Jeg har hørt at det finnes en morsom liten historie fra Italia, og den handler om en fattig, gammel mann som går til kirken hver dag for å be til en helgenstatue. Mannen ber «vær så snill, vær så snill, la meg vinne i lotteriet». Dette pågår i flere måneder helt til statuen brått våkner til liv og sier oppgitt til den gamle mannen «vær så snill, vær så snill…kjøp en lotteribillett».
Slik jeg forstår det er moralen i historien den at hvis man vil at noe skal skje så må man ta sin del av ansvaret og legge til rette for at ønskede ting skal skje. Altså…den gamle mannen må legge til rette for sin skjebne ved å kjøpe en lotteribillett slik at statuen kan sørge for at han vinner. You dig?
Dette får tankene mine over på en gråtende Maud Angelica som ber psykisk syke om å være så snill å be om hjelp… det får meg til å ville svare henne oppgitt at «vær så snill, vær så snill…gjør hjelp tilgjengelig». Ikke fordi jeg ser på meg selv som en helgen, men fordi…vel…dere vet… Gjør hjelp tilgjengelig så skal jeg så visst ta ansvaret for å be om den i form av å få legen min til å sende inn en lotteribill…eh…jeg mener en henvisning til rette instans.
There…I said it!
For halvannet år siden var jeg denne gamle mannen som ba om hjelp og kjøpte nesten hundre lotteribilletter. Min gamle psykolog igjennom nesten åtte år, ble akutt syk og døde. Jeg stod brått uten nødvendig tilbud og måtte finne ny psykolog (med driftsavtale). Jeg lærte fort at psykologer er sjeldnere enn enhjørninger, men jeg bestemte meg for å ikke gi opp. Da jeg hadde saumfart hele hjembyen, nabobyen, byen bortenfor der og enda en by bortenfor der igjen, måtte jeg innse nederlaget. Jeg bestemte meg for det nest beste: jeg måtte lete andre steder i landet etter en psykolog som var villig til å gi meg timer på nett eller pr. telefon; jeg var forberedt på å ende opp i Finnmark… Jeg printet først ut HELFOs liste over alle psykologer i Helse Sør-Øst; tenkte det var greit å begynne nærmest heimen først.
Jeg sendte SMS til alle.
Absolutt alle.
Hundre stykk.
Hundre føkkings jævla SMS.
Hundre lodd.
Hundre dyre lodd…
Hele den dagen tikket det inn med svar. Det ble nei, nei, nei, har ikke tid, har ikke kapasitet, dessverre, ikke tid, nei, ikke kapasitet, for lange ventelister… Hele dagen lang fikk jeg slag på slag i trynet. Men likevel ble det tydeligere for meg hvor mange behandlere som var like fortvilet som meg over det manglende hjelpetilbudet. Flere av svarmeldingene bar preg av både frustrasjon og fortvilelse over at det skulle være så vanskelig å finne hjelp, for ikke å glemme all den jobben jeg måtte gjøre selv for å få det til (bare tenk på alle de som ikke en gang har krefter til det…hvor er de hen i verden?…).
Etter haugevis av avslag, var det til slutt én –én (?!)- som svarte ja. Én av hundre der, altså… Call me Charlie…
Så da var det bare å stålsette seg for telefonterapi; ikke optimalt, men det er langt bedre enn alternativet. Og psykologen jeg til slutt endte opp med er faktisk ganske ålreit, og jeg er takknemlig for at han sa ja til jobben. Vi har nå pratet på telefonen i et drøyt år, og vi har klart å finne en arbeidsmetode som funker.
Jeg vil gjerne legge til at siden jeg ikke var sikker på om jeg kom til å finne ny psykolog (med avtale), søkte jeg NAV om å få dekket utgiftene til en psykolog uten driftsavtale. For de er det en del av. Men de koster alt mellom 800; og 2500; i timen. NAV sa nei fordi de mente at jeg ikke hadde krav på hjelp. NAV mener veldig mye, for de har selvsagt ypperste kompetanse på alle områder! (lukta dere ironien der?). Jeg har krav på hjelp; dilemmaet oppstår bare når Norge AS ikke står til ansvar når hjelpen jeg har krav på, ikke eksisterer! Jeg klaget til NAV, fikk avslag. Jeg klaget igjen, og fikk avslag på nytt. Enda en klage. Deretter gikk det til Trygderetten. Avslag igjen. Ny klage. Til slutt havnet det hos Statsforvalteren.
Statsforvalteren ga meg også avslag; basert på uriktig info… AAARGH!!
Jeg har så lyst til å bare…FAEN! …og nå var avslaget endelig.
Heldigvis vant jeg delvis i lotteriet denne gangen og endte opp med en god psykolog, men det kunne like enkelt ikke vært tilfellet. Det sier seg selv at jeg ikke ville hatt råd til å være syk hvis dette hadde blitt utfallet. Hva hadde jeg gjort da? Mange i min situasjon kunne lett enten blitt en del av selvmordsstatistikken eller havnet på akuttpsykiatrisk. Hvis de hadde blitt akutt syke, ville akuttpsykiatrien -tragisk nok- bare hjulpet dem tilbake opp på det nivået de var på til å begynne med; der det ikke fantes hjelp. Og fordi det ikke finnes hjelp der, ville de bare cheese rollet tilbake til akutten igjen. Og sånn går det jo an å holde på en stund… Verre for pasientene, og -latterlig nok- dyrere for NAV… Noen på Løvebakken kan virkelig ikke regne (verken med tall eller med liv…).
Én ting er i hvert fall helt sikkert: mangelen på psykiatrisk hjelp har ikke skyld på psykiatrisk nivå, det har skyld på politisk nivå. Jeg tror, med hånden på hjertet, at alle behandlere fortviler like mye som pasientene sine over manglende hjelpetilbud. Så vi ender vel bare med å brenne opp, alle mann… Men hey! Da er vi i det minste sammen…
Jeg gjentar moralen i den italienske historien: Ta ansvar for å legge til rette for å vinne i lotteriet.
Min moral derimot: Selv om du må kjøpe lodd for å vinne i lotteriet, betyr ikke det at du vinner.
