Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til jula. En liten del av meg har lyst til å forsøke å nyte denne tiden og driste seg til å få litt god stemning. Men resten av meg har bare lyst til å flykte fra det hele. Da jeg først begynte å bli syk som barn, var vi nemlig midt oppe i jula. Og de minnene sitter. For noen år siden kuttet jeg ut julegaver, og det var en stor lettelse å slippe handleturer i overfylte kjøpesentre mens jeg svettet ihjel i boblejakka og fikk ørene smutset til med for lengst utspilt julemusikk. Etter hvert har jeg også pyntet mindre og mindre, og i år ga jeg fullstendig faen. Jeg behøvde et fristed som ikke skrek jul, og det har føltes godt; spesielt denne julen da jeg har «jubileum» i år. 30 år. Tre lange tiår siden det meste gikk åt skogen og jeg fikk hele livet snudd på hodet. Det føles rart, men jeg må bare fortsette å leve på så lenge jeg har muligheten.
Det er i alle fall digg å ikke ha egne barn så jeg kan fokusere fult ut på egne behov. Jeg trenger det. Hadde en rolig julaften og andre juledag med nærmeste familie, og jeg har overnattet et par netter hos M&P og blitt skjemt bort med mat, julestrømpe og kos. Ellers har jeg vært hjemme alene i selskap med min kjære dachs, Elwood.
Vet det har vært stille fra meg den siste tiden. Frykt ikke -jeg har deg i tankene støtt og stadig, og jeg har alle planer om å bli mer aktiv igjen snart. Men den medisinutprøvingen krever mye av meg, og da blir det litt mer utfordrende å fokusere på masse andre gjøremål i tillegg. Derfor har jeg kun forholdt meg til the basic shit den siste tiden for å ikke overstimulere hodet. Jeg forsøker å bli litt flinkere til å prioritere og å velge noen ting bort for å ikke bli så overstimulert at jeg stadig får meltdowns. Da er det ikke blogging som står øverst på lista. I tillegg får jeg en del kognitiv svikt pga dårlig søvn (bivirkninger), og da er det heller ikke så enkelt å samle hjernen rundt ord og setninger. Jeg har bare hatt lyst til å gå tur, høre på lydbøker og scrolle meningsløst på mobilen. Noen vil kanskje kalle det bortkastet, men for meg gir det mening akkurat nå. Jeg trenger å bare være litt «blæh» noen ganger. Og nå er jeg det. Med verdens beste samvittighet.
