Tida flyr, Tina er trøtt.
Jeg var liksom «tilbake». I april. Nå er det juli. Frykt ikke -jeg har jobbet i det stille. Lagt onde planer. Neida. Joda.
Neida…
Men planer har jeg lagt -dog ikke så onde.
Det har skjedd mye. De tre siste månedene har det vært noe på agendaen nesten hver eneste dag, og noen dager har vært fulle fra morgen til kveld. Ikke bra for meg i det hele tatt, å gjøre så mye non-stop uten å ha hviledager og hvileminutter i mellom. Men jeg mistenker at jeg -uten å være det helt bevisst- har forsøkt å fylle et tomrom etter Elwood, min lille mann som nå er i hundehimmelen og koser seg med bestemor. Heldigvis ser det roligere ut framover så da kan jeg bruke litt mer av batteriet på å jobbe med ANGSTiBOKS. Forstå meg rett -det har stort sett bare vært fine, morsomme og bra ting som har skjedd, men mitt indre batteri har nå bare den kapasiteten det har.
Det har vært mange sosiale aktiviteter med AuNa (autistisk nettverksarena). Vi har hatt det vanlige månedlige treffet på Skarmyra aktivitetshus, vi har hatt piknik i Nes-parken, vi har gått tur med alpakkaer, blitt invitert på grillings til en av medlemmene, og noen av oss har hatt (neuro spicy) girls night hos Lise. I tillegg har vi planlagt noen spennende prosjekter og samarbeid som kommer til å bli kjempegøy framover. Jeg blir stadig bedre kjent med medlemmene, og det er veldig kos! Foreningen har også opprettet en egen turgruppe som skal ta litt ansvar for å arrangere flere aktiviteter utendørs. Undertegnede tok oppfordringen og ble med i gruppa.
En ting jeg er ekstra glad for, er at jeg mestret noe jeg aldri trodde jeg skulle få til -å prate foran en stor gruppe mennesker. Men fordi jeg har jobbet mye med eksponering de siste månedene sammen med KP, og i tillegg har veldig støttende personer rundt meg, klarte jeg å få det til. Jeg tok oppgaven som sidekicket til fylkesleder i Autismeforeningen da hun skulle holde foredrag om autisme for ansatte på Helsehuset her i Fredrikstad. Leder holdt i trådene, og jeg fikk lov å skyte inn om jeg følte for det. Det var den tilpasningen og forståelsen jeg behøvde for å klare det, og jeg sa faktisk ganske mye. At jeg fikk gode tilbakemeldinger fra både fylkesleder og publikum etterpå, gjorde det ekstra stas. Det ga mersmak, og jeg har allerede sagt ja til å være med på et foredrag til. Målet er nå at jeg en dag skal klare å holde mine egne foredrag. Tenke seg til!
KP har virkelig gjort en innsats for meg! Herlighet! Vi har jobbet hardt med eksponeringen, og jeg har stadig pushet grenser og utviklet meg masse. Samarbeidet med KP er utrolig bra, og jeg føler meg trygg nok på henne til at jeg våger å tørre når vi jobber sammen.
Hovedmålet har vært å gi slipp på kontroll. Jeg har aldri vært noe glad i å være i situasjoner der jeg føler meg innestengt, ikke har kontroll eller som jeg ikke kan forlate når jeg selv vil. Derfor har vi øvet oss på nettop dette (eller snarere -vi har øvet meg). Jeg har bl.a. aldri tatt fly pga denne frykten. Derfor har målet vært å jobbe oss gradvis mot en flytur. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer meg på et fly, men uansett har jeg allerede utvidet horisonten og sluppet kontrollen på ganske mye. Jeg begynte med svingdører. Så offentlige toaletter. Deretter heiser. Og nå tog. Rulletrapper har aldri vært noe problem -sikkert noen som lurte på det òg…
Om et par uker skal KP og jeg på SAS-museet og sitte inne i et halvt fly (selvsagt godt plantet på bakken), i august skal vi ta toget tur/retur Fredrikstad-Drammen for å besøke psykologen min, og i oktober skal vi på flyskrekkurs på Gardermoen. Holy shit, ting skjer! Svingdører er i hvert fall ikke noe problem lenger;P
Og så var det medisiner, da… Sist jeg skrev om det, var jeg vel på runde syv. Nå er det runde ni… Jaddasåååeeeh…
Jeg tror jeg lyser i mørket nå.
Praktisk på noen områder.
Helt til sist kan jeg legge til at jeg har fått fire nye venner. Og jeg digger dem! Skulle ikke tro jeg var introvert. Men det ér helt sant, assa…