«The individual has always had to struggle to keep from being overwhelmed by the tribe. If you try it, you will be lonely often and sometimes frightened. But no price is too high to pay for the privilege of owning yourself”.
-Nietzsche
*
Jeg må si Nietzsche var inne på noe der.
For når man begynner å sette nye standarder og grenser for seg selv og andre i en alder av 40+, går det ikke nødvendigvis upåaktet hen. «Tenåringstrass» i midtlivskrisa byr på såpass mange frustrerende utfordringer at jeg fremdeles mener det bør være mulig å få til en avtale med Netflix.
Problemet med å endre egne grenser er nemlig at man ikke bare røsker opp i egne røtter. Man napper litt i andres også.
Menneskene rundt deg har gjerne blitt vant til at du er på en bestemt måte. I mitt tilfelle var jeg hun som nesten aldri sa nei. Hun som strakk seg litt lenger. Tålte litt mer. Forklarte litt mer. Lot ting passere fordi det tross alt sikkert fantes en grunn til at folk gjorde som de gjorde.
Folk fikk stort sett viljen sin.
Og hvis det er én ting jeg har lært, så er det at dersom du ikke setter standarden for hvordan andre får behandle deg, vil enkelte gladelig gjøre det for deg.
Da blir den gjerne lav.
Uansett hvor mye de «liker» deg.
Men så går man årevis i terapi og terper og terper på dette med grensesetting. Man øver. Snubler. Reiser seg. Setter en grense og bruker deretter tre døgn på å lure på om man egentlig var et rasshøl.
Så prøver man igjen.
Helt til den dagen polletten plutselig ramler ned og hjernen skriker:
EUREKA!
… og man brått ikke skjønner hvorfor det var så sabla vanskelig å si fra alle de gangene man burde sagt fra, men ikke gjorde det.
Og der fikk også psykologen uttelling for penga.
*
Det er som med dop – det begynner i det små.
Jeg startet med å grynte på nesa til sure gamle kjærringer jeg ikke kjente.
Det føltes som et passende sted å begynne. Det er tross alt vanskelig å brenne en bro som aldri er bygget, så her kunne jeg egentlig bare kjøre på og se hva som skjedde.
«På med lab-frakken og forsk i vei», sa psykologen.
Eller noe i den duren.
Jeg vet ikke hvordan han visste at jeg faktisk har en labfrakk hengende på loftet (takk til Linda, som var tyv på jobb) men den lille delen av meg som klarer å tenke utenfor autistbobla innimellom, forteller meg at det antakelig bare var en metafor.
Men jeg har virkelig den frakken.
Og den er ganske kul.
Kanskjeeee…
Nei.
*
Mine første forskningsobjekter av typen «Karen» bestod av køsnikere, personal space invaders, folk som snylter på HC-parkeringen, mennesker som ikke plukker opp bæsjen etter pelsdotten sin og folk som tilsynelatende betrakter båndtvang som et vennlig forslag fra myndighetene.
Lavrisikogruppa, med andre ord.
Jeg har vært omtrent én klage unna å bli Fredrikstads nye byoriginal.
Først kom Anders Politi, deretter Betty med veska, så City Leif og til sist:
Terror Tina.
Jeg har bedt mennesker som står så langt oppi ryggraden min i køen at vi nesten deler skjelett – samtidig som de hoster fritt ut i atmosfæren – om å enten holde avstand eller holde seg for munnen.
Helst begge deler.
Jeg sa fra til en særdeles usympatisk kjærring da hun lot hunden sin tisse ned hele inngangspartiet vårt. Hun svarte at hun ikke ville snakke med meg fordi hun syntes jeg var så stygg.
Fair enough.
Da var vi vel ferdigsnakka.
Og jeg har kjeftet ut nabokjærringa fordi hun hadde sterke meninger om min psykiske helse og det faktum at jeg ikke er i arbeid.
Hun fikk mer enn hun ba om.
