Det tok flere år…

Bokhandlere, loppemarkeder, bekjente, internett…

Ingenting…

Jeg slo det fra meg en stund, og så tenkte jeg på det igjen. Margaret ville ikke slippe taket i meg, og jeg ville ikke slippe taket i henne…

Jeg tok en ny runde med leting. Hver gang jeg var på loppis og jeg så en bok med noe blått på seg, begynte hjertet å slå hardere. Men det var aldri noen Margaret…

Håpet om å noen gang finne igjen boken, begynte å svinne hen, og jeg gikk inn i enda en lengre periode da bøker med blå detaljer bare svevde rundt som en utydelig masse i periferien av tankene mine. Margaret var langt borte igjen…

Så er vi i nåtiden. Minus et par måneder. Det er første august i det hersens år 2020. Margaret hopper ned i tankene mine som et lynnedslag på en solskinnsdag og sier med ertende stemme: «Gjør ett siste søk…!».

Jeg gjorde som hun sa.

Jeg søkte.

Og jeg fant.

Det var som om hun visste det, og ville fortelle meg det.

Der var boken. I en bruktbutikk for bøker. På internett. Jeg rakk ikke en gang å tenke før pekefingeren min allerede hadde klynget seg til bestillingsknappen.

Det plinget inn en mail. «Takk for din bestilling». Jeg stirret lenge på ordren og kjente at jeg var på vei tilbake inn i den samme algoritmen av følelser som boken hadde gitt meg da jeg oppdaget den første gangen i biblioteket på ungdomsskolen. Jeg kunne knapt vente. Jeg tittet i postkassen hver dag. Omtrent en uke senere lå den der.

Det tok noen dager å lese ferdig boken. Jeg ville lese sakte. Ville ikke gå glipp av noe. Jeg ville kjenne på hver eneste nyanse av alle de følelsene denne boken en gang hadde gitt meg. Det ble en emosjonell berg-og-dal-bane. Med en historie så nærliggende min egen, ble jeg raskt sugd inn i en mørk dal av minner fra fortiden. Og brått var jeg tilbake på ungdomsskolen…

Jeg kjente et tretten år gammelt hjerte fylt med uro. Jeg kjente tretten år gamle øyne med blikk rettet mot bakken, og jeg kjente tretten år gamle skjelvende hender som knuget på en bok med blå farger…

Jeg befant meg i et vakuum de dagene jeg leste i boken. Jeg var liksom en del av fortellingen hele tiden; men det var fordi det var min egen fortelling også, og den kan man jo ikke flykte fra. Det var som om mitt eget liv –min historie– bare ble forsterket av Margarets beretning. Jeg følte meg, på et vis, litt splittet. Splittet mellom to liv, og på hver sin ende av nesten tre decennier…

Da boken var ferdig lest, var det akkurat som om jeg hadde vært igjennom en runde med Jumanji; fullstendig fragmentert av alle de virkelighetsnære opplevelsene. Alt var litt tåkete. Jeg hadde vært tilbake i 1995 i flere dager, og jeg kjente at jeg måtte bruke enda et par dager på å virkelig komme meg tilbake til 2020.

Margarets historie gir et sterkt inntrykk, og hennes skildringer av angsten og denne usynlige verdenen som vi ofte befinner oss i, er skremmende gode og særdeles virkelige. Dette er en historie om følelser og total emosjonell lammelse, om ensomhet og tilhørighet, om å kjempe den ensomme krigen og om å finne håp midt i et hav håpløshet.

«Veien til et jeg» er utgitt i 1994; året før barndommen min kollapset fullstendig. Så det har alltid føltes litt som om boken ble skrevet kun for meg, og at den bare hadde ligget der, på skolebiblioteket, og ventet på at jeg skulle finne den, ta den med meg hjem og la meg rive med av en beretning som skulle sette dype spor i minnet mitt.

Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle forfatteren hvor mye boken hennes har betydd for meg; og hvor mye den kan bety for andre. Men jeg har ikke funnet henne. Det er som om hun ikke lenger finnes. Fordi oppdraget er utført.

Men hvis du leser dette…takk for at du ga meg noen av mine første verktøy. Jeg bruker dem fremdeles.

Er det bare jeg som opplever at en bok kjennes noen gram lettere når man har lest den ferdig? Som om noe av bokens innhold og kunnskap har tatt et sjelelig svev fra papiret til pannelappen.

Jeg har alltid følt det sånn, at en ferdiglest bok plutselig oppleves hul på et vis. Som om jeg har tatt en bit av dens evige liv og latt den biten leve videre i meg.

Jeg er en skikkelig bokorm og jeg har spesielle forhold til flere av bøkene mine. Men det er én bestemt bok som har opptatt tankene mine i over to tiår. Jeg hadde akkurat begynt på ungdomsskolen, og angsten hadde etablert seg i kroppen min bare noen måneder tidligere. Alt var nytt, skremmende og fremmed. Det er fortsatt skremmende, men angsten og jeg har blitt godt kjent i årenes løp, og det er lite som er nytt… Alle følelser har presentert seg, så når de kommer tilbake på besøk, vet jeg hvem de er. Jeg vet om det er den følelsen som skravler i vei eller den som er stille, den som vil sitte ved spisebordet eller den som vil ligge i sofaen, den som vil se film eller den som vil kjøre bil, den som vil trene eller den som vil sove, den som er sosial eller den som bringer ensomheten med seg. Jeg setter bare på te’en…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men tilbake til ungdomsskolen…

Overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen kan være tøff for hvem som helst. For mange blir det ofte også uutholdelig. Sykdom, ekskludering, mobbing, og skolevansker… Det er mye som kan vippe en vaklende ungdom av pinnen. Jeg gikk inn i denne overgangen med en byrde et barn aldri burde bære på. Men «mentale lidelser» + «1995» var ikke en gang tilnærmet lik… Så jeg overlevde liksom bare…på et vis…

På den tiden var det fremdeles ikke en selvfølge med internett hjemme, og sosiale medier hadde ingen hørt om. Derfor var ikke all informasjon «bare et tastetrykk unna». Nei, her måtte man søke kunnskap på den analoge måten. Man måtte gå på biblioteket; i dette tilfellet snakker vi om det mindre omfattende skolebiblioteket; mer kjent som «gjemmested-for-elever-som-ikke-ville-ut-i-friminuttene-på-vinteren».

Siden jeg heller ikke var så kin på å bli «kryna» i snøen av tøffingene i niende, skjulte også jeg meg blant bøker, kartoteker og snurpne bibliotekarer. Men jeg hadde allerede et godt forhold til bøker og biblioteker. Helt siden en lærer på barneskolen fortalte meg at det finnes et sted der man kan låne med seg bøker hjem –helt gratis-, var jeg fast inventar på det lille kommunebiblioteket i kjeller’n på rådhuset i lang tid. Jeg hadde funnet mitt Narnia. Jeg følte meg trygg der.

Så da jeg fant min lille virkelighetsflukt på ungdomsskolen også, visste jeg at jeg hadde en «safe haven» de tre neste skoleårene. Og bortsett fra at lokalene var besudlet av skumle ungdommer med Varm Vinter-jakker og Doc. Martens-sko fem måneder i året, vandret jeg fornøyd mellom bokhyllene og drømte meg bort lik en Ferdinand som bare ville lukte på blomstene… (Ah! Lukten av bøker…)

Og der var den! Boken jeg nå har brukt en alt for lang innledning på å komme frem til. Men det var jo en liten reise, tross alt;)

Boken lyste mot meg som om den hadde ventet på meg. Det var først og fremst de blå fargene på omslaget som fanget oppmerksomheten min. Jeg har alltid likt blått. Det er den klareste, reneste og tryggeste fargen jeg vet om. Jeg hadde ofte en liten konkurranse med meg selv om hvor mye blått jeg kunne få øye på når jeg f.eks. var ute og gikk. Spesielt de gangene da uroen kom over meg, ble behovet for å se noe blått, nærmest tvangspreget. Men det gjorde ikke noe. Blått hjalp. Blått roet meg ned. Og der var altså denne boken med blå farger på seg.

