Har truffet KP i dag («KommunePerson» som skal hjelpe meg med eksponeringsarbeid). Jeg kaller vedkommende KP for å bevare personvern -ikke noe mer mystisk enn det.
Vi har hatt flere bli-kjent-treff siden i våres, og dette er viktig for at jeg skal føle meg trygg på KP, men også fordi KP må vite hva h*n skal gjøre hvis jeg får angst og blir dårlig. Det er greit å ha litt kjennskap til det mennesket som skal være rundt meg mens jeg er på noe av mitt mest sårbare.
Vi har nå bestemt oss for at det er innafor å begynne gradvis med litt eksponering. I dag tok jeg byfergen til møtet vårt, og hjem igjen etterpå. I stedet for å bruke bilen. På en god dag er dette ingen sak, men jeg kommer også til å ha dårlige dager hvor en liten fergetur vil være helt pyton. Så dette kommer nok ikke til å bli en konstant oppadgående kurve; derfor må jeg også satse på å ganske enkelt bli vant til ting, uavhengig av om det blir enklere. For det er jo det som ofte er spørsmålet -blir man bedre eller blir man bare mer vant? Det er selvsagt ikke alt man skal bli vant til -det avhenger jo helt av situasjonen- men noen ganger kan det ha god verdi, og det tror jeg det vil ha i dette tilfellet.
Neste uke har KP og jeg avtalt at jeg skal gå på byfergen ved gamlebyen, og så skal h*n gå på fergen ved Smertu (ja, dette blir veldog lokalt) og deretter skal vi begge bli med fergen helt til endestasjonen ved Ålekilene. Der skal vi gå av, spise en lunsj og så ta fergen tilbake igjen.
Det at vi skal sitte ned og spise litt før vi tar fergen tilbake, er en stor og viktig del av eksponeringen. På denne måten vil jeg bli «tvunget» til å være på et sted i lenger tid uten å ha tryggheten til bilen i nærheten. Jo lenger jeg sitter der, desto lenger varer eksponeringen. Og målet er at jeg skal greie å finne ro mens jeg er der før vi reiser tilbake. På denne måten vil jeg forhåpentligvis få en positiv opplevelse av eksponeringen, og med det få lært hjernen at dette ikke er farlig.
Jeg sliter ofte mer med å være avslappet når jeg er i fysisk ro, som om all uroen på innsiden samler seg opp og ikke får kommet ut fordi jeg ikke beveger på kroppen min. Og uro som blir sittende fast på innsiden, vil til slutt bli til ubehag som f.eks. angst. I tillegg har jeg et litt komplekst forhold til mat pga overfølsomheten ifm autismen. Smaker, konsistenser og den trykkende følelsen man får av en full magesekk, blir ofte overveldende for meg, noe som igjen kan føre til kvalme og ubehag som igjen fører til angst. Jeg har emetofobi (fobi for kvalme og oppkast) så det er kvalmen mest av alt som blir triggeren her. Så jeg skal være borte fra min trygge bil og mitt trygge hjem, og jeg skal sitte i ro og spise mat. Dette kan jo bli interessant.
Det er ganske utrolig hvor forskjellig vi alle er og hvordan hver og én av oss oppfatter en hyggelig byfergetur i høstsola med påfølgende lunch på en benk…
For noen er det fred, for andre er det kaos…
