Du har helt sikkert opplevd å ha dager der alt bare er feil. Feil, feil, feil! Du sparker tåa i sengekanten i det du har stått opp om morran, og med ett vet du at denne dagen kommer til å bli fullstendig balle.

Vi har alle hatt dem, vi kommer til å fortsette å få dem, og flere -iberegnet meg selv- har denne dagen i dag.

Balle! (Takk til Else for mitt nye kraftuttrykk).

Og når pessimisten sier at nå kan det neppe bli verre, svarer optimisten muntert at «å, jooo da, bare vent!» #jævlaoptimister

For hvis man i tillegg supplerer en god dose høysensitivitet, en slump umedisinert ADHD, samt angst, personlighetsforstyrrelser og tre tiår med undertrykt sinne og aggresjon -da behøver ikke den tåa å være borti noe som helst for at dagen skal excelle farlig fort fra både «helt ok» og «balle» til total meltdowm type snømann-faceplanter-flammekaster.

Det å ha slike dager når man er forholdsvis frisk og rask, kan være kjipt nok i seg selv. Men når man da har et ekstra stort register av følelser som til tider representeres av en dødmetallinspirert hagegnom med blodsprengte øyne, triggerfingre og en frådekjeft som ville misunt enhver OL-deltager (la oss kalle ham Atle), og som plutselig bestemmer seg for å ta over styringa og trykke på alle de røde knappene merket «clusterfuck», «fuck no», «fuck it all», «nononononononononono» og «shitstorm» vol. 1, 2 og 3… -kan det lett gå litt over styr. Da blir små ting store og store ting kan knapt bli store nok. Alt er feil. Huden er feil, håret er feil, klærne irriterer og gjør vondt, og høy lyd blir som et slag i trynet (jeg kan til og med se høy lyd). Alle i trafikken kan brenne i helvete, og hvis noen har tatt «min» parkeringsplass… Ja, da kan de brenne i helvete, de også. Fantes det ikke feil fra før så finner jeg dem garantert i dag.

Selvdestruktive tanker kommer på løpende bånd og forsøker å overbevise meg om at ingen er glad i meg. At ingen liker meg og at alle vil meg vondt. Brått blir tilværelsen mørk og stygg. Alle blir stygge. Hele verden blir stygg. Jeg er stygg. Alt faller i grus, og fortvilelsen blir et faktum. Og siden følelsene mine er så sterke i overbevisningen om denne alternative virkeligheten, blir det ofte vanskelig å stritte imot og be om hjelp. For hvordan skal jeg klare å be noen om hjelp når jeg selv ikke ser klart, og uten at mitt midlertidig dystopiske verdensbilde skal gå ut over andre? Så jeg isolerer meg og sitter med det alene. Sier til mine nærmeste at «ikke kom i dag, jeg har en «sånn» dag i dag»…

Jeg har til sist skjønt såpass, at jeg bør holde meg unna folk som en varulv ved fullmåne når jeg har disse dagene. Og dette med fullmåne er faktisk ikke så fjernt fra sannheten; for er det noe jeg endelig har lært så er det at syklusen min har hatt et ord med i laget når det gjelder forsterking og minimering av symptombildet mitt. Eureka! Et mønster! Det kom jammen ikke for tidlig…

Det er en betryggelse å endelig få oppleve at flere og flere utfordringer i mitt liv faktisk ikke har vært så random som jeg først trodde; nå kan jeg i det minste planlegge besøk og alenetid litt bedre. Men å ikke ha blitt informert om dette før i en alder av nesten førti, er vel et av «symptomene» på en sterk underprioritering av forskning på kvinner… #skjerpings

