«Jah…da får vi håpe at alle gode ting er syv, da…», sa jeg til farmasøyten i det jeg tok pakken med medisiner hun nettopp hadde gitt meg, og spankulerte oppgitt ut av apoteket -med en stadig synkende tro på at noe ville komme til å funke.

Akkurat nå føles det som om denne medisinutprøvingen har gått fra å være en fase til å bli en konstant i mitt liv -det jeg skal bli husket for. Alexander den Store, Olav den Hellige, Harald Hårfagre -og Tina Pillesvelger… Hvilke historier kommer folk til å fortelle om meg?

Farmasøyten lo av kommentaren min i det jeg snudde meg og gikk. De er vel rimelig godt bevandret i havet av mennesker som ikke finner det de leter etter; et mørkt og uoversiktlig hav der man må strekke hendene ut i bekmørket og ta imot det som kommer -enten det er venn eller fiende. Med store øyne og bankende hjerte stirrer jeg ut i det store, svarte intet til jeg blir så nattblind at jeg får stjerner i synsfeltet.

Noen ganger hater jeg å ha håp.