Dette er en kommentar jeg fikk av min nabo en vårdag i april. Hun har jobbet i psykiatrien.

Jeg har akkurat lukket opp døren, og der står hun, lent over meg rett i døråpningen, og sier disse velvalgte ord. Hun og samboeren mente at jeg hadde virket så «sint og irritert» den siste tiden, og at jeg tilsynelatende ikke hadde hilst og vært imøtekommende. De lurte på hva det dreide seg om.

Jeg var riktig nok litt småmuggen fordi de, etter flere påminnelser, ikke hadde fulgt opp min oppfordring om å ta ansvar for sin del av trappevasken i oppgangen -noe som naturlig nok vil skape irritasjon-, men utover dette, synes jeg deres oppfatning av meg ikke var helt treffende.

Hun forteller at de har sittet inne i leiligheten sin og «diskutert» meg, vært «bekymret» for meg, og da lurt på om jeg ikke var «helt i vater». Hun vet godt at jeg lever med en angstlidelse, og når hun i tillegg til dette også jobber i psykiatrien, bør hun ha kunnskap -faglig kunnskap- nok til å være klar over at slike ord ikke treffer spesielt bra. Å spørre om noen ikke er «helt i vater», er generelt ganske ufint; å si det til noen som i tillegg er ekstra sårbar pga psykisk sykdom, gjør det hele ganske mye verre. Det blir manipulativt og maktdemostrativt, fordi det blir gjort forsøk på å bruke noens sårbarhet imot dem for egen vinning. Det kan få store konsekvenser for dem som blir utsatt for dette.

Noen ganger er det dessverre sånn at mennesker bare ikke vet bedre. Men fagfolk bør vite bedre.

Utsagnet om at jeg ikke var «helt i vater» ble, i den nesten timelange diskusjonen, gjentatt tre ganger. Jeg fikk også beskjed om at jeg bare la ekstra merke til alt bøsset i gangen fordi jeg «gikk jo bare hjemme hele dagen». Da jeg forsøkte å forsvare meg med at jeg går hjemme fordi jeg er kronisk syk (ikke lat), fikk jeg til svar at hun selv også var kronisk syk, men at «hun var i full jobb likevel, hun».

Man behøver nok ikke å være en stor tenker for å forstå at deres «bekymring» for meg ikke var spesielt genuin. Hvis man er oppriktig bekymret for noen, vil jeg tro at framgangsmåten blir en litt annen.

Jeg kan selvsagt ikke frata mine naboer sin rett til personlig oppfatning av meg, men at det alene skal gi god nok grunn til å oppsøke meg i mitt eget hjem og attakkere min helsesituasjon, er kanskje å dra det litt langt?…

Skal man virkelig måtte oppleve å bli angrepet i sitt mest sårbare kun fordi man har bedt voksne mennesker om å ta et ansvar som er felles for alle? Skal mine naboer få lov til å bruke min sykdom imot meg ved å få meg til å fremstå som den «gale» og «ustabile» og den som tar feil? Få meg til å tvile mer på meg selv enn jeg allerede gjør?

Det er dessverre ikke første gang jeg opplever å bli tilegnet et dårligere etos pga psykisk sykdom, og det er så vondt og så frustrerende. Man får en følelse av å miste «stemmeretten» sin. Jeg har flere ganger hatt nattlige drømmer om at jeg står og skriker til mennesker som aldri hører meg. Mon tro hvor det kommer fra…

At en psykiatrisk helsefagarbeider kan tillate seg å utvise slike retoriske holdninger ovenfor et menneske som er av samme alen som de hun selv har hatt som arbeid å ivareta, er vanvittig skremmende. Og uakseptabelt. Det burde ikke ha noen ting å si at dette skjedde på min nabos fritid -noe som også var pasientombudets grunn for å ikke ta tak i saken. Vi har noe som heter yrkesetikk, og den gjelder også utenfor arbeidstid (for hva er ellers poenget med den?).

Jeg vet at jeg ikke burde bry meg noe om henne, og jeg vet at jeg bare burde heve meg over henne fordi jeg er så innmari mye bedre enn dette. Men jeg får det ikke til. Nå har det gått lang tid og jeg klarer ikke å slippe taket i det. Det er heller ikke spesielt enkelt å distansere seg fra det siden jeg ser disse naboene i oppgangen og utenfor blokken flere ganger i uken; det er bare med på å vedlikeholde de vonde følelsene jeg har på innsiden.

Jeg kjenner at denne hendelsen definitivt har hatt en negativ innvirkning på min mentale helse. Jeg blir sint over at mennesker kan behandle andre slik; at man skal bruke noens sårbarhet mot dem på denne måten. Med overlegg. Det er allerede mer enn nok kjipe holdninger rundt psykisk syke i samfunnet vi lever i; vi behøver ikke flere. I hvert fall ikke fra fagfolk.

