Det tok flere år…
Bokhandlere, loppemarkeder, bekjente, internett…
Ingenting…
Jeg slo det fra meg en stund, og så tenkte jeg på det igjen. Margaret ville ikke slippe taket i meg, og jeg ville ikke slippe taket i henne…
Jeg tok en ny runde med leting. Hver gang jeg var på loppis og jeg så en bok med noe blått på seg, begynte hjertet å slå hardere. Men det var aldri noen Margaret…
Håpet om å noen gang finne igjen boken, begynte å svinne hen, og jeg gikk inn i enda en lengre periode da bøker med blå detaljer bare svevde rundt som en utydelig masse i periferien av tankene mine. Margaret var langt borte igjen…
Så er vi i nåtiden. Minus et par måneder. Det er første august i det hersens år 2020. Margaret hopper ned i tankene mine som et lynnedslag på en solskinnsdag og sier med ertende stemme: «Gjør ett siste søk…!».
Jeg gjorde som hun sa.
Jeg søkte.
Og jeg fant.
Det var som om hun visste det, og ville fortelle meg det.
Der var boken. I en bruktbutikk for bøker. På internett. Jeg rakk ikke en gang å tenke før pekefingeren min allerede hadde klynget seg til bestillingsknappen.
Det plinget inn en mail. «Takk for din bestilling». Jeg stirret lenge på ordren og kjente at jeg var på vei tilbake inn i den samme algoritmen av følelser som boken hadde gitt meg da jeg oppdaget den første gangen i biblioteket på ungdomsskolen. Jeg kunne knapt vente. Jeg tittet i postkassen hver dag. Omtrent en uke senere lå den der.
Det tok noen dager å lese ferdig boken. Jeg ville lese sakte. Ville ikke gå glipp av noe. Jeg ville kjenne på hver eneste nyanse av alle de følelsene denne boken en gang hadde gitt meg. Det ble en emosjonell berg-og-dal-bane. Med en historie så nærliggende min egen, ble jeg raskt sugd inn i en mørk dal av minner fra fortiden. Og brått var jeg tilbake på ungdomsskolen…
Jeg kjente et tretten år gammelt hjerte fylt med uro. Jeg kjente tretten år gamle øyne med blikk rettet mot bakken, og jeg kjente tretten år gamle skjelvende hender som knuget på en bok med blå farger…
Jeg befant meg i et vakuum de dagene jeg leste i boken. Jeg var liksom en del av fortellingen hele tiden; men det var fordi det var min egen fortelling også, og den kan man jo ikke flykte fra. Det var som om mitt eget liv –min historie– bare ble forsterket av Margarets beretning. Jeg følte meg, på et vis, litt splittet. Splittet mellom to liv, og på hver sin ende av nesten tre decennier…
Da boken var ferdig lest, var det akkurat som om jeg hadde vært igjennom en runde med Jumanji; fullstendig fragmentert av alle de virkelighetsnære opplevelsene. Alt var litt tåkete. Jeg hadde vært tilbake i 1995 i flere dager, og jeg kjente at jeg måtte bruke enda et par dager på å virkelig komme meg tilbake til 2020.
Margarets historie gir et sterkt inntrykk, og hennes skildringer av angsten og denne usynlige verdenen som vi ofte befinner oss i, er skremmende gode og særdeles virkelige. Dette er en historie om følelser og total emosjonell lammelse, om ensomhet og tilhørighet, om å kjempe den ensomme krigen og om å finne håp midt i et hav håpløshet.
«Veien til et jeg» er utgitt i 1994; året før barndommen min kollapset fullstendig. Så det har alltid føltes litt som om boken ble skrevet kun for meg, og at den bare hadde ligget der, på skolebiblioteket, og ventet på at jeg skulle finne den, ta den med meg hjem og la meg rive med av en beretning som skulle sette dype spor i minnet mitt.
Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle forfatteren hvor mye boken hennes har betydd for meg; og hvor mye den kan bety for andre. Men jeg har ikke funnet henne. Det er som om hun ikke lenger finnes. Fordi oppdraget er utført.
Men hvis du leser dette…takk for at du ga meg noen av mine første verktøy. Jeg bruker dem fremdeles.
