. Men jeg har nok å ta av likevel.

Helt siden april i fjor har jeg gått turer nesten daglig. Jeg har stort sett alltid vært aktiv på en eller annen måte, men det har som oftest vært litt sånn «histen og pisten». Nå har jeg gått så mye at det har blitt like automatisk som å pusse tenna. Og det er den konsekventheten jeg hele tiden har jobbet for. Når man har ADHD og litt attåt, kan det oppstå ekstra utfordringer rundt det å bygge vaner og rutiner; derfor har det vært så viktig for meg å holde på med dette lenge nok til at det ender opp som noe jeg bare gjør uten å tenke over det. Jeg slutter å finne på unnskyldninger for å bli hjemme, som dårlig vær, ikke helt i hundre osv. Jeg har skaffet skikkelig klær til all slags vær, og hvis jeg bare orker å gå en liten tur så går jeg bare en liten tur -men jeg går, og det er det som er poenget. Noen ganger går jeg fort og langt mens jeg hører på 90’s eurotrance, andre ganger går jeg sakte, hører på lydbok og stopper på veien for å smake på bjørnebærene eller plukke sopp og blomster. Begge deler føles bra. Og riktig.

Etter at jeg fikk autismediagnosen tidligere i sommer, er det som om en helt ny verden har åpent seg opp for meg. Jeg har jo egentlig «visst» det hele tiden, men for min del har det åpenbart vært viktig å få den bekreftelsen. Jeg er også overbevist om at diagnostiseringen er en stor del av årsaken til at enkelte ting i hverdagen og livet generelt har begynt å løsne litt mer -for nå er jeg ikke lenger i tvil om hvor veien går. Før har jeg vært i stor villrede og forsøkt å gå i alle retninger for å finne det som er min vei. Men fordi jeg alltid har hatt denne tvilen, har også forsøkene vært deretter. Jeg har liksom alltid beveget meg framover med bremsen på fordi jeg aldri har vært helt sikker på om det jeg har forsøkt, har vært det rette. Jeg har vært bekymret for om jeg har tilegnet meg vaner og lærdom som kan ha vært feil, ineffektivt eller i verste fall skadelig. Da har det vært vanskelig å holde motivasjonen og motet oppe, samt at det har økt både angsten, stresset, uroen og bekymringene. Dette har nok også vært en av grunnene til at jeg så ofte har følt meg utslitt og energiløs. Det begynner å endre seg nå.

Shopping

Spar stort: Knalltilbud på sport og friluft

Sommeren er på hell, og det plager ikke meg. Det er fint med litt varme, litt sol og litt ekstra lys, men sommeren er også den tiden der jeg føler meg som mest distansert fra andre mennesker fordi denne årstiden ikke alltid matcher sinnstilstanden. Det hviler liksom en forventning om at alle skal være så jævla hæppi når det er sommer. Dessverre er ikke dette en knapp jeg kan skru av og på, så min hæppi kommer sånn nå og da -den avhenger av litt andre ting enn været. Når høsten kommer, blir alle litt mer gloomy, og da føler også jeg meg litt mer connected til folk rundt meg.

Tilbakemeldingene etter artikkelen i avisen kommer stadig, og ennå har det bare vært positivt. Tydeligvis er det i hvert fall noe som går framover på den fronten også.

Men nå må jeg legge på for jeg skal ut og lufte bikkja.