Jeg har begynt å kvie meg for å gå inn og ut av leiligheten; jeg ser meg over skulderen for å se om naboene kommer, og jeg tar meg selv i å gå litt ekstra raskt forbi døren deres i frykt for at de plutselig skal åpne og jeg står der ansikt til ansikt med dem. Og det verste er at jeg ikke fatter hva det er jeg er så redd for. Jeg har da ikke gjort noe galt. Jeg har ingen grunn til å være redd. Det er ikke jeg som skal gjemme meg og det er ikke jeg som skal skamme meg. Likevel er det jeg som gjør disse tingene, og da ender jeg opp med å bli forbanna på meg selv i tillegg. For hvorfor kan jeg ikke bare si fra? Si høyt og tydelig at dette ikke er greit? Jeg forsøker -noe desperat til tider- å lokalisere den blokkeringen jeg så tydelig har et sted inne i meg, men jeg får ikke tak på den. Så hver gang noen gjør meg vondt så blir jeg sint på meg selv for at jeg ikke klarer å gjøre noe med det, i stedet for å greie å rette sinnet der det egentlig hører hjemme -hos de som gjør meg vondt. Og med det sitter jeg igjen med dobbel straff, og jeg har ikke fortjent noen av dem.

…med utsikter til enda mer fortløpende dritt ila året.

 

De neste dagene regner jeg med at SOME vil -tradisjonen tro- bugne over av utsagn som «hvit måned», «sunnere livsstil», «mitt år», «min tur» osv.

Sånn i første omgang så tenker jeg at hvis du føler du har behov for en «hvit måned», burde du kanskje spørre deg selv om du ikke har et større problem enn det januar kan hjelpe deg med. Det samme vil jeg si til de som tror at en sunnere livsstil kun kan anskaffes èn gang i året. Mange forventninger legges på årets første måned. Stakkars januar, det må være kjipt å måtte skuffe så mange mennesker.

Så har man de som sverger til et år med mer egenpleie; meg, min, mitt og jeg… Hva med å ha som nyttårsforsett at vi skal tenke mer på andre? Hva med å vende blikket litt utover? Se rundt deg. Er det noen som trenger deg? Er det noe du kan gjøre for å hjelpe? Se hvordan andre har det og oppdag at du kanskje har mer å være takknemlig for enn du tror. Og kanskje du skal bli flinkere til å be om hjelp også? Det er dette vi trenger, nå mer enn noensinne. Å ta vare på hverandre. I Norge har vi et helsesystem som er i knestående, vår psykiske helse er dårligere enn det noen gang har vært, og med den lavpanna pøbelen vi kaller en helseminister, er det neppe utsikter til bedring i nærmeste framtid.

Men til tross…vi er absolutt et land i vekst.

Strømprisene vokser, matprisene vokser, bensinprisene vokser… Stort sett voksende priser på det meste vi ikke kan unnvære (fordi Norge selger kua og kjøper melk for penga). Fattigdommen vokser, utenforskapet vokser, klasseforskjellene vokser, kriminaliteten vokser, volden vokser. Norge vokser! 2024 –  nytt år, ny vekst!

 

Godt nytt år.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oktober er over oss igjen; mer presist den 10., og verdensdagen for psykisk helse. Det faktum at vi behøver slike merkedager, er i grunn bare en bekreftelse på at ikke alle er ansett som likeverdige. Det betyr at ikke alle får det de behøver for å kunne leve et verdig liv; hjelp, trygghet, aksept, likeverd… Derfor har denne markeringen alltid gitt meg en liten bismak. Det kalles en feiring, men er det egentlig det det er?… Hvorfor må vi minnes på å ta vare på hverandre?…

Jeg har ofte undret meg over hvor stor differanse det har vært på tankegangen min med og uten emosjonelt kaos; hvis differansen har vist seg å være betydelig, ville dette vært et sterkt signal om at jeg ikke alltid har kunnet stole på meg selv når følelsene har tatt overhånd. Sånn sett er det vel strengt tatt ikke noe å få fullstendig panikk over da de fleste mennesker mest sannsynlig vil finne det utfordrende å tenke klart når følelsene bestemmer seg for å kaste seg over joystick’en. For min egen del har det vel heller handlet mer om en grad av sårbarhet som til tider kan være såpass tynnhudet at jeg har opplevd sterke følelser oftere enn gjennomsnittet, og med det ville jeg også gjennomgått langt flere situasjoner der jeg potensielt kunne tvilt på min egen vurderingsevne. Heldigvis har jeg levd med denne cerebrale anarkistkabareen så lenge at det basically har blitt home sweet home, og jeg har for det meste kommet over den meningsløse overtroen på et spesifikt utvalg av følelser. Men jeg må ærlig innrømme at jeg, på ekstra kjipe dager, fortsatt kan lure litt på hvem som egentlig er «el hefe» her… Etter noen dype åndedrag har jeg konkludert med at det fortsatt er meg. #anxioushefe

