ANGSTiBOKS

Vi mennesker er rare. Vi kan både hoppe i fallskjerm (noen av oss), ta ekle karuseller, holde taler foran en hel masse folk,  og vi kan sloss, kjefte og stille krav. Men å be om hjelp… For mange er det noe av det vanskeligste som finnes. Å vise sårbarhet og å vise at man trenger andre -noe som bare er en naturlig del av vår biologi- har blitt til noe unaturlig. I alle fall slik jeg selv tolker mange av de inntrykk jeg finner meg selv ovenfor i samfunnet.

Nå skal det sies at jeg synes alle tingene på denne listen er ganske skumle. Men folk flest fikser nok en eller to. Vil jeg tro.

Men å be om hjelp…? That´s a no for me.

Mange vil nok være enig når jeg sier at jeg selvsagt hadde hjulpet det jeg kunne om noen ba meg om hjelp. At jeg attpåtil kunne vært glad for å hjelpe fordi det får meg til å føle meg som et godt medmenneske. Her får man liksom både hjulpet noen og smurt egoet samtidig😉 Ego er vi alle mann så det er det bare å erkjenne først som sist. Men igjen -å be om hjelp?…  Herre Jesus Krestusssss, det er jaggu skumle greier. I hvert fall hvis man kommer i en situasjon der man må ha hjelp av fremmede. Slik jeg gjorde her om dagen…

Jeg var ute på rusletur i marka -jobbet for å få tilbake den gode formen som medisin nummer 7 føkka opp for meg. Jævla kukhelvete! Jeg begynte å se så forbaska bra ut, og så kommer Duoloxetin og bare «Ima fuuuuck U up!»…

Møkk!

Men nok om det. Jeg var altså i skogen og jobbet meg tilbake til formen da jeg begynte å føle meg dårlig -AKA autistisk meltdown som var på vei mot angst med stormskritt. Ikke gått tur på lenge -ble overmodig og pushet kroppen litt lenger enn den var klar for. Hundre varmegrader og minimalt med inntak av vann. I know. I´m an idiot.

Jeg kjente meg panisk og varm. Fjern, men likevel så innmari til stede. Jeg kunne ikke stoppe. Måtte bare fortsette å gå. Hva ellers skulle jeg gjøre? Å stoppe opp ville bare gjøre det verre. Når jeg går, kommer jeg i hvert fall nærmere bilen som stod parkert på andre siden av to åser. Samt at å fortsette å  gå, gir meg følelsen av å flykte litt vekk fra angsten. Jeg vet at det kanskje ikke er rett prosedyre hver gang, men enkelte ganger er det faktisk det. Som Winston Churchill sa -«If you are going through hell, keep going». Og det gjorde jeg.

Jeg tenkte at jeg måtte jo klare dette. Jeg har jo klart det så mange ganger før -fått angst på tur og likevel gått meg ut av det (bokstavlig talt) og kommet meg hjem. Men hodet var ikke med. For det var i hodet det lå. Kroppen var ok i utgangspunktet. Men psyken senka den som om den skulle vært Titanic.

Kroppsvarmen økte. Angsten spredte seg som en bisverm på jakt etter pollen -fra hjertet som sitt senter, og ut i kroppen. Gjorde lemmene mine til gelé. Det ble vanskelig å gå. Trærne begynte å bøye seg over meg -de ville fange meg inne i en tretunell som bare ble mindre og mindre, helt til jeg ble kvalt.

Med bankende hjerte og tåkesyn, passerer jeg hytta til Fredrikstad Turmarsjklubb. Det sitter to eldre herremenn på terrassen der. Og jeg ser det står parkert en bil ved siden av.

Likevel er det noe i meg som gjør det vanskelig å be om hjelp.

Nå kommer det mange tanker. For det første hadde det vært eksponeringstrening å gå videre til bilen. Ulempen er at jeg ville blitt mer dårlig mye lenger, samt at jeg ville fått en økt frykt for å gå ut igjen. Til alle dere som tror at all eksponering er bra eksponering… -det er ikke det.

