Det siste året har vært ganske tøft og frustrerende, sånn helsemessig, i hvert fall.
Mye annet har egentlig vært ganske fint.
På omtrent denne tiden i fjor, startet jeg med utprøving av ADHD-medisiner. Jeg har medisinskrekk så jeg valgte å mikrodosere for å gjøre introduksjonen av medisinene så skånsom som mulig for kroppen. Glad jeg fikk en midlertidig innleid psykiater som vanligvis ikke jobber på DPS; jeg tror det var en av hovedårsakene til at jeg fikk bruke såpass med god tid.
Jeg kom meg greit igjennom det uten de største bivirkningene, men jeg var av/på urolig og nervøs igjennom hele prosessen, fordi jeg kunne jo ikke vite da at det skulle gå såpass bra som det gjorde. Dessverre uteble virkningen også, så nå venter jeg på en ny fase med utprøving av litt andre typer meds. Kan ikke akkurat si at jeg ser fram til enda en runde med engstelse og uro, men det føles riktig og nødvendig å gjøre det for å kanskje kunne komme videre i livet på en vei som er noe mindre kronglete enn den jeg befinner meg på nå. Håper jeg har klart å ta med meg litt ekstra «tøffing» fra runde én slik at jeg kan gå inn i dette på nytt med litt lavere skuldre enn sist. Jeg kan bare håpe jeg er like heldig på runde nummer to når det kommer til bivirkninger. Og mer heldig når det kommer til virkning. Hadde vært en lettelse å kunne lande på noe bra.
Akkurat nå har jeg en liten pause fra utprøvingen for å gjøre en nødvendig utredning; og siden det er DPS vi snakker om, har jo selvsagt ikke den prosessen gått helt smertefritt. De er ikke akkurat ekvivalenten med en smooth operator…
Men, men… De synes kanskje ikke sånne typer som meg har nok spenning i hverdagen. DPS bidrar gjerne;P
I den forbindelse er det et par andre ting jeg også gjerne vil dele med dere, men det bør nok vente til DPS garantert ér og forblir i mitt livs bakspeil (ikke drit der du spiser osv…).
Men nok om det. Vi går videre. Vi kör videre.
For en tid tilbake søkte jeg -i samarbeid med psykologen min- kommunen om bistand ifm eksponeringstrening; helt presist om fagperson som kan funke som support når jeg skal ut i «felten» og jobbe praktisk med angsten. Jeg gjør jo mye selv også, men det er litt enklere å få effektivisert og disiplinert den jobben hvis jeg kan gjøre det sammen med noen andre som har kompetanse og som kan bistå hvis jeg behøver det. Jeg hadde mitt første møte med denne kommunepersonen for et par dager siden. Det var veldig hyggelig, og foreløpig virker det til at vi har god nok personkjemi til å kunne samarbeide.
Så i en lengre periode framover blir det både eksponeringstrening og medisinutprøving, i tillegg til at resten av livet også skal ha sin plass. Jeg er forberedt på at det kan bli tøft, men jeg håper at jeg også kommer til å kjenne på masse mestring og bedring. Jeg vil nok aldri bli helt hundre prosent frisk -og det kan jeg leve med- men jeg tror at jeg kan bli mye bedre. Jeg har mer erfaring og kunnskap nå enn jeg noen gang har hatt; nå er det på tide å få all denne kunnskapen ut i praksis.
Jeg holder dere oppdatert;)
Riktig god lørdag!