Frykten for å gjøre feil når følelsene bobler, har tidligere ført til at jeg har blitt handlingslammet i stedet for å kunne ta en avgjørelse eller et standpunkt. Det å til stadighet skulle kjenne på denne mangelen på tillit til seg selv hver gang en slik situasjon oppsto, forplantet seg til slutt så dypt inne i kjernen av egen identitet at det slo store sprekker i selvet. Det var en massiv jobb å komme ut av det igjen. But here we are, all balanced’n’shit. #ninjainbalance

Nå har min emosjonelle berg-og-dalbane (med ett og annet sjeldent unntak) etter hvert begynt å bli så slapp og kjedelig at selv Tusenfryd ikke ville giddet å ta seg bryet med den, men siden jeg heller aldri har syntes at fornøyelsesparker har vært spesielt fornøyelige, får vi (jeg) heller bare være enige om at «tusenfryd» gjør seg best som push-blomst på kirkegården. Med min bakgrunn er det kanskje ikke så rart at jeg styrer unna ting som går raskt i alle retninger; jeg har allerede en hjerne som utkonkurrerer enhver fornøyelsespark i fart og spenning… #klippekort #adhd

Å leve med et følelsesspekter som er av det mer dynamiske slaget, er virkelig på både godt og vondt; jeg har hatt dager der jeg har følt meg superbalansert og i total kontroll, og jeg har hatt dager hvor jeg har vært så shaky og frynsete i kantene at jeg kunne tatt ekstrajobb som massasjeseng på et cheezy 70-talls veihotell i utkanten av Ørje… Men nå har disse to ytterpunktene etter hvert beveget seg litt mer mot midten, og begynner nå i større grad å ligne på hverandre. For det meste, i hvert fall; selv gode systemer har the occational glitch… Min måte å møte meg selv på midten i denne sammenhengen er at de sterke følelsene fortsatt kan komme, men at min tro på dem har blitt svakere. In other words: “Don’t look at it. Shut your eyes and don’t look at it whatever happens”*

Intense følelser er litt som utrivelige slektninger; de er der, men det går bra fordi vi bare sees i høytiden.

 

*Indiana Jones

*Ikke reklame, kun en anbefaling*

 

Jeg har alltid vært glad i å sykle.

Som medlem av en «sykkelfamilie», har to hjul vært en gjennomgående aktivitet siden barndommen, og jeg er fortsatt en ivrig syklist som voksen. Kombinasjonen av å kunne være utendørs og samtidig komme raskt fram, er noe som alltid har appellert til meg. Alle de fine stedene man kan utforske, steder man ikke kommer fram til med bil. En aktivitet man kan ha glede av både alene og sammen med andre. Frihetsfølelsen. Vinden i ansiktet og å kjenne at kroppen jobber.

I 2017 fikk jeg prolaps i korsryggen. Isjasen var i klem slik at jeg mistet følelsen i det ene beinet. Jeg måtte hasteoperere for at ikke tilstanden skulle bli permanent. Operasjonen var i og for seg vellykket, men jeg hadde slitasjeskader i korsryggen som jeg måtte ta hensyn til. Sykling ble ikke det samme etter det; den 45-graders bøyen man har på ryggen når man sykler, ble for smertefull og ubehagelig. Jeg var helt fortvilet. Jeg fikk ikke syklet…

Etter noen år med veldig lite sykling, ble jeg gjort oppmerksom på at det faktisk fantes andre muligheter; liggesykler!

Etter en noe omfattende søkeprosess med ergoterapeut og NAV, ble jeg tildelt en liggesykkel; en Kettwiesel Evo (el-sykkel), levert av Quality Care AS. Det finnes flere typer liggesykler, men denne er den beste. Bra demping, god comfort, god kvalitet og et kult utseende. Endelig kunne jeg sykle igjen!

Men nytteverdien til denne sykkelen stopper ikke der.