På en annen side… Når jeg er så innmari redd for å be om hjelp, da er vel også det en eksponering. Og jeg trengte hjelp. Så jeg ba om hjelp.

Jeg våget meg bort til de to mennene og forklarte hva som hadde skjedd, og spurte pent om en av de var villige til å kjøre meg bort til bilen min. Jeg skulle selvsagt betale.

De sa ja uten å nøle. Og nektet å ta imot betaling.

Mannen som kjørte meg var sååå søt. Han pratet rolig med meg om Turmarsjklubben og turene de gikk på, og litt om været og varmen. Det var som om han forstod akkurat hva jeg behøvde. Jeg ble veldig positivt overrasket -det er jo ikke uvanlig at eldre boomers har litt sånn «hysj»-holdning til psykiske lidelser fordi de har vokst opp med at det er et tabubelagt og skamfullt tema som helst ikke skal snakkes høyt om. Men da er det godt å vite at noen har fulgt med i timen og er med på gode holdningsendringer.

Jeg ble kjørt trygt fram til bilen min, og jeg takket mannen så opp og ned i mente at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre av meg. Og han fortsatte å insistere på at det ikke var nødvendig med noen betaling. Men at jeg var hjertelig velkommen som medlem i Turmarsjklubben. Jeg vurderer det seriøst. Jeg digger jo pensjonister -de er god sosial føde for autister med sitt ofte roligere tempo.

Jeg vinket farvel til min nye hverdagshelt og satte meg inn i bilen. Ble sittende og roe meg ned før jeg kjørte hjem -sliten, takknemlig og full av mestring.

***

Det er en vond følelse å kjenne at man er til bry. Selv om man ikke nødvendigvis er det. Men man føler det. Og det er jo følelsen som tar deg.

Det er også vondt å vite at man nærmest er mer villig til å brenne i helvete enn å be noen om hjelp. Skammen man kjenner på. Blottleggelsen. Sårbarheten. Frykten for avvisning og latterliggjøring.

Vel… Denne dagen slo jeg et slag for det. Og det funka!

Tida flyr, Tina er trøtt.

Jeg var liksom «tilbake». I april. Nå er det juli. Frykt ikke -jeg har jobbet i det stille. Lagt onde planer. Neida. Joda.

Neida…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men planer har jeg lagt -dog ikke så onde.

Det har skjedd mye. De tre siste månedene har det vært noe på agendaen nesten hver eneste dag, og noen dager har vært fulle fra morgen til kveld. Ikke bra for meg i det hele tatt, å gjøre så mye non-stop uten å ha hviledager og hvileminutter i mellom. Men jeg mistenker at jeg -uten å være det helt bevisst- har forsøkt å fylle et tomrom etter Elwood, min lille mann som nå er i hundehimmelen og koser seg med bestemor. Heldigvis ser det roligere ut framover så da kan jeg bruke litt mer av batteriet på å jobbe med ANGSTiBOKS. Forstå meg rett -det har stort sett bare vært fine, morsomme og bra ting som har skjedd, men mitt indre batteri har nå bare den kapasiteten det har.

Det har vært mange sosiale aktiviteter med AuNa (autistisk nettverksarena). Vi har hatt det vanlige månedlige treffet på Skarmyra aktivitetshus, vi har hatt piknik i Nes-parken, vi har gått tur med alpakkaer, blitt invitert på grillings til en av medlemmene, og noen av oss har hatt (neuro spicy) girls night hos Lise. I tillegg har vi planlagt noen spennende prosjekter og samarbeid som kommer til å bli kjempegøy framover. Jeg blir stadig bedre kjent med medlemmene, og det er veldig kos! Foreningen har også opprettet en egen turgruppe som skal ta litt ansvar for å arrangere flere aktiviteter utendørs. Undertegnede tok oppfordringen og ble med i gruppa.

