Dette er en tekst jeg skrev i min gamle blogg i 2021 – senere samme år ble den publisert i Psykologisk.no

Siden jeg la ned den gamle bloggen, velger jeg å republisere teksten her fordi den betyr mye for meg, og jeg ønsker å dele den med deg.

 

Det er kanskje ikke så mye å si om et tomt kontor, men man kan si mye om det som fylte det før.

 

***

 

09.30.

 

I over ett år har vi hatt digitale timer pga pandemien, og jeg har gledet meg til den dagen der jeg endelig kunne besøke kontoret ditt igjen; kontoret fylt med bøker, Pondus-striper og bilder av strykeinstrumenter. Det lille fristedet der tiden stod stille; den magiske bobla som beskyttet fra verden utenfor.

 

Jeg sitter foran iPaden. Venter.

 

09.28…09.29…09.30…

 

Han er alltid presis.

 

09.31…

 

Skjermen er svart. Jeg stirrer tomt inn i dens digitale avgrunn før jeg til slutt lukker den; lukker meg selv.

 

Jeg visste det jo…

 

Han kom ikke til å svare i dag…

 

***

 

«Brått og uventet».

 

Ordene gjentar seg i hodet mitt og føles som små støt i hjernebarken.

 

Han døde «brått… og uventet».

 

Jeg var hos deg i over 7 år. Jeg var sliten da jeg kom til deg; sliten av sykdom, og sliten av behandlere som kunne saksnummeret mitt bedre enn navnet mitt.

Du hadde privat praksis; et lite rom i ditt eget hjem, en stor, hvit sveitservilla. Kontoret var varmt og velkomment, i stor kontrast til kontoret jeg kom fra, med sin rette, stive sofa og kjølige atmosfære. Du hadde gode Stressless-stoler å sitte i, teppe på gulvet, bokhyller fylt til randen av bøker om alt mulig, og en oppslagstavle -like overfylt som bokhyllene- med Pondus-striper, familiebilder og masse tegn på et levd liv og en god humor.

 

Endelig var jeg på riktig sted. Endelig kunne jeg puste.

 

I over 7 år satt jeg i stolen din og delte med deg av sjelen min; mine bekymringer, frustrasjoner, redsler og innerste tanker. Du lyttet interessert. Du svarte aldri umiddelbart. Jeg har alltid trodd det var fordi du tenkte at «kom igjen, denne finner du løsningen på selv…»; og ofte gjorde jeg det. Du nikket samtykkende og så fortsatte vi bare. Jeg pratet, du lyttet. Og sånn gikk årene. Det var gode samtaler. Jeg husker det lure smilet og den morsomme latteren når jeg sa noe komisk eller finurlig. Jeg husker tilliten du ga meg til at jeg klarte mye selv. Jeg husker alle bøkene du lånte meg; litterære dypdykk i psykologi, cheeky britisk humor og spennende krim.

Du hadde noen til overs, sa du, en dag du kom med en stor bunke bøker til odel og eie. Disse betyr veldig mye mer nå.

 

Du er borte og du kommer aldri tilbake. Nå handler det bare om å ta vare på de gode minnene, og ikke minst huske på alt du lærte meg for å klare å leve best mulig med angsten.

 

Jeg lover å ta vare på meg selv, og jeg lover å ikke gi opp kampen om å finne noen som kan fylle skoene dine. Selv om vi begge vet at det blir vanskelig.

 

Til sist lover jeg at når jeg tenker på deg så skal jeg ikke være trist; jeg skal heller være takknemlig for den tiden jeg fikk og for alt du hjalp meg med. Jeg skal smile hver gang jeg ser en sort og rød katt, en haug med gamle bøker, eller en pose med Doc halspastiller med eucalyptus.

 

Du er den beste psykologen jeg har hatt. Du var en engel i helvete og du kjempet for meg. Nå er du borte, og hvor enn du er så er de heldige som har deg. Men om du er i himmelen -om det stedet brått finnes- så gi dem et helvete!

 

…og husk: det skal bare en psykolog til for å skru opp ei lyspære, men pæra må ville det selv.

 

Hvil i fred, Finn. Du vil bli savnet…

 

 

 

 

 

 

 

Tidlig i mars fortalte jeg om en kommuneperson (KP) som skulle bistå meg med eksponeringsterapi. Vi har truffet hverandre noen ganger, i første omgang for å bli kjent. Det er en fordel å bruke litt tid på å bli kjent med og å bygge trygghet og tillit til en person som skal jobbe med meg når jeg er på noe av mitt mest sårbare. Prosjektet skal utføres i samarbeid med min psykolog, og i den anledning har KP og jeg vært og besøkt ham på hans kontor i Drammen for å avklare hva som er hensiktsmessig å gjøre -og hva som ikke er det.

