Dette er en kommentar jeg fikk av min nabo en vårdag i april. Hun har jobbet i psykiatrien.

Jeg har akkurat lukket opp døren, og der står hun, lent over meg rett i døråpningen, og sier disse velvalgte ord. Hun og samboeren mente at jeg hadde virket så «sint og irritert» den siste tiden, og at jeg tilsynelatende ikke hadde hilst og vært imøtekommende. De lurte på hva det dreide seg om.

Jeg var riktig nok litt småmuggen fordi de før n’te gang ikke hadde fulgt opp min oppfordring om å ta ansvar for sin del av trappevasken i oppgangen -noe som naturlig nok vil skape irritasjon-, men other than that synes jeg deres oppfatning var helt på viddene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hun forteller at de har sittet inne i leiligheten sin og «diskutert» meg, vært «bekymret» for meg, og da lurt på om jeg ikke var «helt i vater». Hun vet godt at jeg lever med en psykisk sykdom, og når hun i tillegg til dette også jobber i psykiatrien, bør hun være fullt klar over at slike ord ikke treffer spesielt bra. Å spørre om noen ikke er «helt i vater», er en fornærmelse; å si det til noen som sliter psykisk, er manipulativt og maktdemonstrativt.

Utsagnet om at jeg ikke var «helt i vater» ble, i den nesten timelange diskusjonen, gjentatt tre ganger. Jeg fikk også høre at jeg bare la ekstra merke til alt bøsset i gangen fordi jeg «gikk jo bare hjemme hele dagen». Da jeg forsøkte å kontre med at jeg går hjemme fordi jeg er kronisk syk (ikke lat), fikk jeg bare til svar at hun selv også var kronisk syk, men at «hun var i full jobb likevel».

Hva slags personlig oppfatning mine naboer har av min måte å være på, får de ta på egen regning. Det behøver ikke å ha en damn shit med realiteten å gjøre, og det er absolutt ikke noen god grunn til å gå løs på en sårbar persons helsesituasjon. Man får i det minste holde seg til sak. Og man behøver heller ikke å være rakettforsker for å forstå at deres såkalte «bekymring» ikke var spesielt genuin. Hvis man er oppriktig bekymret for noen man bryr seg om, er nok framgangsmåten en helt annen. Siden min nabo er klar over at jeg lever med en psykisk sykdom, bør hun, som helsefagarbeider i psykiatrien, vite at slike ord både sårer og skader. Likevel velger hun å oppsøke meg i mitt hjem og komme med slike uttalelser i stedet for å gjøre det hun burde gjøre; tatt ansvar for seg og sitt.

Å bli litt grinete fordi voksne folk ikke gidder å følge opp felles oppgaver og ansvar, er helt normalt og har på ingen måte noe med mitt indre vater å gjøre. Å nekte å følge regler som alle beboere må følge, for deretter å gå til personangrep på de som påpeker det, er derimot ikke innafor. Det blir å klandre meg for min reaksjon på deres manglende folkeskikk, og det nekter jeg å tolerere.

At en psykiatrisk helsefagarbeider kan tillate seg å utvise slike retoriske holdninger ovenfor et menneske som er av samme alen som de hun selv har som arbeid å ivareta, er direkte skremmende. For ikke å glemme hvor innsiktsløst og respektløst det er. Og fullstendig uakseptabelt! Jeg gir totalt blaffen i om dette er noe som skjedde utenfor hennes arbeidstid -noe som også var pasientombudets unnskyldning for å ikke ta tak i saken. Vi har noe som heter yrkesetikk, og hva er vel poenget med å ha den hvis den ikke gjelder 24/7 (i større eller mindre grad)? Kan psykologen min få lov til å trakassere meg etter kl. 16.00? Kan fastlegen min flørte med meg på bar en lørdagskveld? Får fysioterapeuten min lov til å bruke meg som samtaleemne på symøte? Øh…nei.

Jeg vet at jeg ikke burde bry meg noe om henne, og jeg vet at jeg bare burde heve meg over henne fordi jeg er så innmari mye bedre enn dette. Men jeg får det ikke til. Nå har det gått lang tid og jeg klarer ikke å slippe taket i det. Ei heller er det spesielt enkelt å distansere seg fra det siden jeg ser disse naboene i oppgangen og utenfor blokken flere ganger i uken; det er bare med på å vedlikeholde de vonde følelsene jeg har på innsiden.

Jeg kjenner at denne hendelsen definitivt har hatt en negativ innvirkning på min mentale helse. Jeg blir sint over at mennesker kan behandle andre slik; at man skal bruke noens sårbarhet mot dem på denne måten, med overlegg. Det er allerede mer enn nok kjipe holdninger rundt psykisk syke i samfunnet vi lever i; vi behøver ikke flere. I hvert fall ikke fra fagfolk.

Jeg har begynt å kvie meg for å gå inn og ut av leiligheten; jeg ser meg over skulderen for å se om naboene kommer, og jeg tar meg selv i å gå litt ekstra raskt forbi døren deres i frykt for at de plutselig skal åpne og jeg står der ansikt til ansikt med dem. Og det verste er at jeg faen ikke fatter hva det er jeg er så redd for. Jeg har da ikke gjort noe galt. Jeg har ingen grunn til å være redd. Det er ikke jeg som skal gjemme meg og det er ikke jeg som skal skamme meg. Likevel er det jeg som gjør disse tingene, og da ender jeg opp med å bli forbanna på meg selv i tillegg. Jeg forsøker -noe desperat til tider- å lokalisere den blokkeringen jeg så tydelig har et sted inne i meg, men jeg får ikke tak på den. Så hver gang noen gjør meg vondt så blir jeg forbannet på meg selv for at jeg ikke klarer å gjøre noe med det, i stedet for å rette sinnet der det egentlig hører hjemme; hos de som gjør meg vondt. Og med det sitter jeg igjen med dobbel straff, og jeg har ikke gjort noe for å fortjene noen av dem.

Det er bare å gratulere…