En ting jeg er ekstra glad for, er at jeg mestret noe jeg aldri trodde jeg skulle få til -å prate foran en stor gruppe mennesker. Men fordi jeg har jobbet mye med eksponering de siste månedene sammen med KP, og i tillegg har veldig støttende personer rundt meg, klarte jeg å få det til. Jeg tok oppgaven som sidekicket til fylkesleder i Autismeforeningen da hun skulle holde foredrag om autisme for ansatte på Helsehuset her i Fredrikstad. Leder holdt i trådene, og jeg fikk lov å skyte inn om jeg følte for det. Det var den tilpasningen og forståelsen jeg behøvde for å klare det, og jeg sa faktisk ganske mye. At jeg fikk gode tilbakemeldinger fra både fylkesleder og publikum etterpå, gjorde det ekstra stas. Det ga mersmak, og jeg har allerede sagt ja til å være med på et foredrag til. Målet er nå at jeg en dag skal klare å holde mine egne foredrag. Tenke seg til!

KP har virkelig gjort en innsats for meg! Herlighet! Vi har jobbet hardt med eksponeringen, og jeg har stadig pushet grenser og utviklet meg masse. Samarbeidet med KP er utrolig bra, og jeg føler meg trygg nok på henne til at jeg våger å tørre når vi jobber sammen.

Hovedmålet har vært å gi slipp på kontroll. Jeg har aldri vært noe glad i å være i situasjoner der jeg føler meg innestengt, ikke har kontroll eller som jeg ikke kan forlate når jeg selv vil. Derfor har vi øvet oss på nettop dette (eller snarere -vi har øvet meg). Jeg har bl.a. aldri tatt fly pga denne frykten. Derfor har målet vært å jobbe oss gradvis mot en flytur. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer meg på et fly, men uansett har jeg allerede utvidet horisonten og sluppet kontrollen på ganske mye. Jeg begynte med svingdører. Så offentlige toaletter. Deretter heiser. Og nå tog. Rulletrapper har aldri vært noe problem -sikkert noen som lurte på det òg…

Om et par uker skal KP og jeg på SAS-museet og sitte inne i et halvt fly (selvsagt godt plantet på bakken), i august skal vi ta toget tur/retur Fredrikstad-Drammen for å besøke psykologen min, og i oktober skal vi på flyskrekkurs på Gardermoen. Holy shit, ting skjer! Svingdører er i hvert fall ikke noe problem lenger;P

Og så var det medisiner, da… Sist jeg skrev om det, var jeg vel på runde syv. Nå er det runde ni… Jaddasåååeeeh…

Jeg tror jeg lyser i mørket nå.

Praktisk på noen områder.

Helt til sist kan jeg legge til at jeg har fått fire nye venner. Og jeg digger dem! Skulle ikke tro jeg var introvert. Men det ér helt sant, assa…

Det skjer litt spennende ting om dagen. Litt for spennende, lurer jeg noen ganger på -for min følsomme sjel…;)

For noen år siden -fire eller fem, tror jeg- ble jeg kontaktet av en journalist fra Lommelegen.no. Hun hadde blitt oppmerksom på et av mine blogginnlegg som også er publisert på bloggplattformen til Mental Helse Norge (tidl. Psykobloggen, nå Mentalt Perspektiv), og ville gjerne intervjue meg ifm med innleggets tema -min intensivbehandling for OCD. Intervjuet gikk veldig bra, og det har gått sin seiersgang på Lommelegens side mer enn èn gang. Tydeligvis et populært tema hos publikum.

For et par uker siden ble jeg kontaktet av enda en journalist -denne gangen fra KK Pluss. Hun hadde sett intervjuet fra Lommelegen, og ville gjerne også intervjuet meg ifm OCD. Så da var det bare å trå te´(som vi sier i Østfold) og gjøre en ny samfunnstjeneste for folkeopplysningen.