Jeg har levd med en angstlidelse siden jeg var barn, og det å dra langt vekk fra hjemmet -min trygge havn- har ofte vært vanskelig, skremmende og smertefullt. Jeg har alltid villet ha bilen med meg når jeg har reist bort, slik at jeg kan få en rask retrett til hjemmet hvis jeg skulle behøve det. Dette er en problemstilling jeg har jobbet mye med, og sykkelen har faktisk vært til stor hjelp -den har på en måte vært en mellomting mellom bil og bein (kollektiv transport kan du bare glemme; hallo, jeg er da en fornem angster). Denne «mellomtingen» -her representert av liggesykkel- har derfor vært et viktig verktøy for meg i arbeidet med å bli tryggere på meg selv, både vekk fra hjemmet og uten bilen.

Eksponeringstrening kan til tider være tøft; derfor er det ofte avgjørende å ha et verktøy du faktisk liker å bruke for da vil lysten og motivasjonen til å eksponere, i større grad trumfe frykten og engstelsen. Og når man gjør ting man liker så dreier også fokuset seg mer over på nettopp det, og angsten havner i stedet litt mer i baksetet. Så når jeg sykler får jeg eksponering og belønning samtidig. Det motiverer, det!

Eksponeringstrening er en greie som kan være litt på godt og vondt; det kan ha en vanvittig god effekt, men det må gjøres på riktig måte med en fagperson som vet hva de driver med og som kan lede deg på riktig vei. Hvis eksponeringstrening blir utført feil, kan det i verste fall resultere i re-traumatisering.

Man skal tross alt trene på å gjøre ting man er redd for så hvis man ikke har rett verktøy til å hjelpe seg, sier det seg selv at det ikke vil føre til noe bra.

Jeg har blitt utsatt for mye dårlig eksponeringsterapi; det har gjort meg både utslitt og motløs fordi jeg basically har jobbet ræva av meg for liten eller ingen nytte, og i tillegg har engstelsen økt fordi dårlig terapi har gjort meg mer redd og usikker. På toppen av det hele har jeg ofte selv måttet bære på ansvaret av mangelen på resultater fordi dårlige terapeuter ikke klarer (ev. vil) forstå at dette absolutt ikke handler om at jeg ikke har jobbet hardt nok; og så blir jeg tvunget til å leve med skam, skyld og en følelse av udugelighet i tillegg. Det blir litt som om noen skulle nektet deg å spise for så å gi deg skylda for at du er sulten…

Dårlig eksponeringsterapi er skadelig. Vær nøye med hvem du lar hjelpe deg med dette; oppsøk fagfolk med erfaring!

Så til alle de som sier at man «bare må hoppe i det» for «hva er det verste som kan skje, liksom?» -jeg håper de tenker litt annerledes om dette nå…

Tilbake på sykkelsporet! Her har jeg altså funnet et eksponeringsverktøy som funker helt nydelig for meg. Jeg har lyst til å eksponere. Jeg er motivert til å eksponere. Jeg får belønningen fortløpende, noe som ofte sørger for at jeg sykler mye lenger enn først planlagt. Jeg får god kondisjonstrening som lærer hjernen min til å ikke gjøre meg så redd for hjertebank (ref. angst). Jeg blir sterkere og får bedre mental og fysisk helse. Jeg orker mer, jeg blir tøffere, og jeg blir roligere fordi jeg får kvittet meg med uro og overskuddsenergi pga ADHD. Jeg sover bedre om nettene og er mer opplagt. Jeg har bedre humør og kjenner på mye mestring.

Avkastningen er mildt sagt utrolig bra, og jeg er så lettet og takknemlig for at jeg kunne gjenoppta syklingen og alle de gode tingene det fører med seg. Nå på tre hjul i stedet for to. Jeg liker tre hjul;) Og jeg liker Kettwiesel Evo! Gutta fra Quality Care AS leverer bra greier, og de er kunnskapsrike, dyktige, serviceinnstilte og veldig hyggelige:)

Dette er en seier på så mange måter at jeg bare må fortelle om det i tilfelle det er andre der ute som kan ha nytte av denne informasjonen. Kanskje ikke alle er klar over at det finnes andre muligheter, og så blir de bare sittende hjemme og tro at det ikke er mer å gjøre. Men det er det. Masse!

God sykkeltur!