Det føltes ganske bra.
Og det bringer meg til noe annet jeg oppdaget på min søken etter grensenes hellige gral:
Jeg vil heller ha en beef med et annet menneske enn å ha en beef med meg selv.
Punktum.
Ikke fordi jeg har tenkt å gå rundt og starte konflikter som fritidsaktivitet. Jeg har verken tid, kapasitet eller nok labfrakker til det.
Men det finnes en helt egen type uro i å gå hjem etterpå og vite at man lot noen tråkke over noe man egentlig ville beskytte.
Den uroen er vanskelig å rømme fra.
Et annet menneske kan du gå vekk fra.
Det er verre med din egen innside.
*
Når det første stadiet av grensesetting er gjennomført, begynner eksperimentet å bevege seg inn i de innerste sirklene.
Og det er omtrent her moroa slutter.
For det er én ting å si fra til en tilfeldig dame med en pissende hund.
Det er noe ganske annet å endre spillereglene overfor mennesker man kjenner.
Jeg begynte å gjøre ting annerledes.
Sa nei.
Var ikke alltid tilgjengelig.
Sa fra når noe gjorde vondt.
Sluttet å automatisk bøye meg rundt andres behov dersom det betydde at mine egne måtte pakkes sammen og settes på loftet sammen med labfrakken.
Jeg trodde egentlig dette kom til å bli en ganske fin ting.
At mennesker rundt meg ville tenke at det var godt jeg endelig hadde begynt å ta litt bedre vare på meg selv.
Kanskje til og med være stolte.
«Så bra, Tina! Se på deg da, med grensene dine!»
Sånn ble det ikke alltid.
Ingen hadde advart meg om at grensesetting ikke nødvendigvis blir møtt med applaus og klapp på skulderen.
For idet du endrer deg, endrer du også noe i relasjonen.
Og det viste seg at enkelte likte gamle Tina ganske godt.
Hun var jo beleilig.
Hun var tilgjengelig.
Hun tok mye dritt uten å lage særlig mye oppstyr.
Hun krevde ikke alltid det samme tilbake som hun selv ga.
Så da jeg sluttet med det, kom det også sure miner, avvisning og reaksjoner fra hold jeg aldri hadde sett komme.
Og der ble ting vanskeligere.
For nå handlet det ikke om en køsniker på Rema.
Det handlet om mennesker jeg var glad i.
Jeg begynte å ta igjen. Si fra. Trekke meg når noe ikke var greit. Kreve litt mer plass i mitt eget liv.
Noen ganger gjorde jeg det bra.
Andre ganger gjorde jeg det med omtrent samme eleganse som en elg på rulleskøyter.
For det er jo heller ikke slik at man lærer ordet «grense» og umiddelbart blir Dalai Lama.
Jeg overreagerte.
Jeg underreagerte.
Jeg lot ting gå for langt og eksploderte først etterpå.
Jeg satte grenser der jeg kanskje egentlig bare var irritert.
Og andre ganger traff jeg midt i blinken.
Det var rotete.
Men jeg visste én ting ganske sikkert:
Jeg ville ikke tilbake til den Tina som bare tok imot.
Hun som trodde at plassen hennes i andre menneskers liv først og fremst var den plassen de valgte å gi henne.
Jeg måtte etter hvert forstå at jeg også kunne kreve litt plass selv.
Ikke på bekostning av alle andre.
Bare uten å alltid være den som forsvant først.
Det gikk med noen vennskap.
Nære vennskap.
Mennesker jeg hadde hatt i livet i over femten år forsvant ut i eteren, og selvfølgelig tvilte jeg.
Gjør jeg dette riktig?
For det er ganske enkelt å snakke om å «kutte ut mennesker som ikke respekterer grensene dine» på Instagram.
Det er noe annet når det faktisk er et menneske du har delt femten år av livet ditt med.
Da kommer historikken inn.
Minnene.
Lojaliteten.