«Veien til et jeg» av Margaret Aagaard…

Omslaget hadde et tegnet bilde av ei lita, rødhåret jente som så ut til å streve seg igjennom et uvelkomment krattlandskap. På himmelen kunne man se antydningen av et enkelt øye som fulgte kritisk med på den lille jentas minste bevegelse. Jeg ble fascinert og stod ganske lenge og bare så på bildet. Til slutt snudde jeg boken med en rask bevegelse og begynte å lese på baksiden. Jøje! Det var jo akkurat dette jeg hadde sett etter. En bok om angst. En bok om å leve i en verden usynlig for andre. En bok om sånne som meg. Jeg måtte ha den med meg hjem.

Med boken hardt i hånden, gikk jeg som forhekset mot skrivepulten der bibliotekaren satt. Verden rundt meg var borte. Jeg så bare denne boken med de blå detaljene. Til og med de lugubre ungdommene var en saga blott fra minnet. De betydde ingenting de neste sekundene. Jeg ga bibliotekaren lånekortet mitt og sa at jeg gjerne ville låne boken. Nå var det bare om å gjøre å komme seg raskest mulig ut og hjem. Med forhekselsen fortsatt i kroppen, passerte jeg ungdommene med uvitende overlegenhet og spaserte ut av vinterasylet med nytt håp i sikte.

Jeg dro tidlig hjem fra skolen den dagen.

Jeg leste boken med vid åpne øyne og stort engasjement. Det var en fascinerende biografi om forfatterens egen erfaring med den samme forvridde og fremmede verdenen som jeg også hadde blitt en del av. Hennes angst hadde riktignok oppstått som følge av en psykisk mishandlende mor -noe som absolutt ikke har likhetstrekk med mitt forhold til min egen mor, min mor er helt suveren- men forfatterens beskrivelse av selve angsten var à point. Hun satte ord på ting jeg knapt hadde begynt å forstå. Som om hun kjente meg og visste alt om meg. Som om hun var mitt fremtidige «jeg» og at hun hadde sendt meg denne boken fra fremtiden for å redde meg fra undergangen. Men forfatteren var et totalt ukjent menneske. En ukjent som hadde vært inne i mitt indre og fortalt min historie om min angst…

Denne linken til et menneske jeg aldri har kjent, har blitt med meg i alle disse årene; og tanken på boken og ønsket om å se den igjen, begynte etter hvert å blomstre i bevisstheten min. Ettersom tiden gikk, ungdomsskoleårene nærmet seg slutten og jeg beveget meg mot nye horisonter, begynte jeg å glemme små detaljer fra boken. Deretter større og viktigere ting. Og noen år senere var nesten hele historien borte fra minnet. Dette kunne kanskje vært kroken på døren for å noen gang tenke på boken igjen. Men! Det jeg derimot aldri glemte, var følelsen. Følelsen boken ga meg. Følelsen av håp, lærdom, mening og tilhørighet. At det var andre der ute i den samme mørke verdenen som jeg og som også kjempet for å finne en utvei. Noen som var nærmere løsningen enn meg. Noen som kanskje allerede hadde funnet friheten og som kunne fortelle meg hvilken vei jeg skulle gå.

Jeg måtte finne henne igjen! Margaret og den blå boken hennes…

Jeg liker dårlig at enkelte skal sammenligne lidelser som om det var en turnering bare noen få kommer seirende ut av. Da vi var små fikk vi ofte høre om «de fattige barna i Afrika» de gangene vi for eksempel ikke ville spise opp maten vår. Det er selvsagt helt på sin plass å lære om alt som skjer i verden, men akkurat denne usaklige doktrinen kunne jeg gjerne vært foruten, da den bare resulterte i skamfølelse og en dårlig samvittighet som ikke hjalp noen; aller minst barna i Afrika.