Jeg vet at de som er glade i meg hadde kommet på flekken om jeg hadde bedt dem om det. De har gjort det mange ganger før -noen ganger også helt av seg selv- og de har gitt rom for hver eneste tåre og hvert eneste hulk av fortvilelse, og frustrerte brøl. Men det har sin pris. For dem og for meg. Så jeg ber dem holde seg unna. Jeg vil ikke være nær. Tør ikke. Redd for å såre. Redd for å slite ut. Redd for at de ikke skal tåle det. Tåle meg. «Du er anbefalt å ikke være nære», som Onkel P synger i «Styggen på ryggen», og det er så sant. Redd for all skammen jeg sitter igjen med når jeg kommer til meg selv og innser at jeg har blottlagt noe av det styggeste jeg har i meg for noen av de fineste jeg vet om. For skammen blir ikke værende på den andre siden; den blir med meg overalt hvor jeg går. Tynger. Tynger til hjertet brister. Fordi noe i meg ikke klarer å forstå at vi er alle «stygge» fra tid til annen, og at vi strekker oss langt og tåler mye for de vi er glad i.

Når støvet endelig legger seg, hagegnomen snorker ufortjent godt, og jeg så smått begynner å se klart igjen, ser jeg at verden ikke lenger er like svart -drøyt irriterende til tider, men nok om det- og jeg ser at det lysner i det fjerne. At det lyser på de folkene som alltid har vært der, men som jeg ikke så i mørket.

Takk for at du tok hånden min selv om jeg ikke kunne se deg.

Du vet den lyden…når en kid heller en stor kasse med Lego utover et parkettgulv…? Sånn kjennes det ofte inne i hodet mitt. Tanker sponset av Lego. Hjernen fremstilt som sjokkert parkettgulv. Masse tanker i alle former og farger -felles for de alle er at de bråker- stormer rundt inne i hjernen og sender meg inn i en tilstand av total overstimulering og påfølgende «flopp mode». Så mange tanker, men jeg får ikke tak i dem. De leker erteleken med meg; kommer bort og poker i meg når jeg står med ryggen til, og når jeg snur meg har de kommet seg på avstand og står der og ler av meg. Da er det neste tanke sin tur til å dytte meg i ryggen. Og sånn holder de på. De har omringet meg og dytter meg i alle retninger som en ungdomsskolemobb. Og jeg klarer ikke kjempe imot. Jævla Lego-helvete! Nå skjønner jeg hvorfor jeg var en Playmo-kid…

Dette er en kommentar jeg fikk av min nabo en vårdag i april. Hun har jobbet i psykiatrien.

Jeg har akkurat lukket opp døren, og der står hun, lent over meg rett i døråpningen, og sier disse velvalgte ord. Hun og samboeren mente at jeg hadde virket så «sint og irritert» den siste tiden, og at jeg tilsynelatende ikke hadde hilst og vært imøtekommende. De lurte på hva det dreide seg om.

Jeg var riktig nok litt småmuggen fordi de før n’te gang ikke hadde fulgt opp min oppfordring om å ta ansvar for sin del av trappevasken i oppgangen -noe som naturlig nok vil skape irritasjon-, men other than that synes jeg deres oppfatning var helt på viddene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hun forteller at de har sittet inne i leiligheten sin og «diskutert» meg, vært «bekymret» for meg, og da lurt på om jeg ikke var «helt i vater». Hun vet godt at jeg lever med en psykisk sykdom, og når hun i tillegg til dette også jobber i psykiatrien, bør hun være fullt klar over at slike ord ikke treffer spesielt bra. Å spørre om noen ikke er «helt i vater», er en fornærmelse; å si det til noen som sliter psykisk, er manipulativt og maktdemonstrativt.

Utsagnet om at jeg ikke var «helt i vater» ble, i den nesten timelange diskusjonen, gjentatt tre ganger. Jeg fikk også høre at jeg bare la ekstra merke til alt bøsset i gangen fordi jeg «gikk jo bare hjemme hele dagen». Da jeg forsøkte å kontre med at jeg går hjemme fordi jeg er kronisk syk (ikke lat), fikk jeg bare til svar at hun selv også var kronisk syk, men at «hun var i full jobb likevel».