 

Sjekk ut Quality Care AS på Instagram @qualitycareas

 

 

Når man lever med en psykisk utfordring som f.eks. angst, ADHD og depresjon -jeg har selv de to førstnevnte- kan man bl.a. være svært følsom for negative/destruktive tankesett, både om seg selv og de man har rundt seg. Eks.: «jeg er ikke bra nok»/«de synes ikke jeg er bra nok». Dette er riktignok helt vanlige tanker som kan dukke opp hos folk flest, og stort sett klarer man fint å riste det av seg som bagateller og tullball. Har man derimot en tilstand som gjør at man er ekstra sårbar, kan disse tankene infisere hele deg; din identitet, ditt syn på verden og ditt forhold til andre mennesker. Som om du ser livet igjennom litt mørkere briller. Når de vonde tankene blir så destruktive og overbevisende at du ikke lenger vet hva som er virkelig og hva som er oppspinn, risikerer du å havne på et mørkt sted. Dette er også et ensomt sted for hvis du er overbevist om at noen har negative tanker om deg så føles det jo helt umulig å skulle be om en bekreftelse på at det ikke stemmer. Det kjennes så flaut og skamfullt, og man føler seg så liten. Da holder man det heller for seg selv, og sørger dermed for at tankene bare får vokse uforstyrret videre, fordi du ikke tør å be om hjelp til å sprekke bobla.

Å ha slike tanker om tilfeldige møter er muligens ikke fullt så kritisk, men når du begynner å tenke slik om dine nærmeste, blir det tøft. Du vet jo innerst inne at de vonde tankene bare må være tull og fanteri, men likevel er det vanskelig å ikke tro på dem fordi de er så vanvittig insisterende, påtrengende og overveldende. Og vi mennesker har jo også ofte en tendens til å tenke at det ikke er røyk uten ild. Vel…her er det en hel masse røyk og null ild.

Selv hvis man er fullt klar over hva denne tilstanden kommer av, betyr ikke det at man bare slutter å tro på de negative tankene og så er alt bra. Irrasjonalitet er paradoksalt nok en svært reell ting. Likevel er det selvsagt en klar fordel å ha lokalisert problemet før man kan starte prosessen med å komme ut av det som skaper trøbbel. Bare det å lære at ditt eget hode og din egen kropp faktisk kan lyve for deg, bør jo by på noen heftige åpenbaringer…

Helt siden jeg var barn, har jeg vært under vonde og negative tankers trolldom. Jeg trodde at jeg ikke var bra nok, god nok, fin nok, snill nok, hjelpsom nok, smart nok, perfekt nok, flink nok… Dette førte til et indre jag som slet meg helt ut. Jeg var kanskje ikke bevisst selve tankegangen som barn eller ung voksen, men jeg husker de vonde følelsene av da ubevisste tanker, og måtene jeg agerte etter dem; jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre andre til lags, trakk meg unna, var aldri frempå, klarte ikke å sette grenser. Da jeg ble enda litt eldre, kom også tankene fram i bevisstheten. Jeg vet ikke om det gjorde det verre eller bedre. Da jeg endelig fikk ADHD-diagnosen i 2020, lærte jeg at alle disse negative tankene og de vonde følelsene de førte med seg, var en del av en diagnose og ikke bare «sånn jeg var». Da var problemet lokalisert, og det viste seg at det ikke var jeg som var et problem. Jeg behøvde ikke lenger å skamme meg over å ikke være bra nok for jeg har vært bra nok hele tiden. Jeg har bare blitt løyet til. Av mine egne tanker.

Selv om ting endelig stod klart for meg, var det fortsatt litt av en jobb å komme på rett kjøl. Godt innarbeidede tankesett endrer seg ikke på en dag. Arbeidet er pågående, men det blir bedre. Tror jeg. Det går opp og ned. Jeg har etter hvert blitt ganske flink til å skille på gode tanker og tanker som lyver til meg; men de vonde tankene må fortsatt mottas, føles og gjenkjennes, og deretter bearbeides og sendes videre. Det blir uansett en prosess som krever sitt. Så selv om jeg ikke lenger tror like mye på de vonde tankene som jeg gjorde før, har de fortsatt stort skadepotensiale; de sørger ofte for at jeg havner i en indre krig med meg selv, en krig mellom gode tanker og vonde tanker. En krig som styres fra hodet, men som utspiller seg i kroppen… Det gir meg en følelse av å bli revet i to fra innsiden. En smerte som ikke er ekte, men som likevel gjør fryktelig vondt…

Når man er ekstra sårbar for slike vonde tanker er det ekstremt viktig å ikke falle inn i usunne relasjoner som kan være med på å «bekrefte» tankene. Da blir det to steg tilbake… Det er viktig å omgi seg med gode mennesker som man kan stole på og føle seg trygg hos. Det som har hjulpet meg på rett vei, er den fine familien min og gode venner som støtter meg med å avkrefte de vonde tankene samt å få meg til å tro på at jeg er mer enn god nok.