Jeg kan ikke huske at mine foreldre noen gang kom med denne leksa, men jeg hørte den stadig vekk på skolen, av strenge lærerinner fra «den gamle skolen». Jeg lurte alltid på hvorfor disse lærerinnene ikke bare kunne bli værende på denne andre gamle skolen i stedet for å tynge mine syv år gamle skuldre med store verdensproblemer jeg nå følte at jeg selv hadde skyld i.

Jeg synes fryktelig synd på de sultne barna i Afrika. Jeg synes i grunn fryktelig synd på alle sultne, fattige, syke og, på andre måter, lidende mennesker verden over; og hvis det virkelig finnes en gud som har makt over alt på jord, må h*n være en sadistisk jævel…
Gudfryktige mennesker vil kanskje forsvare seg med å si at vi har fri vilje, men jeg tror neppe at det å leve et vanskelig liv -på den ene eller den andre måten- er noens frie vilje, så her må nok de gladkristne komme med en bedre unnskyldning.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For meg er det en urettferdig og utdatert klisje at man må leve opp til såkalte «stereotypiske» lidelser* (*velg selv hva det betyr for deg) for å kunne få en slags aksept for å si høyt at «hey, jeg har det faktisk jævlig kjipt». Alle kan ha det kjipt, hvor som helst, når som helst og under hvilke som helst omstendigheter. Og det å beklage seg over egne vanskeligheter, er jo på ingen måte synonymt med manglende empati for andre som også sliter. Det er helt problemfritt å ha medfølelse for både seg selv og andre; i grunn synes jeg selvmedfølelse er minst like viktig.

Jeg er heldig som får lov til å bo i et land som Norge, et land med mye frihet og rettigheter. Jeg føler meg privilegert over at jeg kan få økonomisk hjelp av staten når jeg er for syk til å jobbe og tjene egne penger. Jeg er veldig takknemlig for at jeg kan få hjelp når jeg trenger det, helt gratis. Jeg er glad for at det stadig blir større aksept for å være annerledes. Og jeg er evig takknemlig for at jeg har hatt en super barndom, og at jeg har en flott familie, gode venner, en snill kjæreste og en trofast hund.

Men betyr det at jeg bare må holde kjeft og «slutte å syte»?…

Det råder liten tvil om at noen har det verre enn andre. Jeg ville selvsagt ikke stilt meg likegyldig til om jeg hadde levd det livet jeg lever nå, eller om jeg for eksempel hadde måttet leve i fattigdom, i nød eller med en livstruende sykdom. Jeg synes bare det er totalt meningsløst at det skal ende opp som en jævla konkurranse om hvem som skal få lov til å snakke om det og ikke. Det som er ille for meg er ille nok for meg, og det som er ille for deg er ille nok for deg; uansett hva vi sliter med og hvor i verden vi befinner oss. Og da må det være rom for at hvem som helst kan få lov til å gi uttrykk for at de har det vanskelig uten å behøve å høre at «det alltid er noen som har det verre så slutt å klag». Det er nettopp slike kommentarer og holdninger som er en av grunnene til at jeg selv har slitt og fortsatt sliter mye med skam over min egen sykdom; for jeg har jo gode venner, fin familie og alt det der; og i tillegg så bor jeg tross alt i Norge og der er jo alt så bra…

Men betyr det at alt er bra? Eller kan det også bety at mange vil føle et press på å måtte ha det bra fordi utgangspunktet krever det? Du får spørre deg selv…

…men husk!:

Det er fullt mulig å klage på sitt og samtidig legge en tier i ei innsamlingsbøsse.

