Da har little miss skittish vært på konsert. Åpenbart overlevde jeg siden jeg skriver dette innlegget. Som selvskreven ekspert på småparanoid what-if-tenking, får mine passordvalg selv Fort Knox til å vri seg av misunnelse; derfor er det minimal sannsynlighet for at en eller annen nisse har logget seg inn og skriver dette mens jeg selv egentlig ligger død av angst i ei grøft i nærheten av Oslo Spektrum.
Som forklart i del 1 av denne vanvittig nervepirrende beretningen, hadde jeg altså forberedt alle mine «hjelpemidler» for anledningen dagen i forveien, så alt jeg behøvde å gjøre på selve dagen var å slappe (ev. «slappe») av og ordne meg. #såjævlaavslappa
BF hadde tilbudt seg å kjøre med bilen hans. Det er jo sabla nais, men som angster og derfor også kontrollfreak by default, var det en litt skummel følelse å ikke ha sin egen bil. Men etter at BF forsikret meg om at jeg kunne ta hevd i bilen hans hvis jeg behøvde det, fikk jeg roet pulsen.
BF er forholdsvis ny i mitt liv og derfor ennå ikke fullkomment innvidd i angstens Narnia, men han er en forbanna smart fyr så jeg har troa på’n;) Noen dager i forkant av konserten fikk jeg forklart for ham hva som kan være utfordringer for meg i en slik situasjon; bare å kunne være åpen om dette gjør at det hjelper mye, da føler jeg meg ikke så alene i bekymringene mine lenger. Han har tydeligvis godt forstått hva jeg har ment, for dagen etter mitt kortfattede lynkurs i angst, sendte han meg en link fra Oslo Spektrum om alt som skulle skje ifm konserten samt hvilke tider som var aktuelle. «YES!», tenke jeg og gledet meg stort over at han har tatt til seg det jeg har fortalt og i tillegg gått aktivt inn med et bidrag som hjelper. #hesakeeper
Nuvel… Da sitter vi i bilen på vei til Oslo; BF, kompisen hans og jeg. Turen inn gikk bra, og heldigvis fant vi parkeringsplass i nærheten. Da vi gikk mot Spektrum, tok jeg meg selv i å memorere veien tilbake til bilen. Jeg pugget til det satt; jeg stilte ADHD-hjernen på fast-track så pugginga tok gjeve 30 sekunder. #thirtysecondswellspent
Spektrum i seg selv er en åpen og oversiktlig plass, og nettsiden deres er så kul at den har street view over lokalene så man kan ta en skikkelig walk-through på forhånd. Én ting mindre å tenke på, én ting mindre å bli overstimulert av. Takk til Oslo Spektrum, dere hjalp uten å vite det. BF og jeg er heldigvis like på det at ingen av oss er spesielt keene på å plassere oss selv midt i folkehavet foran scenen, vi trives best i de mer bakre rekker der det er roligere og vi bare kan nyte musikken uten å bli knuffa på. Vi fant en fin plass rett ved inngangen, og kunne dermed ta det kuli mens resten av stå-gjestene tok seg av besvimelsesleken fra ungdomsskolen lenger framme i lokalet.
Det begynte greit, det var vel mer angst for angsten som ble greia her. Fikk litt reaksjoner i pausen mellom oppvarmingsbandet og hovedattraksjonen. Jeg fikk sånn rar ørhet i hodet av den høye lyden, og siden jeg er høysensitiv, ble det en angsttrigger. Heldigvis var det ikke så intenst og det gikk over etter et kvarters tid. Klok av skade tok jeg på meg øreproppene da The Cure begynte. Resten av tiden gikk overraskende bra, jeg begynte bare å bli sliten på slutten. BF var superomtenksom og superstøttende hele kvelden, og det bidro til at jeg følte meg mye tryggere og dermed kunne nyte konserten uten større bekymringer. Turen hjem gikk raskt, og jeg var hjemme rundt klokken 01.00. Jeg bruker litt tid på å lande mentalt etter situasjoner med mye sensorisk stimuli så jeg var ikke i seng før klokken var 02.00. Jeg må alltid få landet før jeg legger meg eller så blir det en urolig natt med angst og kjipe drømmer. Jeg fikk heldigvis sovet greit, men dagen derpå var jeg helt gåen. Én ting er helt sikkert: man behøver ikke drikke for å føle seg bakfull; det holder lenge å være en overfølsom angster på konsert i noen timer.
For en uinnvidd kan dette kanskje høres veldig omfattende ut, alle disse prosessene en angster ofte må igjennom for å få til ting andre knapt ofrer en tanke… Og, ja… Det er omfattende. Men det er viktig å huske på at dette er normalen for mange av oss, inkludert meg. Jeg er vant til det, jeg gjør det på automatikk. Jeg kjenner ikke til noe annet. Alt dette skjer jo stort sett inne i mitt eget hode så det er svært sjelden dette merkes av andre med mindre man velger å dele. Og selv om jeg fikk et lite møte med angsten denne kvelden så betyr ikke det at kvelden var ødelagt, for det var den absolutt ikke. Det har alltid vært avgjørende for meg å ikke la en liten stund med angst få ta fra meg det positive i helheten, angsten får sin tid og så er det over. Jeg hadde det kjempefint, og jeg koste meg masse sammen med BF, og det er det jeg fokuserer på. 10% angst, 90% hygge. #win