Når man har så mye ord og følelser på innsiden at man ikke får det ut… Det gir aldeles ingen mening, ting burde jo bare begynne å renne ut av seg selv. Men i stedet blir det som å bråsnu ei full glassflaske på hodet; det blir så mye at det fester seg i halsen, og det blir værende på innsiden. Alt vil ut på én gang, og da sørger skjebnens ironi for at ingenting kommer ut i det hele tatt. Alle vonde følelser som desperat gisper etter luft og lys, setter seg fast i halsen min og gjør det trangt og stramt. «Angst» betyr «trang». Jeg skjønner godt hvorfor. Jeg kjenner hvorfor. Og følelsene baller seg stadig på; trykket øker, og jeg merker at det kniper til enda litt mer i halsen. Jeg får ikke puste. Alle ordene som kunne hjulpet følelsene ut, blir sittende fast. Trengselen brer seg fra halsen og videre nedover i kroppen. Jeg kjenner et press i brystet. Det gjør vondt i magen, og muskler og ledd verker. Innsiden er snart for stor for utsiden. Jeg er en trykkoker som ikke har fått lettet på lokket på over 30 år til tross for at trykket har økt hver eneste dag. Jeg lurer på når det gir etter og hva som skjer da. Blir det katastrofe eller katarsis?

Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg vil dele, slik at det kan bli bedre. Men det sitter fast. Er det noen som vil komme og dra ordene ut av meg slik at jeg får puste igjen?…

Jeg har tidligere skrevet om det å «bare», eller «baring» som jeg har valgt å kalle konseptet. Som psykisk syk opplever man ofte å høre ting som jeg tror svært få ville funnet på å si til fysisk syke; for når man er psykisk syk, så er det jo i følge enkelte, «baaare til å gjøre sånn eller sånn». Det er jo «bare i hodet på oss», tross alt, ikke sant? Vi behøver bare å skjerpe oss, ta oss sammen, trene, spise sunnere og tenke mer positivt. Vi trenger da ikke å ha angst, det er jo ingenting å være redd for.

Ville du noen gang gått bort til en i rullestol og hevdet at det bare er til å reise seg opp? Eller ville du oppsøkt en med amputerte bein og sagt at hvis de bare har riktig innstilling og spiser nok gulerøtter så vil beina deres vokse ut igjen? Hadde du fortalt en med astmaanfall at det bare er til å puste?
Jeg håper virkelig ikke det … Det ville være rimelig absurd … Men hvorfor sier du det til meg?

Hva er det med psykisk sykdom som gjør at du gir deg selv retten til å si disse tingene til meg? Hva får deg til å mene at jeg bare behøver å ta meg sammen og tenke positivt for å bli frisk? Du tror vel ikke på ramme alvor at jeg er psykisk syk fordi jeg har et innstillingsproblem, eller fordi jeg ikke drikker den hemmelige gulerotjuiceoppskriften til bestemora di?

 

Først publisert på gammel blogg og deretter på “Psykobloggen”, Mental Helse Norges egen bloggplattform.

Jeg har hørt at det finnes en morsom liten historie fra Italia, og den handler om en fattig, gammel mann som går til kirken hver dag for å be til en helgenstatue. Mannen ber «vær så snill, vær så snill, la meg vinne i lotteriet». Dette pågår i flere måneder helt til statuen brått våkner til liv og sier oppgitt til den gamle mannen «vær så snill, vær så snill…kjøp en lotteribillett».

Slik jeg forstår det er moralen i historien den at hvis man vil at noe skal skje så må man ta sin del av ansvaret og legge til rette for at ønskede ting skal skje. Altså…den gamle mannen må legge til rette for sin skjebne ved å kjøpe en lotteribillett slik at statuen kan sørge for at han vinner. You dig?

Dette får tankene mine over på en gråtende Maud Angelica som ber psykisk syke om å være så snill å be om hjelp… det får meg til å ville svare henne oppgitt at «vær så snill, vær så snill…gjør hjelp tilgjengelig». Ikke fordi jeg ser på meg selv som en helgen, men fordi…vel…dere vet… Gjør hjelp tilgjengelig så skal jeg så visst ta ansvaret for å be om den i form av å få legen min til å sende inn en lotteribill…eh…jeg mener en henvisning til rette instans.

There…I said it!

For halvannet år siden var jeg denne gamle mannen som ba om hjelp og kjøpte nesten hundre lotteribilletter. Min gamle psykolog igjennom nesten åtte år, ble akutt syk og døde. Jeg stod brått uten nødvendig tilbud og måtte finne ny psykolog (med driftsavtale). Jeg lærte fort at psykologer er sjeldnere enn enhjørninger, men jeg bestemte meg for å ikke gi opp. Da jeg hadde saumfart hele hjembyen, nabobyen, byen bortenfor der og enda en by bortenfor der igjen, måtte jeg innse nederlaget. Jeg bestemte meg for det nest beste: jeg måtte lete andre steder i landet etter en psykolog som var villig til å gi meg timer på nett eller pr. telefon; jeg var forberedt på å ende opp i Finnmark… Jeg printet først ut HELFOs liste over alle psykologer i Helse Sør-Øst; tenkte det var greit å begynne nærmest heimen først.

