Jeg har tidligere skrevet om det å «bare», eller «baring» som jeg har valgt å kalle konseptet. Som psykisk syk opplever man ofte å høre ting som jeg tror svært få ville funnet på å si til fysisk syke; for når man er psykisk syk, så er det jo i følge enkelte, «baaare til å gjøre sånn eller sånn». Det er jo «bare i hodet på oss», tross alt, ikke sant? Vi behøver bare å skjerpe oss, ta oss sammen, trene, spise sunnere og tenke mer positivt. Vi trenger da ikke å ha angst, det er jo ingenting å være redd for.

Ville du noen gang gått bort til en i rullestol og hevdet at det bare er til å reise seg opp? Eller ville du oppsøkt en med amputerte bein og sagt at hvis de bare har riktig innstilling og spiser nok gulerøtter så vil beina deres vokse ut igjen? Hadde du fortalt en med astmaanfall at det bare er til å puste?
Jeg håper virkelig ikke det … Det ville være rimelig absurd … Men hvorfor sier du det til meg?

Hva er det med psykisk sykdom som gjør at du gir deg selv retten til å si disse tingene til meg? Hva får deg til å mene at jeg bare behøver å ta meg sammen og tenke positivt for å bli frisk? Du tror vel ikke på ramme alvor at jeg er psykisk syk fordi jeg har et innstillingsproblem, eller fordi jeg ikke drikker den hemmelige gulerotjuiceoppskriften til bestemora di?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Først publisert på gammel blogg og deretter på “Psykobloggen”, Mental Helse Norges egen bloggplattform.

Jeg har hørt at det finnes en morsom liten historie fra Italia, og den handler om en fattig, gammel mann som går til kirken hver dag for å be til en helgenstatue. Mannen ber «vær så snill, vær så snill, la meg vinne i lotteriet». Dette pågår i flere måneder helt til statuen brått våkner til liv og sier oppgitt til den gamle mannen «vær så snill, vær så snill…kjøp en lotteribillett».

Slik jeg forstår det er moralen i historien den at hvis man vil at noe skal skje så må man ta sin del av ansvaret og legge til rette for at ønskede ting skal skje. Altså…den gamle mannen må legge til rette for sin skjebne ved å kjøpe en lotteribillett slik at statuen kan sørge for at han vinner. You dig?

Dette får tankene mine over på en gråtende Maud Angelica som ber psykisk syke om å være så snill å be om hjelp… det får meg til å ville svare henne oppgitt at «vær så snill, vær så snill…gjør hjelp tilgjengelig». Ikke fordi jeg ser på meg selv som en helgen, men fordi…vel…dere vet… Gjør hjelp tilgjengelig så skal jeg så visst ta ansvaret for å be om den i form av å få legen min til å sende inn en lotteribill…eh…jeg mener en henvisning til rette instans.

There…I said it!

For halvannet år siden var jeg denne gamle mannen som ba om hjelp og kjøpte nesten hundre lotteribilletter. Min gamle psykolog igjennom nesten åtte år, ble akutt syk og døde. Jeg stod brått uten nødvendig tilbud og måtte finne ny psykolog (med driftsavtale). Jeg lærte fort at psykologer er sjeldnere enn enhjørninger, men jeg bestemte meg for å ikke gi opp. Da jeg hadde saumfart hele hjembyen, nabobyen, byen bortenfor der og enda en by bortenfor der igjen, måtte jeg innse nederlaget. Jeg bestemte meg for det nest beste: jeg måtte lete andre steder i landet etter en psykolog som var villig til å gi meg timer på nett eller pr. telefon; jeg var forberedt på å ende opp i Finnmark… Jeg printet først ut HELFOs liste over alle psykologer i Helse Sør-Øst; tenkte det var greit å begynne nærmest heimen først.

Jeg sendte SMS til alle.

Absolutt alle.

Hundre stykk.

Hundre føkkings jævla SMS.

Hundre lodd.