 

Alle tre var samstemte om hvordan prosjektet skulle utføres på best mulig vis. Det er ekstra viktig i denne sammenhengen, for selv om eksponeringsterapi ofte er en lineær greie, er min situasjon litt mer komplisert. Jeg har flere diagnoser som krever ulike -og ofte kontradiksjonelle- hensyn, og derfor blir det viktig å jobbe på en måte som gjør at vi kan ha god framgang med det ene uten å skade det andre. I denne sammenhengen snakker jeg bl.a. om det motstridende mellom angst og høysensitivitet. Angsten min er mest sannsynlig lært/tilegnet, men høysensitiviteten er mer genetisk/et personlighetstrekk. Det betyr at det ene kan jeg jobbe for å bli kvitt eller bedre, mens det andre må jeg i større grad lære meg å leve med og ta hensyn til. Når man jobber med å eksponere angst, er det meningen at man skal ta inn alle sanseinntrykk for å kunne være mest mulig til stede i situasjonen, og da sier det seg rimelig selv at det trigger høysensitiviteten som igjen krever å bli vernet. Basically skal jeg konfrontere og unnvike samtidig. Skjønner du dilemmaet?…

 

Både psykologen min, KP og jeg er derfor også klar over at dette på sett og vis blir et kontrollert pilotprosjekt der vi blir nødt til å prøve oss fram og se hva som funker. Jeg håper at vi finner noen svar som kan hjelpe meg, og også gi KP og psykologen enda mer erfaring å ta med seg videre til andre klienter som har en mer kompleks symptomblanding. Og kanskje er det også nyttig informasjon til deg som leser dette;) Uansett gir det meg mye egenterapi å skrive i denne bloggen, og jeg håper samtidig det vil hjelpe andre.

 

Det ble noen timers kjøring fram og tilbake så det var god tid til å bli enda mer kjent med KP. Timen hos psykologen gikk også bra; jeg har ikke sett ham på halvannet år så det var greit å få en oppdatert bekreftelse på at han ikke bare har vært en stemme i hodet hele tiden, dog det hadde absolutt ikke vært en dårlig stemme å ha tilgjengelig etter bestilling.

 

KP og jeg kommer fortsatt til å bruke litt mer tid på å bare bli kjent -gå litt turer, ta en lunsj. Deretter blir det litt ferie og attåt, og så starter vi opp gradvis på slutten av sommeren.

 

KP er en høyt utdannet person med mye kunnskap og erfaring, og jeg har allerede fått et veldig godt inntrykk av vedkommende. Jeg har troa på at vi kan få til noe bra:)

 

Planen er jo at jeg etter hvert skal starte opp medisinutprøvingen igjen også; jeg hadde en pause fra den for å utrede autismediagnosen, og nå er den i boks #autismeiboks

 

Nevnte jeg forresten at min blandede personlighetsforstyrrelsediagnose (ta den, Wales!) utgikk etter at jeg fikk ASF-diagnosen (autismespekterforstyrrelse)?

Autismen spiste den opp #personlighetsforstyrrelseutavboks

 

Det er jo litt hyggelig også, da, at noe ugress faktisk kan fjernes permanent. Skulle ønske at det var gjeldende for enkelte mennesker også, men vi får heller implementere samme eksponeringsteknikker her…

 

Riktig god kveld til deg, og husk å lage deg akkurat den forbanna uka du føler for.

 

 

Våknet. Tankekjør. Jeg trodde det var noe man ikke fikk sove av, ikke noe som kunne vekke deg.

Hva våknet jeg av? Jo, jeg våknet av tanken på det forestående årsmøtet i borettslaget, OG…det norske bidraget til MGP.

