Jeg var rimelig kake etter gårsdagen. Så kake var jeg, at jeg glemte å fortelle at dagen på ingen måte stoppet opp da alt støvet etter angstanfallet hadde lagt seg. Neiiiida. Jeg skulle jo også ut og eksponeringstrene med KP. Jeg hadde hatt all verdens gode grunner til å utsette det til en annen dag, men siden jeg har det i meg å aldri gi opp, ble det også fergetur med lunsj og bolle i går. Det gikk greit, men jeg kjente at angstanfallet som hadde revet i meg noen timer tidligere, hadde satt sitt spor. Slik det alltid gjør… Sliten og urolig, men samtidig takknemlig for at universet ville meg vel resten av dagen.

Jeg la meg tidlig og sovnet som en stein til lydbok og Elwoods snorking.

Tok den andre pilla i dag. Heldigvis ikke noe stort angstanfall denne gangen, men jeg kjenner det er noe som knyter seg i meg når jeg har tatt den. Enda en dag med å overlate kontrollen over meg selv til noe nytt og ukjent, uvitende om når noe begynner å hende i kroppen. Og hva.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Dro på en liten handlerunde sammen med ei venninne i dag, for å tenke på noe annet; hyggelig selskap blir sjelden feil. Har hatt min ukentlige rengjøring, malt, tastet litt på boken min og hygget meg med Elwood. Jobber for å holde hodet opptatt med andre ting enn medisiner, men uroen kommer over meg fra tid til annen likevel. Føler at dagene blir litt sånn waiting game. Men håper jeg klarer å gjøre noe fornuftig mens jeg «venter».

Savner å gå tur. Er litt satt ut av spill. Har fått noe som kjennes som en betennelse i hælen og akillessena. Tror det er en overbelastning etter å ha gått ekstremt mye over lenger tid. Så nå sykler jeg i stedet, og smører foten med Voltaren. Håper det gir seg snart. Glad jeg har den massasjeputa fra Claser’n -funker gull på foten nå. Og veldig takknemlig for at jeg anla hjemmegym tidligere i år.

Nå er det straks ut og lufte voff og så er det senga med Lars Kepler på øret. Gjør meg klar til dag nummer tre.

Faen! Den var drøy, den runden der! Den som sier at man ikke kan mane fram angst, kan ta seg ei fet bolle! For det kan man så visst, så!

Litt tilbake i tid. Sånn ca. april i fjor (2023, for de som fortsatt går på corona-tid og «må tenke»…) -da startet jeg med utprøving av ADHD-medisiner. 

Yup! Jeg -med medisinskrekk herfra og til Sinsen- gikk inn i løvens hule (DPS) for å prøve ut noe av det skumleste jeg vet om. Sammen med noen av de skumleste jeg vet om…

Jeg har ikke nevnt dette tidligere -dels fordi jeg noen ganger har behov for å holde enkelte ting for meg selv mens det står på som verst, og dels fordi jeg ikke har vært fristet til å gå offentlig ut med kritikkverdige forhold mens løven (DPS) fortsatt kan lukke kjeften sin rundt meg og knuse meg med de skarpe tennene sine. Jeg er fremdeles under medisinutprøving, men jeg sitter inne med så mange tanker og følelser rundt dette opplegget at det begynner å bli ganske trangt og kaotisk på innsiden. Det beste for meg nå er å få ventilert ut i hvert fall noe av det, og så kan vi heller gå i detalj på de kritikkverdige forholdene når jeg har DPS i bakspeilet.

Nuvel… Utprøvingen tok rundt fem måneder. Pga medisinskrekken fikk jeg lov til å mikrodosere (trappe opp sakte med veldig små doser om gangen) slik at kroppen kunne tilvennes medisinen på en ekstra skånsom måte. Alt i alt vil jeg si at det gikk ganske bra, men det visste jeg jo ikke før jeg var ferdig så det ble noen måneder med forhøyet skrekk og gru likevel. Metoden med mikrodosering funket greit, og jeg fikk lite bivirkninger. Dessverre fikk jeg lite virkning også så det ble med forsøket. Jeg behøver mest av alt hjelp med angsten, men min teori var den at siden angsten min mest sannsynlig kommer av mange år med udiagnostisert ADHD, anså jeg ADHD’n som litt sånn «roten til problemet», og at det derfor kunne virke vettugt å faktisk forsøke medisiner for dette også. Og nå har jeg gjort det, og det funka ikke. Men da vet jeg det. Da slipper jeg den «what if»-følelsen, i det minste.