Hundre dyre lodd…

Hele den dagen tikket det inn med svar. Det ble nei, nei, nei, har ikke tid, har ikke kapasitet, dessverre, ikke tid, nei, ikke kapasitet, for lange ventelister… Hele dagen lang fikk jeg slag på slag i trynet. Men likevel ble det tydeligere for meg hvor mange behandlere som var like fortvilet som meg over det manglende hjelpetilbudet. Flere av svarmeldingene bar preg av både frustrasjon og fortvilelse over at det skulle være så vanskelig å finne hjelp, for ikke å glemme all den jobben jeg måtte gjøre selv for å få det til (bare tenk på alle de som ikke en gang har krefter til det…hvor er de hen i verden?…).

Etter haugevis av avslag, var det til slutt én –én (?!)- som svarte ja. Én av hundre der, altså… Call me Charlie…

Så da var det bare å stålsette seg for telefonterapi; ikke optimalt, men det er langt bedre enn alternativet. Og psykologen jeg til slutt endte opp med er faktisk ganske ålreit, og jeg er takknemlig for at han sa ja til jobben. Vi har nå pratet på telefonen i et drøyt år, og vi har klart å finne en arbeidsmetode som funker.

Jeg vil gjerne legge til at siden jeg ikke var sikker på om jeg kom til å finne ny psykolog (med avtale), søkte jeg NAV om å få dekket utgiftene til en psykolog uten driftsavtale. For de er det en del av. Men de koster alt mellom 800; og 2500; i timen. NAV sa nei fordi de mente at jeg ikke hadde krav på hjelp. NAV mener veldig mye, for de har selvsagt ypperste kompetanse på alle områder! (lukta dere ironien der?). Jeg har krav på hjelp; dilemmaet oppstår bare når Norge AS ikke står til ansvar når hjelpen jeg har krav på, ikke eksisterer! Jeg klaget til NAV, fikk avslag. Jeg klaget igjen, og fikk avslag på nytt. Enda en klage. Deretter gikk det til Trygderetten. Avslag igjen. Ny klage. Til slutt havnet det hos Statsforvalteren.

Statsforvalteren ga meg også avslag; basert på uriktig info… AAARGH!!

Jeg har så lyst til å bare…FAEN! …og nå var avslaget endelig.

Heldigvis vant jeg delvis i lotteriet denne gangen og endte opp med en god psykolog, men det kunne like enkelt ikke vært tilfellet. Det sier seg selv at jeg ikke ville hatt råd til å være syk hvis dette hadde blitt utfallet. Hva hadde jeg gjort da? Mange i min situasjon kunne lett enten blitt en del av selvmordsstatistikken eller havnet på akuttpsykiatrisk. Hvis de hadde blitt akutt syke, ville akuttpsykiatrien -tragisk nok- bare hjulpet dem tilbake opp på det nivået de var på til å begynne med; der det ikke fantes hjelp. Og fordi det ikke finnes hjelp der, ville de bare cheese rollet tilbake til akutten igjen. Og sånn går det jo an å holde på en stund… Verre for pasientene, og -latterlig nok- dyrere for NAV… Noen på Løvebakken kan virkelig ikke regne (verken med tall eller med liv…).

Én ting er i hvert fall helt sikkert: mangelen på psykiatrisk hjelp har ikke skyld på psykiatrisk nivå, det har skyld på politisk nivå. Jeg tror, med hånden på hjertet, at alle behandlere fortviler like mye som pasientene sine over manglende hjelpetilbud. Så vi ender vel bare med å brenne opp, alle mann… Men hey! Da er vi i det minste sammen…

Jeg gjentar moralen i den italienske historien: Ta ansvar for å legge til rette for å vinne i lotteriet.

Min moral derimot: Selv om du må kjøpe lodd for å vinne i lotteriet, betyr ikke det at du vinner.

*Pling!*

Ny e-post…

Fra: Alv A. Dahl

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg fikk hjertet i halsen. Svarte han virkelig?! Han lever, han har sett meldingen min og han har svart. Med bankende hjerte og skjelvende fingre, åpnet jeg meldingen.

«Hei, *….*

Margaret bor i England, og jeg har hatt mailkontakt med henne i mange år inntil nylig da jeg ikke fikk svar på min siste mail ti henne.

Jeg vedlegger den mailadressen jeg brukte. Kanskje er det også mulig å kontakte hennes sønn *….* som bor *på adresse i Norge*. På 1881 har han nummer *….*.