Så her ligger altså jeg på et gudsforlatt tidspunkt og har indre dialog om økt husleie og våte karbis-snitter mens andre deler av hjernen kaller på kua…

Jeg har tenkt veldig mye etter at jeg fikk autismediagnosen. Jeg har jo egentlig «visst» det i mange år, men jeg merker tydelig forskjell likevel, nå når det har blitt bekreftet av en spesialist. Jeg trodde i bunn og grunn at jeg bare skulle forlate psykologkontoret som litt gladere og litt lettere -og jeg kjenner jo på det også- men nå har jeg helt konkret fått stadfestet at jeg faktisk har en annerledeshet ved meg som vil ha en innvirkning på meg resten av livet. Ting ble plutselig bare så vanvittig virkelig. Akkurat den følelsen var jeg ikke helt forberedt på…

Jeg tenker tilbake på ting fra barndommen -måter jeg var på som virket snodig eller uvanlig, ting jeg har skammet meg over og som har fått meg til å føle at jeg ikke passet inn, og som jeg derfor ikke klarte å akseptere ved meg selv. Jeg har aldri passet inn i normen, og i utgangspunktet er det ikke nødvendigvis noe galt i det, men vi lever i et relativt konformt samfunn der det hviler en del forventninger på oss alle om at vi skal være og gjøre på bestemte måter. Skolen med sine strikte rammer og strenge lærere, ble et vondt vendepunkt. Da var det ikke lenger like mye frihet i hundremeterskogen bak huset til mamma og pappa. Eller tegnesaker og sølekaker. Da kom den beryktede «boksen» og fanget meg.

Min da udefinerte frykt for individualismens «konsekvenser», skremte meg så hardt at jeg godtok å bli presset ned i en form jeg overhodet ikke passet i. Jeg turte ikke lenger å synes. Jeg hadde blitt en «boksperson». På utsiden i alle fall. Og det var det som til syvende og sist gjorde meg syk; jeg havnet i «boksen» og alle følelser ble bokset inne i meg. Hadde jeg bare kunnet være meg selv og hatt fred med det så er jeg overbevist om at livet hadde blitt en hel del enklere. Men med min egen frykt og sårbarhet på den ene siden, og forventninger og konformitet på den andre -da var det ikke flere steder å gjemme seg. Da var det bare å stille seg pent på den samme rekka som alle andre. Og vipps så ble jeg fisken som måtte klatre i trær og som stirret tomt ut av vinduet i klasserommet og drømte lengselsfulle drømmer om havet.

Jeg tenker på hvorfor jeg blir så overveldet i sosiale settinger og nye situasjoner. Og hvorfor jeg ikke liker store overraskelser og raske endringer -at jeg behøver å bli forberedt på ting og å få tid til å tilpasse meg det som er nytt. Jeg lurer på om det kan være en av årsakene til at jeg ofte liker å se de samme filmene og seriene igjen og igjen -det er forutsigbart.

Jeg tenker på alle de høye lydene, det skarpe lyset, de sterke smakene og de ubehagelige sømmene i klærne mine. Fy fader, så digg det noen ganger er med solbriller, ørepropper, joggis og grovt rundstykke med en smakløs gulost!

Jeg tenker på at jeg kan bli så overveldet av følelser at jeg tror jeg blir gal og kommer til å dø. Er jeg glad, er det bra. Er jeg trist, kan jeg knapt bli tristere.

Jeg tenker på hvor glad jeg kan bli i mennesker, og hvor redd jeg blir for å miste dem.

Jeg tenker på alle de gangene jeg har fått dilla på rare hobbyer og sær kunnskap -noe som har gitt meg mange morsomme opplevelser og et knippe underlige talenter. Alt er jo selvsagt ikke bare negativt; f.eks. er jeg så god på å snakke baklengs at jeg kunne fått en midtside i Se & Hør.

Jeg tenker på at det ofte har vært vanskelig å forholde seg til relasjoner fordi jeg aldri har følt at jeg har gitt nok og vært nok. Og ettersom jeg ikke liker raske endringer, har jeg behov for at relasjoner får utvikle seg i et langsomt tempo fordi jeg blir sliten og anspent når det går for fort. Takk og lov for at jeg har en litt travel kjæreste -det gir meg nok spillerom til å bearbeide min rolle i forholdet, og det gir meg tid til å kjenne på at tryggheten utvikler seg i takt med at vi også gjør det. Tidligere kjærester som har krevd oppmerksomheten min hver eneste dag, har vært som en maraton som aldri slutter (dog jeg kan helt sikkert delegere bort noe av ansvaret for det), og det har aldri endt bra. Jeg behøver tid og rom, og det får jeg nå.

Nuvel… Norm og ikke norm er på godt og vondt, alt sammen. Jeg skal i alle fall jobbe for å få så mye bra som overhodet mulig ut av min egen situasjon og det jeg på sett og vis kan kalle mitt «nye liv». Eller…kan jeg kalle det dét? Det var litt klisjé… Æsj! Men samma det. Vi lar’n stå. Alle bør ha ørlittegrann kontakt med sin indre «lilla tante» en gang iblant. Men ikke mye;P

Det er en god del tankevirksomhet i hodet nå, for det er mye å lære og det er mye jeg må sette meg inn i for å tilpasse meg alt dette nye. Arbeid innover og arbeid utover. For deretter å kunne gå framover. Stødig framover.

