Det skjer mye for tiden. Det har skjedd mye, og det kommer til å skje mye framover. Det er ikke alt som skal snakkes høyt om, av respekt for andre involverte -jeg kan tross alt bare være åpen på egne vegne og ikke andres, så resten får heller gå i den private dagboka. Men jeg har nok å ta av likevel.

Helt siden april i fjor har jeg gått turer nesten daglig. Jeg har stort sett alltid vært aktiv på en eller annen måte, men det har som oftest vært litt sånn «histen og pisten». Nå har jeg gått så mye at det har blitt like automatisk som å pusse tenna. Og det er den konsekventheten jeg hele tiden har jobbet for. Når man har ADHD og litt attåt, kan det oppstå ekstra utfordringer rundt det å bygge vaner og rutiner; derfor har det vært så viktig for meg å holde på med dette lenge nok til at det ender opp som noe jeg bare gjør uten å tenke over det. Jeg slutter å finne på unnskyldninger for å bli hjemme, som dårlig vær, ikke helt i hundre osv. Jeg har skaffet skikkelig klær til all slags vær, og hvis jeg bare orker å gå en liten tur så går jeg bare en liten tur -men jeg går, og det er det som er poenget. Noen ganger går jeg fort og langt mens jeg hører på 90’s eurotrance, andre ganger går jeg sakte, hører på lydbok og stopper på veien for å smake på bjørnebærene eller plukke sopp og blomster. Begge deler føles bra. Og riktig.

Etter at jeg fikk autismediagnosen tidligere i sommer, er det som om en helt ny verden har åpent seg opp for meg. Jeg har jo egentlig «visst» det hele tiden, men for min del har det åpenbart vært viktig å få den bekreftelsen. Jeg er også overbevist om at diagnostiseringen er en stor del av årsaken til at enkelte ting i hverdagen og livet generelt har begynt å løsne litt mer -for nå er jeg ikke lenger i tvil om hvor veien går. Før har jeg vært i stor villrede og forsøkt å gå i alle retninger for å finne det som er min vei. Men fordi jeg alltid har hatt denne tvilen, har også forsøkene vært deretter. Jeg har liksom alltid beveget meg framover med bremsen på fordi jeg aldri har vært helt sikker på om det jeg har forsøkt, har vært det rette. Jeg har vært bekymret for om jeg har tilegnet meg vaner og lærdom som kan ha vært feil, ineffektivt eller i verste fall skadelig. Da har det vært vanskelig å holde motivasjonen og motet oppe, samt at det har økt både angsten, stresset, uroen og bekymringene. Dette har nok også vært en av grunnene til at jeg så ofte har følt meg utslitt og energiløs. Det begynner å endre seg nå.

Sommeren er på hell, og det plager ikke meg. Det er fint med litt varme, litt sol og litt ekstra lys, men sommeren er også den tiden der jeg føler meg som mest distansert fra andre mennesker fordi denne årstiden ikke alltid matcher sinnstilstanden. Det hviler liksom en forventning om at alle skal være så jævla hæppi når det er sommer. Dessverre er ikke dette en knapp jeg kan skru av og på, så min hæppi kommer sånn nå og da -den avhenger av litt andre ting enn været. Når høsten kommer, blir alle litt mer gloomy, og da føler også jeg meg litt mer connected til folk rundt meg.

Tilbakemeldingene etter artikkelen i avisen kommer stadig, og ennå har det bare vært positivt. Tydeligvis er det i hvert fall noe som går framover på den fronten også.

Men nå må jeg legge på for jeg skal ut og lufte bikkja.