Såh… Da skulle turen gå videre til neste kategori medisiner -angstmedisiner, antideppers, dopaminpeppers, SSRI, SNRI…you know the drill. Men før runde nummer to skulle settes i gang, ble vi (løven og jeg) enige om at vi skulle utføre en ny utredning for autisme. Dette for at det skulle bli lettere å sikte seg inn på den medisinen som ville passe meg aller best, og på den måten slippe å dra meg igjennom flere preparater enn nødvendig. Medisinskrekk and all…

Autismediagnosen har jeg allerede fortalt deg om så da er vi så langt, og medisiner runde to har akkurat begynt. Ny time, ny psykiater, ny medisin, samme jævla DPS…

Første timen med ny psykiater var på torsdag, og jeg turte ikke ta første pille før i dag. Jeg gruer meg og jeg behøver tid til å prosessere informasjonen fra psykiateren samt alt som skal skje og kan skje framover. Så klokken 07.00 i dag morges tok jeg pille No.1. Hvis jeg noen gang lanserer min egen parfyme, vet dere nå hva den skal hete…

Det tok bare noen sekunder fra pillen var svelget til kroppen min bestemte seg for å detonere en større angstbombe. Det var selvsagt ikke direkte pga pillen -den var jo nettopp svelget, og den bruker ikke så kort tid på å funke- men indirekte fordi jeg nettopp hadde overlatt kontrollen over kropp og hode til noe annet enn meg selv. Og det var skummelt.

Jeg fikk panikk. Den ene katastrofetanken etter den andre hamret seg inn i hodet mitt, og jeg måtte sette alle kluter til for å gjøre motstand -fortelle meg selv at dette ikke er farlig, at dette bare er noe nytt og uvant, men at det skal gå bra. Jeg kjente på den stadig voksende desperasjonen etter å finne en betryggende tanke å gripe fast i. Samtidig vrenger magen seg, og jeg må kaste meg ut av senga og løpe på badet. Mitt sympatiske nervesystem («fight or flight») satte i gang så raskt og intenst at kroppen ikke klarte å holde på noe som helst. Hele sjela vibrerer, og jeg kan kjenne det som oppleves som elektriske impulser, helt ut i fingertuppene. I hårrøttene. Øyevippene.

Hva skjer nå? Hva gjør jeg hvis dette ikke går over? Hvor ille blir det denne gangen? Hvor lenge skal det vare?

Heldigvis, etter tretti år med panikkangst, er jeg relativt godt drillet i å håndtere anfall, så jeg har noen verktøy jeg kan bruke. Men det endrer ikke det faktum at det fortsatt er helt for jævlig. Det skremmer meg, og til tider lammer det meg helt. Og alt dette foregår på innsiden av meg. Det er bare så utrolig vondt å forsøke å skape plass på innsiden til noe som oppleves som så mye større enn deg selv… Da ender det opp med å ta mer av deg enn du har og er, og alt som står igjen er et totalt fluster.

Hva jeg ikke er i stand til å gjøre med meg selv…

Fergeturen med KP ble utsatt til i dag, og så ble den utsatt igjen. Livet skjer og sånn er det. Hjelpeapparatet består tross alt av vanlige folk med egne issues, så endringer må regnes med der også. Uansett var jeg så mentalt forberedt på å ta den fergeturen i dag at jeg gikk like gjerne ned til fergeleiet i gamlebyen, satte meg på fergen og utførte planen alene. Det vil si, jeg gjorde det med en viss modifikasjon; jeg droppet å gå av ved Ålekilene for å spise lunsj. Jeg tenkte jeg ikke ville pushe for mye slik at det bare ble kjipt og vanskelig. Min erfaring med eksponeringstrening er at det er viktig å finne en balansegang i ting. Man (i hvert fall jeg) må kunne fullføre treningen med en følelse av mestring og med motivasjon til å gjøre det igjen. Hvis det bare blir vondt og smertefullt, vil jeg bare bli utslitt, demotivert og engstelig. Da funker eksponeringstrening for min del helt mot sin hensikt. Så i dag synes jeg at jeg klarte meg fint.

Jeg fikk de vanlige symptomene på angst -hjertebank, hjertet i halsen, stram kjeve, høy kroppstemperatur, ør i hodet, anspent, uro, høy puls… Det var mye som skrudde seg på så fort jeg satte foten på fergen. Hadde jeg gått av, hadde det forsvunnet igjen.