Å vente på en diagnose kan noen ganger sammenlignes med en adopsjonsprosess; det tar ofte lang tid. Særlig sakte går tiden når man allerede har en mistanke om hva som mangler, og at alt man egentlig behøver er at en dyktig psykolog ser det samme som deg og kan gi deg den bekreftelsen du søker etter.

 

I mange år har jeg ventet på en knagg å henge denne hatten på, og torsdag 18. april var dagen. Etter en lengre og grundig utredning hos en psykologspesialist, ble diagnosen endelig spikret på plass, og jeg føler meg så usaklig lettet at jeg har lyst å bestille en kake og holde en fest (introvert style: meg og bikkja).

 

So without further ado…

 

Jeg er på spekteret. Nei, jeg snakker ikke om en av erkefiendene til James Bond, men om autismespekteret.

 

Jeg har autisme. Jeg er autistisk. Eller hvordan sier man det egentlig? Samma faen, jeg er glad okke som.

 

Nå fikk jeg endelig tørket støv av den siste hatten og hengt den respektfullt på knaggen den alltid har vært ment å henge på. Puslespillet er ferdig puslet, og jeg kan begynne å se hele bildet. Bildet av meg og den jeg er. Nå er jeg så mye tydeligere for meg selv. Og da er det også lettere å være tydelig for andre.

 

Det er mange som preacher at de ikke liker merkelapper, men for meg har dette alltid vært en måte å forstå meg selv bedre på. Det blir lettere å tilegne seg informasjon når man vet hva man leter etter, og det er lettere å be om hjelp når man vet hva man ber om hjelp til. Jeg har gått mye rundt i mørket på søken etter informasjon om noe jeg ikke helt har visst hva er, og det har vært frustrerende til tider. Nå vet jeg. Jeg vet hvilken vei jeg skal gå, hvilken vei som er min. *Insert confetti and glitter here*.

 

Å forstå seg selv bedre, har like god effekt eksternt som internt, fordi det også gjør det enklere i møte med andre. Det er ikke uvanlig å kjenne på skam når man lever med noe som er litt annerledes og ukjent, og den skammen tror jeg neppe blir noe svakere av å ikke vite hvorfor ting er som det er. Man blir retningsløs og usikker, og dermed også langt mer disponert for å føle seg sårbar i f.eks. sosiale settinger. Og slike situasjoner nærer bare skammen enda mer. Og vipps så har du onde sirkler til både høyre og venstre. Kroppen havner i freeze mode, og hjernen topper hele kaka (ikke festkaka, en annen kake) med total software failure.

 

Og med full systemsvikt innabords skal man samtidig være sosial og gi et godt inntrykk av seg selv. Da blir det vanskelig. Jeg er vanligvis åpen om det meste, men det er skummelt å ikke alltid vite hvordan man blir møtt. Muligheten for avvisning er jo alltid til stede samt at konseptet «tid og sted» også har litt å si. Da blir det ofte til at jeg heller blir sittende som veggpryd selv om jeg egentlig gjerne vil være med på leken.

 

For de som ikke kjenner meg eller vet at jeg lever med disse tingene så kan jeg nok fremstå som stoisk og uinteressert. Men egentlig er jeg bare engstelig, overveldet og redd for å ikke bli godtatt som den jeg er. Jeg har lyst til å være sosial og jeg vil gjerne snakke med mennesker. Jeg har egentlig ganske mye gøy å snakke om. Men jeg strever litt med å være den første som tar kontakt fordi frykten for avvisning og frykten for å ikke være bra nok, er så sterk. Det er selvsagt ingen andre enn meg selv som trigger denne frykten, men det er vanskelig å tenke klart når følelsene er så intense.

 

Heldigvis har jeg flere gode venner som har klart å komme igjennom til meg for lengst, men det er alltids nye mennesker å bli kjent med, og jeg må fremdeles gjøre et godt stykke arbeid for å føle meg trygg nok til å oppsøke det som er ukjent. Men noen ganger behøver man litt drahjelp, og derfor tenker jeg at dette innlegget kan fungere oppklarende både for de som er i ferd med å bli kjent med meg, de som skal treffe meg i fremtiden, og for de som kanskje kan ha nytte av dette innlegget som et verktøy til å tydeliggjøre seg selv for andre. Uansett håper jeg det kan komme noe positivt ut av det.

 

God mandag.