Jeg sendte SMS til alle.

Absolutt alle.

Hundre stykk.

Hundre føkkings jævla SMS.

Hundre lodd.

Hundre dyre lodd…

Hele den dagen tikket det inn med svar. Det ble nei, nei, nei, har ikke tid, har ikke kapasitet, dessverre, ikke tid, nei, ikke kapasitet, for lange ventelister… Hele dagen lang fikk jeg slag på slag i trynet. Men likevel ble det tydeligere for meg hvor mange behandlere som var like fortvilet som meg over det manglende hjelpetilbudet. Flere av svarmeldingene bar preg av både frustrasjon og fortvilelse over at det skulle være så vanskelig å finne hjelp, for ikke å glemme all den jobben jeg måtte gjøre selv for å få det til (bare tenk på alle de som ikke en gang har krefter til det…hvor er de hen i verden?…).

Etter haugevis av avslag, var det til slutt én –én (?!)- som svarte ja. Én av hundre der, altså… Call me Charlie…

Så da var det bare å stålsette seg for telefonterapi; ikke optimalt, men det er langt bedre enn alternativet. Og psykologen jeg til slutt endte opp med er faktisk ganske ålreit, og jeg er takknemlig for at han sa ja til jobben. Vi har nå pratet på telefonen i et drøyt år, og vi har klart å finne en arbeidsmetode som funker.

Jeg vil gjerne legge til at siden jeg ikke var sikker på om jeg kom til å finne ny psykolog (med avtale), søkte jeg NAV om å få dekket utgiftene til en psykolog uten driftsavtale. For de er det en del av. Men de koster alt mellom 800; og 2500; i timen. NAV sa nei fordi de mente at jeg ikke hadde krav på hjelp. NAV mener veldig mye, for de har selvsagt ypperste kompetanse på alle områder! (lukta dere ironien der?). Jeg har krav på hjelp; dilemmaet oppstår bare når Norge AS ikke står til ansvar når hjelpen jeg har krav på, ikke eksisterer! Jeg klaget til NAV, fikk avslag. Jeg klaget igjen, og fikk avslag på nytt. Enda en klage. Deretter gikk det til Trygderetten. Avslag igjen. Ny klage. Til slutt havnet det hos Statsforvalteren.

Statsforvalteren ga meg også avslag; basert på uriktig info… AAARGH!!

Jeg har så lyst til å bare…FAEN! …og nå var avslaget endelig.

Heldigvis vant jeg delvis i lotteriet denne gangen og endte opp med en god psykolog, men det kunne like enkelt ikke vært tilfellet. Det sier seg selv at jeg ikke ville hatt råd til å være syk hvis dette hadde blitt utfallet. Hva hadde jeg gjort da? Mange i min situasjon kunne lett enten blitt en del av selvmordsstatistikken eller havnet på akuttpsykiatrisk. Hvis de hadde blitt akutt syke, ville akuttpsykiatrien -tragisk nok- bare hjulpet dem tilbake opp på det nivået de var på til å begynne med; der det ikke fantes hjelp. Og fordi det ikke finnes hjelp der, ville de bare cheese rollet tilbake til akutten igjen. Og sånn går det jo an å holde på en stund… Verre for pasientene, og -latterlig nok- dyrere for NAV… Noen på Løvebakken kan virkelig ikke regne (verken med tall eller med liv…).

Én ting er i hvert fall helt sikkert: mangelen på psykiatrisk hjelp har ikke skyld på psykiatrisk nivå, det har skyld på politisk nivå. Jeg tror, med hånden på hjertet, at alle behandlere fortviler like mye som pasientene sine over manglende hjelpetilbud. Så vi ender vel bare med å brenne opp, alle mann… Men hey! Da er vi i det minste sammen…

Jeg gjentar moralen i den italienske historien: Ta ansvar for å legge til rette for å vinne i lotteriet.

Min moral derimot: Selv om du må kjøpe lodd for å vinne i lotteriet, betyr ikke det at du vinner.

 

 

*Pling!*

Ny e-post…

Fra: Alv A. Dahl

Jeg fikk hjertet i halsen. Svarte han virkelig?! Han lever, han har sett meldingen min og han har svart. Med bankende hjerte og skjelvende fingre, åpnet jeg meldingen.

«Hei, *….*

Margaret bor i England, og jeg har hatt mailkontakt med henne i mange år inntil nylig da jeg ikke fikk svar på min siste mail ti henne.

