Jeg har tenkt veldig mye etter at jeg fikk autismediagnosen. Jeg har jo egentlig «visst» det i mange år, men jeg merker tydelig forskjell likevel, nå når det har blitt bekreftet av en spesialist. Jeg trodde i bunn og grunn at jeg bare skulle forlate psykologkontoret som litt gladere og litt lettere -og jeg kjenner jo på det også- men nå har jeg helt konkret fått stadfestet at jeg faktisk har en annerledeshet ved meg som vil ha en innvirkning på meg resten av livet. Ting ble plutselig bare så vanvittig virkelig. Akkurat den følelsen var jeg ikke helt forberedt på…
Jeg tenker tilbake på ting fra barndommen -måter jeg var på som virket snodig eller uvanlig, ting jeg har skammet meg over og som har fått meg til å føle at jeg ikke passet inn, og som jeg derfor ikke klarte å akseptere ved meg selv. Jeg har aldri passet inn i normen, og i utgangspunktet er det ikke nødvendigvis noe galt i det, men vi lever i et relativt konformt samfunn der det hviler en del forventninger på oss alle om at vi skal være og gjøre på bestemte måter. Skolen med sine strikte rammer og strenge lærere, ble et vondt vendepunkt. Da var det ikke lenger like mye frihet i hundremeterskogen bak huset til mamma og pappa. Eller tegnesaker og sølekaker. Da kom den beryktede «boksen» og fanget meg.
Min da udefinerte frykt for individualismens «konsekvenser», skremte meg så hardt at jeg godtok å bli presset ned i en form jeg overhodet ikke passet i. Jeg turte ikke lenger å synes. Jeg hadde blitt en «boksperson». På utsiden i alle fall. Og det var det som til syvende og sist gjorde meg syk; jeg havnet i «boksen» og alle følelser ble bokset inne i meg. Hadde jeg bare kunnet være meg selv og hatt fred med det så er jeg overbevist om at livet hadde blitt en hel del enklere. Men med min egen frykt og sårbarhet på den ene siden, og forventninger og konformitet på den andre -da var det ikke flere steder å gjemme seg. Da var det bare å stille seg pent på den samme rekka som alle andre. Og vipps så ble jeg fisken som måtte klatre i trær og som stirret tomt ut av vinduet i klasserommet og drømte lengselsfulle drømmer om havet.
Jeg tenker på hvorfor jeg blir så overveldet i sosiale settinger og nye situasjoner. Og hvorfor jeg ikke liker store overraskelser og raske endringer -at jeg behøver å bli forberedt på ting og å få tid til å tilpasse meg det som er nytt. Jeg lurer på om det kan være en av årsakene til at jeg ofte liker å se de samme filmene og seriene igjen og igjen -det er forutsigbart.
Jeg tenker på alle de høye lydene, det skarpe lyset, de sterke smakene og de ubehagelige sømmene i klærne mine. Fy fader, så digg det noen ganger er med solbriller, ørepropper, joggis og grovt rundstykke med en smakløs gulost!
Jeg tenker på at jeg kan bli så overveldet av følelser at jeg tror jeg blir gal og kommer til å dø. Er jeg glad, er det bra. Er jeg trist, kan jeg knapt bli tristere.
Jeg tenker på hvor glad jeg kan bli i mennesker, og hvor redd jeg blir for å miste dem.
Jeg tenker på alle de gangene jeg har fått dilla på rare hobbyer og sær kunnskap -noe som har gitt meg mange morsomme opplevelser og et knippe underlige talenter. Alt er jo selvsagt ikke bare negativt; f.eks. er jeg så god på å snakke baklengs at jeg kunne fått en midtside i Se & Hør.
Jeg tenker på at det ofte har vært vanskelig å forholde seg til relasjoner fordi jeg aldri har følt at jeg har gitt nok og vært nok. Og ettersom jeg ikke liker raske endringer, har jeg behov for at relasjoner får utvikle seg i et langsomt tempo fordi jeg blir sliten og anspent når det går for fort. Takk og lov for at jeg har en litt travel kjæreste -det gir meg nok spillerom til å bearbeide min rolle i forholdet, og det gir meg tid til å kjenne på at tryggheten utvikler seg i takt med at vi også gjør det. Tidligere kjærester som har krevd oppmerksomheten min hver eneste dag, har vært som en maraton som aldri slutter (dog jeg kan helt sikkert delegere bort noe av ansvaret for det), og det har aldri endt bra. Jeg behøver tid og rom, og det får jeg nå.
Nuvel… Norm og ikke norm er på godt og vondt, alt sammen. Jeg skal i alle fall jobbe for å få så mye bra som overhodet mulig ut av min egen situasjon og det jeg på sett og vis kan kalle mitt «nye liv». Eller…kan jeg kalle det dét? Det var litt klisjé… Æsj! Men samma det. Vi lar’n stå. Alle bør ha ørlittegrann kontakt med sin indre «lilla tante» en gang iblant. Men ikke mye;P
Det er en god del tankevirksomhet i hodet nå, for det er mye å lære og det er mye jeg må sette meg inn i for å tilpasse meg alt dette nye. Arbeid innover og arbeid utover. For deretter å kunne gå framover. Stødig framover.