Mvh Alv»

Alv hadde vedlagt Margarets e-postadresse.

Jeg sendte en takkemelding i retur, og deretter begynte jeg planleggingen av noen velformulerte ord som jeg skulle sende til Margaret. Men så langt kom jeg ikke…for senere samme dag dukket det opp en ny melding i innboksen min.

Fra Margaret!

Jeg kjente hjertet mitt hoppet. Så jeg riktig?! Var dette en e-post fra Margaret Aagaard?!

Alv hadde tydeligvis kommet meg i forkjøpet og sendt henne en kopi av hans og min korrespondanse samt linkene til blogginnleggene mine.

Jeg leste e-posten med skjelvende hender.

Fra: Margaret Aaagard

Tema: «Hello…!!!!»

Dear *….*

I have just recieved an email from Prof. Alv Dahl regarding my book “Veien til et jeg”!!!! He enclosed your email and in your email I found your blog address and then I was able to read what you have written about my book. You say that you want to thank me because my book has helped you…that means very much to me and I am so glad it has helped you!!

It was not easy for me to decide to have my book published in 1994, but I wanted so much to be open about mental illness, and also to let the people know that there is help out there if you are prepared to accept it. Sadly it is still not easy for people to be open about such things, but it is certainly improving! People are always open about their physical health, so what is the difference..?

How lovely to hear from you and to know that my book has helped you..that means very much to me!!! I have read your comments on your blog and it made me feel so happy for you!!

Take care and again thank you for your comments!!

With all good wishes from Margaret Aagaard.”

Jeg stirret ned i telefonen og på e-posten jeg nettopp hadde mottatt, helt i ave over at jeg endelig hadde fått kontakt med henne. Etter nesten 30 år har jeg altså klart å skape en forbindelse til dette mennesket som snakket til meg og hjalp meg igjennom den verste tiden i mitt liv, via en liten blå bok fra biblioteket på ungdomsskolen.

Jeg leste e-posten flere ganger; det var nesten så jeg ikke trodde det var sant, men der var den altså, og stirret opp på meg med lysende bokstaver som ble til ord. Ord fra Margaret.

Jeg satt meg sporenstreks ned og komponerte en returmelding til henne.

«Dear Margaret.

Thank you so very much for your lovely e-mail. It made me very happy to hear from you. I never thought I’d be able to find you so this was a very joyful surprise. I wanted to tell you for so long how much this book means to me. Mission accomplished!

This book was my first safe haven away from home, and it was the first time I discovered I was not alone in this.

For a long time I only met with doctors and therapists that was looking at me from the outside, so it was such a relief to learn about the excistence of someone who knew how it felt from the inside. You made me feel less alone. I felt I could finally share this lonely world with someone. Even if I did not know you.

My experience is that the world is easier to live in after people started to be more open about their mental illness. And I agree with you; what really is the difference between physical and mental health? They are both a part of us.

Again, thank you so very much for writing me. That is actually quite amazing to me to finally get to tell my childhood hero what she did to help me, without even knowing.

I will forever be grateful to you for writing this book. It means the world to me. I will never forget this. I will never forget how brave you are! And I will cherish this book always.

Take care and thank you.”

E-post sendt av gårde til England, til Margaret…

Da e-posten var sendt og det ikke var mer for meg å gjøre, fikk jeg bedre mulighet til å kjenne litt nærmere på de følelsene som hadde oppstått som følge av det som nylig hadde skjedd. Jeg kjente på en utrolig glede over å ha fått denne kontakten med Margaret, muligheten til å endelig kunne fortelle henne hva boken har betydd for meg. Når noen gjør noe -bevisst eller ubevisst- som har en positiv innvirkning på livet mitt, får jeg et sterkt ønske om å si det til dem det gjelder; jeg ville jo blitt veldig takknemlig for en slik tilbakemelding selv, det er balsam for sjela. Takknemlighet er noe av det fineste man både kan gi og få.

Margaret hadde fått beskjeden min sendt helt fra Norge til England. Nå var det ikke lenger bare jeg som visste hvem hun var; nå visste også hun hvem jeg var. Forbindelsen var toveis nå, og det ga meg en følelse av både frihet, lettelse og mestring.

