Å vente på en diagnose kan noen ganger sammenlignes med en adopsjonsprosess; det tar ofte lang tid. Særlig sakte går tiden når man allerede har en mistanke om hva som mangler, og at alt man egentlig behøver er at en dyktig psykolog ser det samme som deg og kan gi deg den bekreftelsen du søker etter.

I mange år har jeg ventet på en knagg å henge denne hatten på, og torsdag 18. april var dagen. Etter en lengre og grundig utredning hos en psykologspesialist, ble diagnosen endelig spikret på plass, og jeg føler meg så usaklig lettet at jeg har lyst å bestille en kake og holde en fest (introvert style: meg og bikkja).

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

So without further ado…

Jeg er på spekteret. Nei, jeg snakker ikke om en av erkefiendene til James Bond, men om autismespekteret.

Jeg har autisme. Jeg er autistisk. Eller hvordan sier man det egentlig? Samma faen, jeg er glad okke som.

Nå fikk jeg endelig tørket støv av den siste hatten og hengt den respektfullt på knaggen den alltid har vært ment å henge på. Puslespillet er ferdig puslet, og jeg kan begynne å se hele bildet. Bildet av meg og den jeg er. Nå er jeg så mye tydeligere for meg selv. Og da er det også lettere å være tydelig for andre.

Det er mange som preacher at de ikke liker merkelapper, men for meg har dette alltid vært en måte å forstå meg selv bedre på. Det blir lettere å tilegne seg informasjon når man vet hva man leter etter, og det er lettere å be om hjelp når man vet hva man ber om hjelp til. Jeg har gått mye rundt i mørket på søken etter informasjon om noe jeg ikke helt har visst hva er, og det har vært frustrerende til tider. Nå vet jeg. Jeg vet hvilken vei jeg skal gå, hvilken vei som er min. *Insert confetti and glitter here*.

Å forstå seg selv bedre, har like god effekt eksternt som internt, fordi det også gjør det enklere i møte med andre. Det er ikke uvanlig å kjenne på skam når man lever med noe som er litt annerledes og ukjent, og den skammen tror jeg neppe blir noe svakere av å ikke vite hvorfor ting er som det er. Man blir retningsløs og usikker, og dermed også langt mer disponert for å føle seg sårbar i f.eks. sosiale settinger. Og slike situasjoner nærer bare skammen enda mer. Og vipps så har du onde sirkler til både høyre og venstre. Kroppen havner i freeze mode, og hjernen topper hele kaka (ikke festkaka, en annen kake) med total software failure.

Og med full systemsvikt innabords skal man samtidig være sosial og gi et godt inntrykk av seg selv. Da blir det vanskelig. Jeg er vanligvis åpen om det meste, men det er skummelt å ikke alltid vite hvordan man blir møtt. Muligheten for avvisning er jo alltid til stede samt at konseptet «tid og sted» også har litt å si. Da blir det ofte til at jeg heller blir sittende som veggpryd selv om jeg egentlig gjerne vil være med på leken.

For de som ikke kjenner meg eller vet at jeg lever med disse tingene så kan jeg nok fremstå som stoisk og uinteressert. Men egentlig er jeg bare engstelig, overveldet og redd for å ikke bli godtatt som den jeg er. Jeg har lyst til å være sosial og jeg vil gjerne snakke med mennesker. Jeg har egentlig ganske mye gøy å snakke om. Men jeg strever litt med å være den første som tar kontakt fordi frykten for avvisning og frykten for å ikke være bra nok, er så sterk. Det er selvsagt ingen andre enn meg selv som trigger denne frykten, men det er vanskelig å tenke klart når følelsene er så intense.

Heldigvis har jeg flere gode venner som har klart å komme igjennom til meg for lengst, men det er alltids nye mennesker å bli kjent med, og jeg må fremdeles gjøre et godt stykke arbeid for å føle meg trygg nok til å oppsøke det som er ukjent. Men noen ganger behøver man litt drahjelp, og derfor tenker jeg at dette innlegget kan fungere oppklarende både for de som er i ferd med å bli kjent med meg, de som skal treffe meg i fremtiden, og for de som kanskje kan ha nytte av dette innlegget som et verktøy til å tydeliggjøre seg selv for andre. Uansett håper jeg det kan komme noe positivt ut av det.

God mandag.