Jeg har tidligere skrevet om det å «bare», eller «baring» som jeg har valgt å kalle konseptet. Som psykisk syk opplever man ofte å høre ting som jeg tror svært få ville funnet på å si til fysisk syke; for når man er psykisk syk, så er det jo i følge enkelte, «baaare til å gjøre sånn eller sånn». Det er jo «bare i hodet på oss», tross alt, ikke sant? Vi behøver bare å skjerpe oss, ta oss sammen, trene, spise sunnere og tenke mer positivt. Vi trenger da ikke å ha angst, det er jo ingenting å være redd for.

Ville du noen gang gått bort til en i rullestol og hevdet at det bare er til å reise seg opp? Eller ville du oppsøkt en med amputerte bein og sagt at hvis de bare har riktig innstilling og spiser nok gulerøtter så vil beina deres vokse ut igjen? Hadde du fortalt en med astmaanfall at det bare er til å puste?
Jeg håper virkelig ikke det … Det ville være rimelig absurd … Men hvorfor sier du det til meg?

Hva er det med psykisk sykdom som gjør at du gir deg selv retten til å si disse tingene til meg? Hva får deg til å mene at jeg bare behøver å ta meg sammen og tenke positivt for å bli frisk? Du tror vel ikke på ramme alvor at jeg er psykisk syk fordi jeg har et innstillingsproblem, eller fordi jeg ikke drikker den hemmelige gulerotjuiceoppskriften til bestemora di?

Først publisert på gammel blogg og deretter på “Psykobloggen”, Mental Helse Norges egen bloggplattform.