Er det bare jeg som opplever at en bok kjennes noen gram lettere når man har lest den ferdig? Som om noe av bokens innhold og kunnskap har tatt et sjelelig svev fra papiret til pannelappen.
Jeg har alltid følt det sånn, at en ferdiglest bok plutselig oppleves hul på et vis. Som om jeg har tatt en bit av dens evige liv og latt den biten leve videre i meg.
Jeg er en skikkelig bokorm og jeg har spesielle forhold til flere av bøkene mine. Men det er én bestemt bok som har opptatt tankene mine i over to tiår. Jeg hadde akkurat begynt på ungdomsskolen, og angsten hadde etablert seg i kroppen min bare noen måneder tidligere. Alt var nytt, skremmende og fremmed. Det er fortsatt skremmende, men angsten og jeg har blitt godt kjent i årenes løp, og det er lite som er nytt… Alle følelser har presentert seg, så når de kommer tilbake på besøk, vet jeg hvem de er. Jeg vet om det er den følelsen som skravler i vei eller den som er stille, den som vil sitte ved spisebordet eller den som vil ligge i sofaen, den som vil se film eller den som vil kjøre bil, den som vil trene eller den som vil sove, den som er sosial eller den som bringer ensomheten med seg. Jeg setter bare på te’en…
Men tilbake til ungdomsskolen…
Overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen kan være tøff for hvem som helst. For mange blir det ofte også uutholdelig. Sykdom, ekskludering, mobbing, og skolevansker… Det er mye som kan vippe en vaklende ungdom av pinnen. Jeg gikk inn i denne overgangen med en byrde et barn aldri burde bære på. Men «mentale lidelser» + «1995» var ikke en gang tilnærmet lik… Så jeg overlevde liksom bare…på et vis…
På den tiden var det fremdeles ikke en selvfølge med internett hjemme, og sosiale medier hadde ingen hørt om. Derfor var ikke all informasjon «bare et tastetrykk unna». Nei, her måtte man søke kunnskap på den analoge måten. Man måtte gå på biblioteket; i dette tilfellet snakker vi om det mindre omfattende skolebiblioteket; mer kjent som «gjemmested-for-elever-som-ikke-ville-ut-i-friminuttene-på-vinteren».
Siden jeg heller ikke var så kin på å bli «kryna» i snøen av tøffingene i niende, skjulte også jeg meg blant bøker, kartoteker og snurpne bibliotekarer. Men jeg hadde allerede et godt forhold til bøker og biblioteker. Helt siden en lærer på barneskolen fortalte meg at det finnes et sted der man kan låne med seg bøker hjem –helt gratis-, var jeg fast inventar på det lille kommunebiblioteket i kjeller’n på rådhuset i lang tid. Jeg hadde funnet mitt Narnia. Jeg følte meg trygg der.
Så da jeg fant min lille virkelighetsflukt på ungdomsskolen også, visste jeg at jeg hadde en «safe haven» de tre neste skoleårene. Og bortsett fra at lokalene var besudlet av skumle ungdommer med Varm Vinter-jakker og Doc. Martens-sko fem måneder i året, vandret jeg fornøyd mellom bokhyllene og drømte meg bort lik en Ferdinand som bare ville lukte på blomstene… (Ah! Lukten av bøker…)
Og der var den! Boken jeg nå har brukt en alt for lang innledning på å komme frem til. Men det var jo en liten reise, tross alt;)
Boken lyste mot meg som om den hadde ventet på meg. Det var først og fremst de blå fargene på omslaget som fanget oppmerksomheten min. Jeg har alltid likt blått. Det er den klareste, reneste og tryggeste fargen jeg vet om. Jeg hadde ofte en liten konkurranse med meg selv om hvor mye blått jeg kunne få øye på når jeg f.eks. var ute og gikk. Spesielt de gangene da uroen kom over meg, ble behovet for å se noe blått, nærmest tvangspreget. Men det gjorde ikke noe. Blått hjalp. Blått roet meg ned. Og der var altså denne boken med blå farger på seg.
«Veien til et jeg» av Margaret Aagaard…
Omslaget hadde et tegnet bilde av ei lita, rødhåret jente som så ut til å streve seg igjennom et uvelkomment krattlandskap. På himmelen kunne man se antydningen av et enkelt øye som fulgte kritisk med på den lille jentas minste bevegelse. Jeg ble fascinert og stod ganske lenge og bare så på bildet. Til slutt snudde jeg boken med en rask bevegelse og begynte å lese på baksiden. Jøje! Det var jo akkurat dette jeg hadde sett etter. En bok om angst. En bok om å leve i en verden usynlig for andre. En bok om sånne som meg. Jeg måtte ha den med meg hjem.
Med boken hardt i hånden, gikk jeg som forhekset mot skrivepulten der bibliotekaren satt. Verden rundt meg var borte. Jeg så bare denne boken med de blå detaljene. Til og med de lugubre ungdommene var en saga blott fra minnet. De betydde ingenting de neste sekundene. Jeg ga bibliotekaren lånekortet mitt og sa at jeg gjerne ville låne boken. Nå var det bare om å gjøre å komme seg raskest mulig ut og hjem. Med forhekselsen fortsatt i kroppen, passerte jeg ungdommene med uvitende overlegenhet og spaserte ut av vinterasylet med nytt håp i sikte.
Jeg dro tidlig hjem fra skolen den dagen.
Jeg leste boken med vid åpne øyne og stort engasjement. Det var en fascinerende biografi om forfatterens egen erfaring med den samme forvridde og fremmede verdenen som jeg også hadde blitt en del av. Hennes angst hadde riktignok oppstått som følge av en psykisk mishandlende mor -noe som absolutt ikke har likhetstrekk med mitt forhold til min egen mor, min mor er helt suveren- men forfatterens beskrivelse av selve angsten var à point. Hun satte ord på ting jeg knapt hadde begynt å forstå. Som om hun kjente meg og visste alt om meg. Som om hun var mitt fremtidige «jeg» og at hun hadde sendt meg denne boken fra fremtiden for å redde meg fra undergangen. Men forfatteren var et totalt ukjent menneske. En ukjent som hadde vært inne i mitt indre og fortalt min historie om min angst…
Denne linken til et menneske jeg aldri har kjent, har blitt med meg i alle disse årene; og tanken på boken og ønsket om å se den igjen, begynte etter hvert å blomstre i bevisstheten min. Ettersom tiden gikk, ungdomsskoleårene nærmet seg slutten og jeg beveget meg mot nye horisonter, begynte jeg å glemme små detaljer fra boken. Deretter større og viktigere ting. Og noen år senere var nesten hele historien borte fra minnet. Dette kunne kanskje vært kroken på døren for å noen gang tenke på boken igjen. Men! Det jeg derimot aldri glemte, var følelsen. Følelsen boken ga meg. Følelsen av håp, lærdom, mening og tilhørighet. At det var andre der ute i den samme mørke verdenen som jeg og som også kjempet for å finne en utvei. Noen som var nærmere løsningen enn meg. Noen som kanskje allerede hadde funnet friheten og som kunne fortelle meg hvilken vei jeg skulle gå.
Jeg måtte finne henne igjen! Margaret og den blå boken hennes…