Jada, jada, jeg veeet at det ikke er noe å være redd for. Du behøver ikke å fortelle meg det. Jeg er ikke idiot. Men nå har det seg sånn at det er ikke jeg som bestemmer at alle disse vonde følelsene skal skru seg på. Tro meg, jeg krangler, debatterer og forhandler med min egen kropp støtt og stadig. Men ting tar tid. Traumer, innlæring og vonde opplevelser kan ikke tenkes bort, det må føles bort. Og det betyr at jeg må plassere hele kroppen min i situasjonen som gjør meg engstelig. Det er ikke nok å sitte her hjemme å tenke meg frisk. Jeg må ut i felten. Det har seg nemlig slik at kroppen holder hardere på traumer enn hodet så kroppen trenger praktisk arbeid samt lenger tid enn hodet på å forstå at noe ikke er farlig likevel. Og dette er årsaken til at mange i samme situasjon som meg, opplever en stadig konflikt mellom kropp og hode. Det minker ikke alltid på frustrasjonen. Ikke bare skal man utføre oppgaver som er tøffe nok i utgangspunktet, men man skal gjøre det med to kranglefanter på innsiden.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Alle disse tingene foregår stort sett på innsiden, og er derfor ikke synlig for andre i det hele tatt. Jeg vet at det er komplekst og virker helt ulogisk for mennesker som ikke lever med disse utfordringene selv, men man kommer langt med å bare vise aksept for hvordan ting er uten at man nødvendigvis forstår dem, og det er noe alle burde være i stand til å greie. Det er mye bedre å stille spørsmål hvis man lurer på noe fremfor å bare anta. Jeg tar gjerne imot spørsmål.

Anyway… Alt i alt gikk turen helt ok, men som jeg var inne på i det forrige innlegget så er ikke dette en jevn oppadgående kurve der ting bare blir bedre og bedre. Det kan fortsatt gå opp og ned, spesielt når man har en mer kompleks sammensetning av diagnoser og greier, og at det derfor kan handle like mye om å bare bli mer vant til å stå i ting som å faktisk oppleve mindre angst.

Jeg valgte å stå ute, helt foran på fergen. Det var behagelig med kjølig luft når jeg var så varm pga alt som foregikk i kroppen. Det var skikkelig vestlandsvær så fergeføreren må jo ha lurt på hva i helvete jeg gjorde der ute i fronten alene når alle andre satt inne i varmen og slappet av. Men det ga jeg faen i. Jeg hadde det fint der jeg stod.

Jeg blir fryktelig sliten etter eksponering. Selv om jeg var rolig på utsiden, bestod innsiden av både maraton, sirkus, festival, hundre støvsugere, farmors gamle vekkerklokke og femtiåtte mygg på koffeinrus. Så nå sitter jeg her og forsøker å fullføre dette innlegget mens øya mine hviler seg på skift.

Takk til alle som fulgte meg på Instagram igjennom hele turen, og for alle hjerter og fine meldinger.

Det fløy en gris i dag. Flyr flere senere.

Har truffet KP i dag («KommunePerson» som skal hjelpe meg med eksponeringsarbeid). Jeg kaller vedkommende KP for å bevare personvern -ikke noe mer mystisk enn det.

Vi har hatt flere bli-kjent-treff siden i våres, og dette er viktig for at jeg skal føle meg trygg på KP, men også fordi KP må vite hva h*n skal gjøre hvis jeg får angst og blir dårlig. Det er greit å ha litt kjennskap til det mennesket som skal være rundt meg mens jeg er på noe av mitt mest sårbare.

Vi har nå bestemt oss for at det er innafor å begynne gradvis med litt eksponering. I dag tok jeg byfergen til møtet vårt, og hjem igjen etterpå. I stedet for å bruke bilen. På en god dag er dette ingen sak, men jeg kommer også til å ha dårlige dager hvor en liten fergetur vil være helt pyton. Så dette kommer nok ikke til å bli en konstant oppadgående kurve; derfor må jeg også satse på å ganske enkelt bli vant til ting, uavhengig av om det blir enklere. For det er jo det som ofte er spørsmålet -blir man bedre eller blir man bare mer vant? Det er selvsagt ikke alt man skal bli vant til -det avhenger jo helt av situasjonen- men noen ganger kan det ha god verdi, og det tror jeg det vil ha i dette tilfellet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Neste uke har KP og jeg avtalt at jeg skal gå på byfergen ved gamlebyen, og så skal h*n gå på fergen ved Smertu (ja, dette blir veldog lokalt) og deretter skal vi begge bli med fergen helt til endestasjonen ved Ålekilene. Der skal vi gå av, spise en lunsj og så ta fergen tilbake igjen.

Det at vi skal sitte ned og spise litt før vi tar fergen tilbake, er en stor og viktig del av eksponeringen. På denne måten vil jeg bli «tvunget» til å være på et sted i lenger tid uten å ha tryggheten til bilen i nærheten. Jo lenger jeg sitter der, desto lenger varer eksponeringen. Og målet er at jeg skal greie å finne ro mens jeg er der før vi reiser tilbake. På denne måten vil jeg forhåpentligvis få en positiv opplevelse av eksponeringen, og med det få lært hjernen at dette ikke er farlig.