Hva slags personlig oppfatning mine naboer har av min måte å være på, får de ta på egen regning. Det behøver ikke å ha en damn shit med realiteten å gjøre, og det er absolutt ikke noen god grunn til å gå løs på en sårbar persons helsesituasjon. Man får i det minste holde seg til sak. Og man behøver heller ikke å være rakettforsker for å forstå at deres såkalte «bekymring» ikke var spesielt genuin. Hvis man er oppriktig bekymret for noen man bryr seg om, er nok framgangsmåten en helt annen. Siden min nabo er klar over at jeg lever med en psykisk sykdom, bør hun, som helsefagarbeider i psykiatrien, vite at slike ord både sårer og skader. Likevel velger hun å oppsøke meg i mitt hjem og komme med slike uttalelser i stedet for å gjøre det hun burde gjøre; tatt ansvar for seg og sitt.

Å bli litt grinete fordi voksne folk ikke gidder å følge opp felles oppgaver og ansvar, er helt normalt og har på ingen måte noe med mitt indre vater å gjøre. Å nekte å følge regler som alle beboere må følge, for deretter å gå til personangrep på de som påpeker det, er derimot ikke innafor. Det blir å klandre meg for min reaksjon på deres manglende folkeskikk, og det nekter jeg å tolerere.

At en psykiatrisk helsefagarbeider kan tillate seg å utvise slike retoriske holdninger ovenfor et menneske som er av samme alen som de hun selv har som arbeid å ivareta, er direkte skremmende. For ikke å glemme hvor innsiktsløst og respektløst det er. Og fullstendig uakseptabelt! Jeg gir totalt blaffen i om dette er noe som skjedde utenfor hennes arbeidstid -noe som også var pasientombudets unnskyldning for å ikke ta tak i saken. Vi har noe som heter yrkesetikk, og hva er vel poenget med å ha den hvis den ikke gjelder 24/7 (i større eller mindre grad)? Kan psykologen min få lov til å trakassere meg etter kl. 16.00? Kan fastlegen min flørte med meg på bar en lørdagskveld? Får fysioterapeuten min lov til å bruke meg som samtaleemne på symøte? Øh…nei.

Jeg vet at jeg ikke burde bry meg noe om henne, og jeg vet at jeg bare burde heve meg over henne fordi jeg er så innmari mye bedre enn dette. Men jeg får det ikke til. Nå har det gått lang tid og jeg klarer ikke å slippe taket i det. Ei heller er det spesielt enkelt å distansere seg fra det siden jeg ser disse naboene i oppgangen og utenfor blokken flere ganger i uken; det er bare med på å vedlikeholde de vonde følelsene jeg har på innsiden.

Jeg kjenner at denne hendelsen definitivt har hatt en negativ innvirkning på min mentale helse. Jeg blir sint over at mennesker kan behandle andre slik; at man skal bruke noens sårbarhet mot dem på denne måten, med overlegg. Det er allerede mer enn nok kjipe holdninger rundt psykisk syke i samfunnet vi lever i; vi behøver ikke flere. I hvert fall ikke fra fagfolk.

Jeg har begynt å kvie meg for å gå inn og ut av leiligheten; jeg ser meg over skulderen for å se om naboene kommer, og jeg tar meg selv i å gå litt ekstra raskt forbi døren deres i frykt for at de plutselig skal åpne og jeg står der ansikt til ansikt med dem. Og det verste er at jeg faen ikke fatter hva det er jeg er så redd for. Jeg har da ikke gjort noe galt. Jeg har ingen grunn til å være redd. Det er ikke jeg som skal gjemme meg og det er ikke jeg som skal skamme meg. Likevel er det jeg som gjør disse tingene, og da ender jeg opp med å bli forbanna på meg selv i tillegg. Jeg forsøker -noe desperat til tider- å lokalisere den blokkeringen jeg så tydelig har et sted inne i meg, men jeg får ikke tak på den. Så hver gang noen gjør meg vondt så blir jeg forbannet på meg selv for at jeg ikke klarer å gjøre noe med det, i stedet for å rette sinnet der det egentlig hører hjemme; hos de som gjør meg vondt. Og med det sitter jeg igjen med dobbel straff, og jeg har ikke gjort noe for å fortjene noen av dem.

Det er bare å gratulere…