Når man har så mye ord og følelser på innsiden at man ikke får det ut… Det gir aldeles ingen mening, ting burde jo bare begynne å renne ut av seg selv. Men i stedet blir det som å bråsnu ei full glassflaske på hodet; det blir så mye at det fester seg i halsen, og det blir værende på innsiden. Alt vil ut på én gang, og da sørger skjebnens ironi for at ingenting kommer ut i det hele tatt. Alle vonde følelser som desperat gisper etter luft og lys, setter seg fast i halsen min og gjør det trangt og stramt. «Angst» betyr «trang». Jeg skjønner godt hvorfor. Jeg kjenner hvorfor. Og følelsene baller seg stadig på; trykket øker, og jeg merker at det kniper til enda litt mer i halsen. Jeg får ikke puste. Alle ordene som kunne hjulpet følelsene ut, blir sittende fast. Trengselen brer seg fra halsen og videre nedover i kroppen. Jeg kjenner et press i brystet. Det gjør vondt i magen, og muskler og ledd verker. Innsiden er snart for stor for utsiden. Jeg er en trykkoker som ikke har fått lettet på lokket på over 30 år til tross for at trykket har økt hver eneste dag. Jeg lurer på når det gir etter og hva som skjer da. Blir det katastrofe eller katarsis?
Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg vil dele, slik at det kan bli bedre. Men det sitter fast. Er det noen som vil komme og dra ordene ut av meg slik at jeg får puste igjen?…