Først publisert på gammel blogg i 2021. Deretter publisert i “Psykobloggen”, Mental Helse Norges egen bloggplattform, og “Sinn og Samfunn”, Mental Helse Norges medlemsblad, samme år.

Da har little miss skittish vært på konsert. Åpenbart overlevde jeg siden jeg skriver dette innlegget. Som selvskreven ekspert på småparanoid what-if-tenking, får mine passordvalg selv Fort Knox til å vri seg av misunnelse; derfor er det minimal sannsynlighet for at en eller annen nisse har logget seg inn og skriver dette mens jeg selv egentlig ligger død av angst i ei grøft i nærheten av Oslo Spektrum.

Som forklart i del 1 av denne vanvittig nervepirrende beretningen, hadde jeg altså forberedt alle mine «hjelpemidler» for anledningen dagen i forveien, så alt jeg behøvde å gjøre på selve dagen var å slappe (ev. «slappe») av og ordne meg. #såjævlaavslappa

BF hadde tilbudt seg å kjøre med bilen hans. Det er jo sabla nais, men som angster og derfor også kontrollfreak by default, var det en litt skummel følelse å ikke ha sin egen bil. Men etter at BF forsikret meg om at jeg kunne ta hevd i bilen hans hvis jeg behøvde det, fikk jeg roet pulsen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

BF er forholdsvis ny i mitt liv og derfor ennå ikke fullkomment innvidd i angstens Narnia, men han er en forbanna smart fyr så jeg har troa på’n;) Noen dager i forkant av konserten fikk jeg forklart for ham hva som kan være utfordringer for meg i en slik situasjon; bare å kunne være åpen om dette gjør at det hjelper mye, da føler jeg meg ikke så alene i bekymringene mine lenger. Han har tydeligvis godt forstått hva jeg har ment, for dagen etter mitt kortfattede lynkurs i angst, sendte han meg en link fra Oslo Spektrum om alt som skulle skje ifm konserten samt hvilke tider som var aktuelle. «YES!», tenke jeg og gledet meg stort over at han har tatt til seg det jeg har fortalt og i tillegg gått aktivt inn med et bidrag som hjelper. #hesakeeper

Nuvel… Da sitter vi i bilen på vei til Oslo; BF, kompisen hans og jeg. Turen inn gikk bra, og heldigvis fant vi parkeringsplass i nærheten. Da vi gikk mot Spektrum, tok jeg meg selv i å memorere veien tilbake til bilen. Jeg pugget til det satt; jeg stilte ADHD-hjernen på fast-track så pugginga tok gjeve 30 sekunder. #thirtysecondswellspent

Spektrum i seg selv er en åpen og oversiktlig plass, og nettsiden deres er så kul at den har street view over lokalene så man kan ta en skikkelig walk-through på forhånd. Én ting mindre å tenke på, én ting mindre å bli overstimulert av. Takk til Oslo Spektrum, dere hjalp uten å vite det. BF og jeg er heldigvis like på det at ingen av oss er spesielt keene på å plassere oss selv midt i folkehavet foran scenen, vi trives best i de mer bakre rekker der det er roligere og vi bare kan nyte musikken uten å bli knuffa på. Vi fant en fin plass rett ved inngangen, og kunne dermed ta det kuli mens resten av stå-gjestene tok seg av besvimelsesleken fra ungdomsskolen lenger framme i lokalet.