Jeg sliter ofte mer med å være avslappet når jeg er i fysisk ro, som om all uroen på innsiden samler seg opp og ikke får kommet ut fordi jeg ikke beveger på kroppen min. Og uro som blir sittende fast på innsiden, vil til slutt bli til ubehag som f.eks. angst. I tillegg har jeg et litt komplekst forhold til mat pga overfølsomheten ifm autismen. Smaker, konsistenser og den trykkende følelsen man får av en full magesekk, blir ofte overveldende for meg, noe som igjen kan føre til kvalme og ubehag som igjen fører til angst. Jeg har emetofobi (fobi for kvalme og oppkast) så det er kvalmen mest av alt som blir triggeren her. Så jeg skal være borte fra min trygge bil og mitt trygge hjem, og jeg skal sitte i ro og spise mat. Dette kan jo bli interessant.

Det er ganske utrolig hvor forskjellig vi alle er og hvordan hver og én av oss oppfatter en hyggelig byfergetur i høstsola med påfølgende lunch på en benk…

For noen er det fred, for andre er det kaos…

Det skjer mye for tiden. Det har skjedd mye, og det kommer til å skje mye framover. Det er ikke alt som skal snakkes høyt om, av respekt for andre involverte -jeg kan tross alt bare være åpen på egne vegne og ikke andres, så resten får heller gå i den private dagboka. Men jeg har nok å ta av likevel.

Helt siden april i fjor har jeg gått turer nesten daglig. Jeg har stort sett alltid vært aktiv på en eller annen måte, men det har som oftest vært litt sånn «histen og pisten». Nå har jeg gått så mye at det har blitt like automatisk som å pusse tenna. Og det er den konsekventheten jeg hele tiden har jobbet for. Når man har ADHD og litt attåt, kan det oppstå ekstra utfordringer rundt det å bygge vaner og rutiner; derfor har det vært så viktig for meg å holde på med dette lenge nok til at det ender opp som noe jeg bare gjør uten å tenke over det. Jeg slutter å finne på unnskyldninger for å bli hjemme, som dårlig vær, ikke helt i hundre osv. Jeg har skaffet skikkelig klær til all slags vær, og hvis jeg bare orker å gå en liten tur så går jeg bare en liten tur -men jeg går, og det er det som er poenget. Noen ganger går jeg fort og langt mens jeg hører på 90’s eurotrance, andre ganger går jeg sakte, hører på lydbok og stopper på veien for å smake på bjørnebærene eller plukke sopp og blomster. Begge deler føles bra. Og riktig.

Etter at jeg fikk autismediagnosen tidligere i sommer, er det som om en helt ny verden har åpent seg opp for meg. Jeg har jo egentlig «visst» det hele tiden, men for min del har det åpenbart vært viktig å få den bekreftelsen. Jeg er også overbevist om at diagnostiseringen er en stor del av årsaken til at enkelte ting i hverdagen og livet generelt har begynt å løsne litt mer -for nå er jeg ikke lenger i tvil om hvor veien går. Før har jeg vært i stor villrede og forsøkt å gå i alle retninger for å finne det som er min vei. Men fordi jeg alltid har hatt denne tvilen, har også forsøkene vært deretter. Jeg har liksom alltid beveget meg framover med bremsen på fordi jeg aldri har vært helt sikker på om det jeg har forsøkt, har vært det rette. Jeg har vært bekymret for om jeg har tilegnet meg vaner og lærdom som kan ha vært feil, ineffektivt eller i verste fall skadelig. Da har det vært vanskelig å holde motivasjonen og motet oppe, samt at det har økt både angsten, stresset, uroen og bekymringene. Dette har nok også vært en av grunnene til at jeg så ofte har følt meg utslitt og energiløs. Det begynner å endre seg nå.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Sommeren er på hell, og det plager ikke meg. Det er fint med litt varme, litt sol og litt ekstra lys, men sommeren er også den tiden der jeg føler meg som mest distansert fra andre mennesker fordi denne årstiden ikke alltid matcher sinnstilstanden. Det hviler liksom en forventning om at alle skal være så jævla hæppi når det er sommer. Dessverre er ikke dette en knapp jeg kan skru av og på, så min hæppi kommer sånn nå og da -den avhenger av litt andre ting enn været. Når høsten kommer, blir alle litt mer gloomy, og da føler også jeg meg litt mer connected til folk rundt meg.

Tilbakemeldingene etter artikkelen i avisen kommer stadig, og ennå har det bare vært positivt. Tydeligvis er det i hvert fall noe som går framover på den fronten også.

Men nå må jeg legge på for jeg skal ut og lufte bikkja.