Tidligere denne uken hadde jeg besøk av en journalist fra vår lokalavis, Fredrikstad Blad. Temaet var kvinnehelse, og jeg skulle intervjues ifm å ha fått ADHD-diagnosen i voksen alder -som kvinne, så klart.
Jeg ble møtt av en veldig jordnær og likandes ung dame som virket å ha stort engasjement for samtalen vår og for mental helse generelt. Hun stilte gode spørsmål, hun var lyttende og hun viste mye forståelse for de tingene jeg fortalte henne. Alt i alt var det en åpen, ærlig og givende samtale som jeg tror det kan komme en fin sak ut av. Selv håper jeg å ha bidratt til litt god folkeopplysning og enda litt mer åpenhet.
Men det koster…
Å «stikke fram trynet» har alltid sin pris. Er man i tillegg litt ekstra sårbar, koster det mer.
Når man ytrer en mening eller forteller en historie på en offentlig plattform -uansett tema- vil man samtidig legge sin egen nakke tilgjengelig for hugg. Den tilgjengeligheten er det dessverre mange som velger å benytte seg av. Man vil alltids støte på de som ser ting annerledes enn en selv, og det er vel nærmest å forvente mtp hvor forskjellige vi alle kan være med våre ulike bakgrunner og erfaringer. Men så lenge vi er i stand til å imøtekomme hverandre og kommunisere på en god måte, kan vi lære mye av hverandre. Det er på denne måten vi kan vokse, utvikle oss og få bedre innsikt i både oss selv og andre.
Utfordringene -huggingen- oppstår når god kommunikasjon uteblir. Det kan være ulike årsaker til det. Noen ganger kan kanskje engasjementet bli så sterkt at man lar følelsene ta overhånd. Det kan hende med oss alle, men husk at det likevel kan forårsake ubehagelige konsekvenser for andre, så trekk pusten et par ganger før du åpner nebbet eller kaster deg over tastaturet. Selv øver jeg meg på dette både støtt og stadig i håp om at jeg klarer å opprettholde et noenlunde respektabelt nivå av saklighet. Det går framover;)
Andre årsaker til dårlig kommunikasjon, kan handle om mangel på kunnskap, erfaring, selvinnsikt og/eller mellommenneskelige egenskaper.
Til sist er det vel også bare å erkjenne at enkelte ikke er annet enn rasshøl…
Uansett kan mangelen på gode kommunikative skills hos enkelte, ofte føre til at mange andre ikke våger å ytre seg fordi det blir for tøft å stå i det regnet av råtten retorikk som stadig kommer i kjølvannet av å ha delt noe med offentligheten. Og det er synd. Veldig synd. Det er nettopp på denne måten vi mister flere viktige stemmer i samfunnet, samt at vi da bl.a. baner større vei for en type mennesker hvis retorikk og holdninger hører mer hjemme i den mørkeste delen av Pandoras eske enn ute i lyset. Og det skremmer meg litt. Nå er det selvsagt en vei å gå fra å være litt dust i et kommentarfelt til å bli en fullverdig oransje minisatan, men den veien finnes, og alt starter et sted.
Jeg har angst. Jeg er urolig. Jeg kjenner på ganske intense og ubehagelige fysiske symptomer fordi jeg nå har lagt nakken på huggestabben, uten å vite om jeg vil få lov til å beholde hodet eller ei. Hjernen kaster tankene mine fram og tilbake, og de krangler med hverandre. «Dette går fint». «Dette går til helvete». «Det ordner seg». «Folk vil hate meg». Tankene veksler hele tiden, og følelsene følger etter. Rolig. Urolig. Rolig. Angst. Rolig. Nær panisk. Utslitt…
Det koster, og jeg kjøper på krita.
Så hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg fortsatt tror på at det er verdt det. Det må det være. Vi får ikke mer aksept og mindre stigma hvis vi ikke har åpenhet, og vi får ikke mer åpenhet hvis vi ikke åpner opp. Åpenhet har både sin pris og sin premie, og da blir det viktig å fokusere på det som motiverer oss til å fortsette. Men da må vi også greie å stå i det for å få en bedre fremtid, slik andre har gjort før oss –for oss. For ingen sa det var enkelt å tråkke stier…
❤️