Foreløpig har jeg vært veldig heldig i mitt møte med journalister så dette intervjuet gikk også bra. Jeg fikk ordnet med sitatsjekk og godkjent bilder slik at jeg kan stå inne for og være comfy i det som skal publiseres. Det er jo alltid litt spenning, skrekk og grunn ifm det å stikke fram nesa på denne måten, men samtidig så mener jeg det er så viktig å bidra til den åpenheten som også har gjort min egen hverdag mye enklere. Jeg har selv hatt godt hjelp av at andre har stått fram, og da kjenner jeg på et ansvar for å videreføre trenden slik at det ikke stopper opp og vi ender opp med å lukke oss inne igjen.

KK er Norges største og eldste kvinnemagasin så det er ikke fire mennesker som leser dette. Blir spennende å se hva som kan dukke opp av ev reaksjoner og respons. Jeg venter i spenning.

Kan leses her.

Der forsvant jeg litt igjen, ja… Ikke fordi jeg ikke har hatt deg i tankene -for det har jeg- men fordi det har skjedd så mye den siste tiden at jeg rett og slett ikke har greit å wrappe hjernen rundt skrivingen. Men sånn er det. Jeg er jo en raring, og det må gå ut over noe, tross alt;) Jeg er litt overveldet for tiden, men litt mer på den gode måten. Heldigvis.

Jeg jobber fortsatt med KP og med eksponeringsprosjektet vårt. Jeg har kommet meg mye den siste tiden, og jeg kjenner på en hel del mestring. Good for me! Håper jeg klarer å holde på trenden. Working on it like a champ.

Medisiner konsumeres fortsatt med blandet velvilje. Runde syv funka heller ikke så nå driver jeg og trapper ned så jeg kan starte på runde åtte. Jeg blir svimmel av alle disse rundene… Farmasøytisk tivoli… Det går rundt en liten bit…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En heldig bivirkning (no pun intended) er at jeg har blitt kvitt en stor del av medisinskrekken. Det er jo i alle høyeste grad en eksponering -å prøve så mange medisiner når man har medisinskrekk.

I høst ble jeg aktiv på autistisk nettverksarena (AuNa) for voksne, og det har virkelig gjort meg godt. Sosialt samvær med likesinnede er noe helt eget. Å kunne være sammen med dem, er som som å være på besøk på moderskipet. Vi er forskjellige mennesker, men likevel har vi det felles at vi alle er autister -den røde tråden som svinger seg imellom oss, et uuttalt språk. Jeg har fått flere nye, gode venner, og vi har vært på turer og aktiviteter sammen. I tillegg har jeg lært mye om både meg selv og om autisme generelt, og jeg kjenner på kroppen at det hjelper og at det går i riktig retning.

Jeg har generelt blitt flinkere til å ta vare på meg selv og å lytte til egne behov og grenser, og det sparer meg for mye som er vondt. Jeg har også blitt bedre på å sette grenser for andre -er ikke like konfliktsky lenger. I tillegg kan jeg skilte med «level up» på både selvtillit og selvrespekt. Hodet er litt mer hevet, nakken er litt rettere og blikket går høyere. Det føles fint. Og det føles faen så fortjent.

I mars feiret jeg bursdagen min med nærmeste familie og gode venner. Eller helt presist «U-bursdag» da jeg ikke ønsket å gjøre så mye fancy ut av det, og fordi jeg ikke ville ha noen gaver. Men siden det var U-bursdag, kom folk med U-gaver isteden. Kreative smådjevler, ass…;P Det var vel bare én av venna mine som tolket meg slik det var ment -bokstavelig (jeg er tross alt autist) og derfor kom uten gave. Jeg er glad for at jeg fortsatt har noen venner som respekterer meg;D Men tusen takk til alle som kom, det var så godt å se dere. Og så utrolig fint å se hvor bra alle passet sammen og kom overens. Mine venner og nærmeste familie er virkelig en flott og fargerik bukett. Jeg er heldig! Og flink til å plukke blomster -de ville blomstene som vokser fritt;)

Jeg valgte å holde åpent hus slik at folk kunne komme og gå som de ville, samtidig som jeg slapp å deale med formelle greier. Jeg liker ikke formelle greier -jeg får høye skuldre bare av å tenke på det.