Det begynte greit, det var vel mer angst for angsten som ble greia her. Fikk litt reaksjoner i pausen mellom oppvarmingsbandet og hovedattraksjonen. Jeg fikk sånn rar ørhet i hodet av den høye lyden, og siden jeg er høysensitiv, ble det en angsttrigger. Heldigvis var det ikke så intenst og det gikk over etter et kvarters tid. Klok av skade tok jeg på meg øreproppene da The Cure begynte. Resten av tiden gikk overraskende bra, jeg begynte bare å bli sliten på slutten. BF var superomtenksom og superstøttende hele kvelden, og det bidro til at jeg følte meg mye tryggere og dermed kunne nyte konserten uten større bekymringer. Turen hjem gikk raskt, og jeg var hjemme rundt klokken 01.00. Jeg bruker litt tid på å lande mentalt etter situasjoner med mye sensorisk stimuli så jeg var ikke i seng før klokken var 02.00. Jeg må alltid få landet før jeg legger meg eller så blir det en urolig natt med angst og kjipe drømmer. Jeg fikk heldigvis sovet greit, men dagen derpå var jeg helt gåen. Én ting er helt sikkert: man behøver ikke drikke for å føle seg bakfull; det holder lenge å være en overfølsom angster på konsert i noen timer.

For en uinnvidd kan dette kanskje høres veldig omfattende ut, alle disse prosessene en angster ofte må igjennom for å få til ting andre knapt ofrer en tanke… Og, ja… Det er omfattende. Men det er viktig å huske på at dette er normalen for mange av oss, inkludert meg. Jeg er vant til det, jeg gjør det på automatikk. Jeg kjenner ikke til noe annet. Alt dette skjer jo stort sett inne i mitt eget hode så det er svært sjelden dette merkes av andre med mindre man velger å dele. Og selv om jeg fikk et lite møte med angsten denne kvelden så betyr ikke det at kvelden var ødelagt, for det var den absolutt ikke. Det har alltid vært avgjørende for meg å ikke la en liten stund med angst få ta fra meg det positive i helheten, angsten får sin tid og så er det over. Jeg hadde det kjempefint, og jeg koste meg masse sammen med BF, og det er det jeg fokuserer på. 10% angst, 90% hygge. #win

I kveld skal jeg på konsert med The Cure i Oslo Spektrum sammen med kjæresten (BF) og en av hans kompiser. Jeg ble invitert for seks uker siden, og i seks uker har jeg smågruet meg og generelt hatt mange tanker og mye fokus på det som skal skje. Når man har angst og gruer seg til en greie man skal, er det ikke bare selve greia som blir utfordrende. Ventetiden før greia kan også bli kjip; man bruker masse energi på å grue seg, og man føler at hverdagen i forkant av greia stagnerer fordi nesten all energi og tankekraft man har, går til å grue seg til greia. Og når dagen for selve greia endelig kommer, er man så utslitt at det bare blir enda tøffere. I dag er dagen og jeg kjenner at jeg balanserer på en syltynn linje mellom «dette kommer til å gå fint» og «dette kommer til å bli dritt», for nå er vi inne i et nytt stadie av gruing. Nå er det ikke lenger smågruing, legge det bort og smågrue seg litt igjen; det er det ikke lenger tid til. Nå er det konstant gruing for nå er dagen her. Jeg kan ikke lenger forsøke å ignorere det og legge det vekk en liten stund; tiden er ute. Det er nå.

I går brukte jeg hele dagen på å forberede hva jeg skulle ha på meg, ha med meg og hva jeg kunne få plass til i festivalvesken min, slik at jeg kan ta det mest mulig med ro i dag.

Solbriller og ørepropper for sensorisk overfølsomhet? Check!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Extra tyggis med lakrissmak, også i tilfelle sensorisk overfølsomhet (lakris er nøytraliserende på smak)? Check!

Godis i tilfelle lavt blodsukker? Check!

Leppepomade? Check!

Lommebok? Check!

HC-kort til nærliggende parkering (Bil er trygghet)? Check!

Attest fra legen i tilfelle konsertarrangør krever bruk av Yondr Pouches (må ha tilgang til telefonen da jeg bruker denne som hjelpemiddel i tilfelle angstanfall)? Check!

Smertestillende i tilfelle migreneanfall? Check!

