Du har helt sikkert opplevd å ha dager der alt bare er feil. Feil, feil, feil! Du sparker tåa i sengekanten i det du har stått opp om morran, og med ett vet du at denne dagen kommer til å bli fullstendig balle.

Vi har alle hatt dem, vi kommer til å fortsette å få dem, og flere -iberegnet meg selv- har denne dagen i dag.

Balle! (Takk til Else for mitt nye kraftuttrykk).

Og når pessimisten sier at nå kan det neppe bli verre, svarer optimisten muntert at «å, jooo da, bare vent!» #jævlaoptimister

For hvis man i tillegg supplerer en god dose høysensitivitet, en slump umedisinert ADHD, samt angst, personlighetsforstyrrelser og tre tiår med undertrykt sinne og aggresjon -da behøver ikke den tåa å være borti noe som helst for at dagen skal excelle farlig fort fra både «helt ok» og «balle» til total meltdowm type snømann-faceplanter-flammekaster.

Det å ha slike dager når man er forholdsvis frisk og rask, kan være kjipt nok i seg selv. Men når man da har et ekstra stort register av følelser som til tider representeres av en dødmetallinspirert hagegnom med blodsprengte øyne, triggerfingre og en frådekjeft som ville misunt enhver OL-deltager (la oss kalle ham Atle), og som plutselig bestemmer seg for å ta over styringa og trykke på alle de røde knappene merket «clusterfuck», «fuck no», «fuck it all», «nononononononononono» og «shitstorm» vol. 1, 2 og 3… -kan det lett gå litt over styr. Da blir små ting store og store ting kan knapt bli store nok. Alt er feil. Huden er feil, håret er feil, klærne irriterer og gjør vondt, og høy lyd blir som et slag i trynet (jeg kan til og med se høy lyd). Alle i trafikken kan brenne i helvete, og hvis noen har tatt «min» parkeringsplass… Ja, da kan de brenne i helvete, de også. Fantes det ikke feil fra før så finner jeg dem garantert i dag.

Selvdestruktive tanker kommer på løpende bånd og forsøker å overbevise meg om at ingen er glad i meg. At ingen liker meg og at alle vil meg vondt. Brått blir tilværelsen mørk og stygg. Alle blir stygge. Hele verden blir stygg. Jeg er stygg. Alt faller i grus, og fortvilelsen blir et faktum. Og siden følelsene mine er så sterke i overbevisningen om denne alternative virkeligheten, blir det ofte vanskelig å stritte imot og be om hjelp. For hvordan skal jeg klare å be noen om hjelp når jeg selv ikke ser klart, og uten at mitt midlertidig dystopiske verdensbilde skal gå ut over andre? Så jeg isolerer meg og sitter med det alene. Sier til mine nærmeste at «ikke kom i dag, jeg har en «sånn» dag i dag»…

Jeg har til sist skjønt såpass, at jeg bør holde meg unna folk som en varulv ved fullmåne når jeg har disse dagene. Og dette med fullmåne er faktisk ikke så fjernt fra sannheten; for er det noe jeg endelig har lært så er det at syklusen min har hatt et ord med i laget når det gjelder forsterking og minimering av symptombildet mitt. Eureka! Et mønster! Det kom jammen ikke for tidlig…

Det er en betryggelse å endelig få oppleve at flere og flere utfordringer i mitt liv faktisk ikke har vært så random som jeg først trodde; nå kan jeg i det minste planlegge besøk og alenetid litt bedre. Men å ikke ha blitt informert om dette før i en alder av nesten førti, er vel et av «symptomene» på en sterk underprioritering av forskning på kvinner… #skjerpings

Jeg vet at de som er glade i meg hadde kommet på flekken om jeg hadde bedt dem om det. De har gjort det mange ganger før -noen ganger også helt av seg selv- og de har gitt rom for hver eneste tåre og hvert eneste hulk av fortvilelse, og frustrerte brøl. Men det har sin pris. For dem og for meg. Så jeg ber dem holde seg unna. Jeg vil ikke være nær. Tør ikke. Redd for å såre. Redd for å slite ut. Redd for at de ikke skal tåle det. Tåle meg. «Du er anbefalt å ikke være nære», som Onkel P synger i «Styggen på ryggen», og det er så sant. Redd for all skammen jeg sitter igjen med når jeg kommer til meg selv og innser at jeg har blottlagt noe av det styggeste jeg har i meg for noen av de fineste jeg vet om. For skammen blir ikke værende på den andre siden; den blir med meg overalt hvor jeg går. Tynger. Tynger til hjertet brister. Fordi noe i meg ikke klarer å forstå at vi er alle «stygge» fra tid til annen, og at vi strekker oss langt og tåler mye for de vi er glad i.

Når støvet endelig legger seg, hagegnomen snorker ufortjent godt, og jeg så smått begynner å se klart igjen, ser jeg at verden ikke lenger er like svart -drøyt irriterende til tider, men nok om det- og jeg ser at det lysner i det fjerne. At det lyser på de folkene som alltid har vært der, men som jeg ikke så i mørket.

Takk for at du tok hånden min selv om jeg ikke kunne se deg.