Skyldfølelsen.
Og den snikende tanken om at kanskje problemet egentlig er deg.
Psykologen var imidlertid ganske “hell-bent” på at jeg skulle fortsette.
Ikke på å kvitte meg med mennesker.
Men på å fortsette å undersøke hva som skjedde dersom jeg sto i det jeg faktisk trengte, også når andre ikke likte det.
Så jeg fortsatte.
Det ble en lang, frustrerende og til tider ganske forvirrende reise.
Men etter hvert skjedde det noe.
Jeg begynte å merke forskjellen på en grense og en mur.
På selvrespekt og stolthet.
På ting som faktisk måtte tas opp og ting jeg kunne la passere uten å svikte meg selv.
Jeg trengte ikke vinne enhver konflikt.
Jeg trengte heller ikke møte opp til enhver konflikt jeg ble invitert til.
Noen mennesker kunne faktisk bare få lov til å mene at jeg var vanskelig.
Det var overraskende befriende.
Og omtrent samtidig begynte stresset på innsiden å slippe taket.
Jeg stolte mer på meg selv.
Ikke fordi jeg plutselig trodde at jeg alltid hadde rett.
Snarere tvert imot.
Jeg stolte på at jeg kunne ta feil uten at hele selvbildet måtte kollapse av den grunn.
Jeg kunne si unnskyld hvis jeg hadde gått for langt.
Justere kursen.
Tenke meg om.
Og fortsatt mene at selve grensen var riktig.
Det var kanskje da balansen kom.
Jeg var blitt zen som faen.
Vel.
Så zen som et nevrodivergent kvinnemenneske med temperament, overtenking og en stjålet labfrakk på loftet kan forventes å bli.
Men jeg tar den.
Og de menneskene som forsvant underveis, ser jeg annerledes på i dag.
Noen relasjoner hadde nok en utløpsdato.
Noen fungerte bare så lenge rollene våre forble akkurat slik de alltid hadde vært.
Og noen mennesker skulle kanskje aldri være med hele veien.
Her kommer for øvrig dagens tredje livsvisdom, og herregud – dette begynner å ligne mistenkelig på “En julefortelling“:
Lengden på et vennskap sier forbausende lite om kvaliteten på det.
Femten år er ikke automatisk mer verdt enn fem.
Historikk er ikke det samme som nærhet.
Og etter hvert som jeg begynte å stå tryggere i meg selv, skjedde det pussig nok noe annet også.
De rette folka kom rekandes på ei fjøl.
Og de som allerede var der og faktisk var ment å bli hele tiden?
De ble.
De trengte ikke at jeg sa ja hele tiden.
De tolket ikke et nei som en personlig fornærmelse.
De kunne si fra til meg når jeg var urimelig uten at hele relasjonen sto i brann.
Og jeg kunne gjøre det samme tilbake.
Det er kanskje det jeg liker aller best med grensene mine i dag.
De holder ikke bare mennesker ute.
De gjør det tryggere å slippe de riktige inn.
Så nei.
Jeg tror ikke lenger grensesetting først og fremst handler om å være tøff, «velge seg selv» eller dramatisk kutte ut alle som gir deg dårlig energi mens man filmer solnedgangen til en inspirational quote på Instagram.
Det er mye mindre sexy enn som så.
Det handler om å finne ut hvor du slutter og andre begynner.
Hva du faktisk har kapasitet til.
Hva du kan leve med.
Hva du ikke skal leve med.
Når du bør si fra.
Når du bør holde kjeft.
Og når den største seieren faktisk er å trekke på skuldrene og gå videre.
Det handler om selvrespekt.
Om helse.
Om frihet.
Og kanskje aller mest om å kunne bo inni sitt eget hode uten å være i konstant krig med den som bor der.
Det har tatt meg ganske mange år å komme hit.
Men jeg er friere nå.
Zen som faen, til og med.
Føkk den jævla nabo’n.