Fy faen, jeg misunner de som bare kan gå ut av døra uten å tenke på tusen ting… Men disse tingene får meg til å føle meg tryggere, dette betyr at jeg tør å dra. Jeg har tro på at jeg skal klare meg uten dette etter hvert, men akkurat nå er det sånn så da får vi ta det som det er her og nå. Jeg vil på konsert so I’m grabbin’ my shit, ok?!… #grabbinmyshit

BF er forståelsesfull og har sagt at jeg på ingen måte må være med hvis jeg ikke klarer, no preassure. Men jeg vil jo være med. Jeg har lyst til å dra. Jeg digger The Cure og jeg vil tilbringe tid med BF. Det kjennes så ufattelig urettferdig at angsten skal stå i veien for ting jeg virkelig har lyst til; derfor velger jeg å gå igjennom alt dette tankekjøret og all denne gruingen og planleggingen…fordi jeg vil dra. #emotionalgangsta

Jeg har vært i Oslo Spektrum tidligere. Jeg har vært på Chateau Neuf, Rockefeller, John Dee og et lite knippe større eller mindre arenaer rundt om i Oslo. Jeg jobbet en kort periode som konsert- og bandfotograf for mange år siden så det er grunnen. Men selv om det gikk greit den gangen, er det såpass lenge siden at referansepunktene mine har begynt å blekne. Derfor blir det litt som å begynne på nytt. Det er tydelig at jeg må mengdetrene over tid for at frykten skal forsvinne helt eller delvis. Da er det jo fint at jeg har en BF som er glad i å dra på konsert;P

…så da får vi jo se hvordan dette går. #venterispenning

Det finnes vel knapt en bedre dag å skulle lansere denne bloggen med mitt første innlegg.

10. oktober er verdensdagen for psykisk helse; og hvilken fab tid på året det er å feire dette, når høsten, kulda og mørketiden har gjort sitt inntog. Hehe… Jeg har alltid funnet dette litt ironisk, men samtidig har jeg trøstet meg selv med at hvem som helst kan føle seg litt gloomy når det er mørketid, og derfor er kanskje terskelen for forståelse og toleranse litt lavere. Jeg føler meg i hvert fall mye nærmere folk flest på denne tiden av året enn jeg gjør når det er sommer og forventningspresset på gode sommervibes går i taket. Så når det snakkes om høst- og vinterdepresjon i alle verdenshjørner, velger jeg å slå et slag for sommedepresjonen i stedet, for den kan lett glemmes. Den er kanskje ikke like intens, men kan for mange være mer ensom. Selv er jeg rimelig melankolsk fra naturens side så jeg klarer stort sett å flatline meg ganske jevnt igjennom alle våre fire årstider, so it ain’t all bad;) #tussipower

Undertegnede har allerede skrevet om psykisk helse i flere år, men har nylig hatt en lengre skrivepause. På veien tilbake tok jeg med meg en ny bloggadresse. Tidligere brukte jeg samme plattformen til å skrive om både mental helse og vanlige hverdagsting; dette har jeg nå valgt å skille på, både for lesernes del og min egen. For meg er det viktig å kunne distansere meg hvis det blir for intenst, og da er det fint at det ikke har noe innvirkning på de andre skriveriene mine. I tillegg til at de som følger bloggen pga temaet mental helse, ikke skal bli spammet ned med en hel masse andre saker og ting. Fint for dem, fint for meg. #såjævlabra

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kommer ikke til å skrive hver dag; jeg kommer til å skrive når det passer meg, når jeg har tid, når jeg har ork og når jeg er inspirert. Jeg kan ikke uttale meg på vegne av alle; noen vil kanskje kjenne seg igjen i det jeg skriver, andre ikke. Begge deler er helt innafor. Spørsmål kan rettes mot min IG-konto @angstiboks. Kommentarer om alt fra «helt enig» til «helt uenig» er hjertelig velkomne -det er viktig med dialog og debatt- men felles for alle kommentarer er at de skal være saklige og respektfulle. Dårlig oppførsel er ingen diagnose. #sometimesyourejustanassholeandnothingelse

Vel lest!