Jeg vedlegger den mailadressen jeg brukte. Kanskje er det også mulig å kontakte hennes sønn *….* som bor *på adresse i Norge*. På 1881 har han nummer *….*.

Mvh Alv»

Alv hadde vedlagt Margarets e-postadresse.

Jeg sendte en takkemelding i retur, og deretter begynte jeg planleggingen av noen velformulerte ord som jeg skulle sende til Margaret. Men så langt kom jeg ikke…for senere samme dag dukket det opp en ny melding i innboksen min.

Fra Margaret!

Jeg kjente hjertet mitt hoppet. Så jeg riktig?! Var dette en e-post fra Margaret Aagaard?!

Alv hadde tydeligvis kommet meg i forkjøpet og sendt henne en kopi av hans og min korrespondanse samt linkene til blogginnleggene mine.

Jeg leste e-posten med skjelvende hender.

Fra: Margaret Aaagard

Tema: «Hello…!!!!»

Dear *….*

I have just recieved an email from Prof. Alv Dahl regarding my book “Veien til et jeg”!!!! He enclosed your email and in your email I found your blog address and then I was able to read what you have written about my book. You say that you want to thank me because my book has helped you…that means very much to me and I am so glad it has helped you!!

It was not easy for me to decide to have my book published in 1994, but I wanted so much to be open about mental illness, and also to let the people know that there is help out there if you are prepared to accept it. Sadly it is still not easy for people to be open about such things, but it is certainly improving! People are always open about their physical health, so what is the difference..?

How lovely to hear from you and to know that my book has helped you..that means very much to me!!! I have read your comments on your blog and it made me feel so happy for you!!

Take care and again thank you for your comments!!

With all good wishes from Margaret Aagaard.”

 

Jeg stirret ned i telefonen og på e-posten jeg nettopp hadde mottatt, helt i ave over at jeg endelig hadde fått kontakt med henne. Etter nesten 30 år har jeg altså klart å skape en forbindelse til dette mennesket som snakket til meg og hjalp meg igjennom den verste tiden i mitt liv, via en liten blå bok fra biblioteket på ungdomsskolen.

Jeg leste e-posten flere ganger; det var nesten så jeg ikke trodde det var sant, men der var den altså, og stirret opp på meg med lysende bokstaver som ble til ord. Ord fra Margaret.

Jeg satt meg sporenstreks ned og komponerte en returmelding til henne.

«Dear Margaret.

Thank you so very much for your lovely e-mail. It made me very happy to hear from you. I never thought I’d be able to find you so this was a very joyful surprise. I wanted to tell you for so long how much this book means to me. Mission accomplished!

This book was my first safe haven away from home, and it was the first time I discovered I was not alone in this.

For a long time I only met with doctors and therapists that was looking at me from the outside, so it was such a relief to learn about the excistence of someone who knew how it felt from the inside. You made me feel less alone. I felt I could finally share this lonely world with someone. Even if I did not know you.

My experience is that the world is easier to live in after people started to be more open about their mental illness. And I agree with you; what really is the difference between physical and mental health? They are both a part of us.

Again, thank you so very much for writing me. That is actually quite amazing to me to finally get to tell my childhood hero what she did to help me, without even knowing.

I will forever be grateful to you for writing this book. It means the world to me. I will never forget this. I will never forget how brave you are! And I will cherish this book always.

Take care and thank you.”

E-post sendt av gårde til England, til Margaret…

Da e-posten var sendt og det ikke var mer for meg å gjøre, fikk jeg bedre mulighet til å kjenne litt nærmere på de følelsene som hadde oppstått som følge av det som nylig hadde skjedd. Jeg kjente på en utrolig glede over å ha fått denne kontakten med Margaret, muligheten til å endelig kunne fortelle henne hva boken har betydd for meg. Når noen gjør noe -bevisst eller ubevisst- som har en positiv innvirkning på livet mitt, får jeg et sterkt ønske om å si det til dem det gjelder; jeg ville jo blitt veldig takknemlig for en slik tilbakemelding selv, det er balsam for sjela. Takknemlighet er noe av det fineste man både kan gi og få.

Margaret hadde fått beskjeden min sendt helt fra Norge til England. Nå var det ikke lenger bare jeg som visste hvem hun var; nå visste også hun hvem jeg var. Forbindelsen var toveis nå, og det ga meg en følelse av både frihet, lettelse og mestring.

En viktig sirkel var sluttet.

Jeg hadde klart det!

Takk, Margaret.

 

*Jeg var først litt usikker på om jeg burde publisere privat mail, men jeg tenker at det er greit da det tross alt handler om åpenhet, samt at meldingene heller ikke inneholder sensitiv info*