En viktig sirkel var sluttet.

Jeg hadde klart det!

Takk, Margaret.

*Jeg var først litt usikker på om jeg burde publisere privat mail, men jeg tenker at det er greit da det tross alt handler om åpenhet, samt at meldingene heller ikke inneholder sensitiv info*

Det har gått lang tid siden jeg opprinnelig skrev de to første innleggende om Margaret og boken hennes, og det skjedde faktisk noe helt fantastisk like etter at innleggene var publisert. Jeg har bare ikke skrevet om det før nå.

Som allerede kjent, forsøkte jeg å finne Margaret fordi jeg så gjerne skulle takket henne for denne boken og fortelle henne hva den har betydd for meg. Men jeg ante ikke hvor i verden hun befant seg eller om hun i det hele tatt var i live. Vanligvis er det meste av informasjon lett tilgjengelig på Google, men det fantes så godt som ingenting om Margaret. Ikke et eneste bilde, ikke en Wikipedia-side eller noe som helst lignende. Jeg fant kun noen bilder av coveret på boken hennes samt det jeg trodde kanskje kunne være noen familiemedlemmer, men jeg var ikke helt sikker. Jeg vurderte å ta kontakt med en av de for å spørre -det hadde sikkert ikke gjort noe- men jeg kjente at jeg var litt tvilende. Jeg er ikke den som er mest kjent for å være frampå når det kommer til sånne ting.

Men… Jeg husker fra boken at Margaret gikk i terapi hos Psykolog Alv A. Dahl -han skrev også forordet i boken hennes-, og han er jo et rimelig kjent navn for mange som har en eller to føtter innenfor psykiatrien på en eller annen måte. Jeg begynte derfor å søke etter kontaktinfo på Alv A. Dahl i stedet, i håp om at han kanskje kunne ha noe informasjon om Margaret. Jeg var heller ikke sikker på om Alv fortsatt var i live, men jeg gjorde i alle fall et forsøk på å finne ham. Gule sider og 1881 ga ingen informasjon; jeg regnet egentlig med det da fagpersoner som jobber med mennesker ofte har hemmelig nummer og adresse for å beskytte seg selv og sine nærmeste.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg gjorde noen frisøk og kom fram til et innlegg som Alv hadde publisert i et psykoligtidsskrift for en tid tilbake. Helt øverst i innlegget, der Alvs navn og tittel stod skrevet, var det jammen også en e-postadresse. «Yes!», tenkte jeg og håpet at dette kunne føre meg videre, og dermed et steg nærmere Margaret. Jeg formulerte en melding som enkelt forklarte mine intensjoner, og deretter kunne jeg ikke annet enn å lene meg tilbake og håpe at det kom et svar.

Til: Alv A. Dahl

Tema: «Veien til et jeg»

«Hei:)

Mitt navn er *….* og jeg kommer fra Fredrikstad.

Jeg kunne muligens behøvd din hjelp med en ting.

Jeg forsøker å komme i kontakt med forfatteren av «Veien til et jeg», Margaret Aagaard. Men det finnes ingen kontaktinformasjon eller annen informasjon verken på Google eller på sosiale medier. Jeg vet ikke en gang om hun fortsatt er blant oss…

Siden du var hennes behandler og du også har skrevet forordet i boken hennes, tenkte jeg at du kanskje kunne hjelpe meg å komme i kontakt.

Jeg er ikke uten etter noen stor dialog, jeg ønsker bare å fortelle henne hvor stor betydning denne boken har hatt for meg, og jeg skulle så gjerne takket henne.

Hvis det av én eller annen grunn ikke skulle la seg gjøre å gi ut kontaktinformasjon så hadde det vært hyggelig om hun i alle fall kunne henvises til min blogg *navn på gammel blogg.no*. Der har jeg skrevet et innlegg i to deler om hvor viktig boken har vært for meg.

*linker til gamle innlegg*

Jeg synes bare mennesker fortjener å få tilbakemelding når de har gjort noe bra for andre:)

Håper du har mulighet til å hjelpe meg.

Mvh *….*»

…og da var det bare å vente i spenning…