Tinder er også noe som har tatt litt av tiden min siden nyttår. Jeg er usikker på om det har vært verdt det, men underholdning har det på ingen måte vært manko på. Noen menn burde ikke bevege seg rundt på internettet uten anstand eller strømhalsbånd, ass… Jesus krestusss! Truth be told burde jeg kanskje hatt støttekontakt på Tinder selv. Ikke fordi jeg ikke kan oppføre meg, men fordi dating på spekteret ofte kan bli mer utfordrende enn det allerede er for folk flest. Jeg har vel, in all honesty, ikke forventet å møte min rette på den møkkaplattformen, men jeg har tatt det som trening i sosiale ferdigheter, grensesetting og hardning av hud. Det har faktisk hatt god funk, og jeg har lært en hel masse -bl.a. at «Netflix & Chill» betyr at man ikke skal chille eller se på Netflix i det hele tatt;P Vi får se hvordan det prosjektet ender, men inntil videre er jeg singel og trives godt i mitt eget selskap.

Selv om det har skjedd mye fint, har det også skjedd noe fryktelig trist. Jeg måtte si farvel til min Elwood. Min dachs. Min lille mann og beste venn. Det var på tide. Han var gammel og syk, og jeg ville aldri nektet ham privilegiet av et liv uten lidelse. Han gikk i fred, og sovnet stille inn i mine armer. Jeg gråt. En utemmet gråt. Hjertet mitt brast, og sorgen over å ikke lenger få ha min beste støttespiller ved min side, er total. Femten år med snutesusser, kos, ørevasking, lojalitet og ubetinget kjærlighet…og på noen sekunder er det borte. Jeg føler meg som ei enke. Jeg har mistet min partner. Det er tomt i leiligheten min og det er et tomt hull i hjertet mitt. Jeg hører ham fortsatt. Hører pusten og småsnorkingen hans ved siden av sengen min. Hører tassingen hans bortover gulvet. Jeg tar meg selv i å ville forte meg hjem fordi jeg vil hjem til Elwood. Men velkomstkomitéen som ventet ved døren hver gang jeg kom hjem, er ikke der lenger. Det er bare stillhet. Tomhet… Jeg savner ham sånn…

Jeg tar med meg all lærdommen og kjærligheten han har gitt meg -i hjertet mitt for alltid.

Fra tid til annen leser jeg igjennom gamle blogginnlegg for å se om jeg har hatt en utvikling siden sist. Noen ganger kan utvikling gå så sakte at man må se bakover for å få det med seg. Og dette gjør altså jeg med jevne mellom for å forsikre meg om at jeg er på rett vei.

Jeg gjør stadige framsteg, men fra i sommer og fram til nå, har jeg tatt det Neil Armstrong uttalte som «giant leaps» den gangen han hoppet rundt på månen i trykkokerdrakten sin. Det er så jeg virkelig kan kjenne at jorden har spunnet den siste tiden. Ja, jeg har jobbet med meg selv i mange år, men det har hele tiden føltes som å kjøre bil med brekket på. Manglende kunnskap om hva som egentlig har feilet meg, har i alle disse år ført til tvil, retningsløshet og inadekvate terapimetoder. Det har sinket meg og ført til at jeg aldri har hatt helt troa og motivasjonen når jeg har satt i gang noe nytt. Men nå er ting helt annerledes. I sommer -en lykkens maidag- kom svaret jeg har ventet på. Svaret som forklarer alt. Jeg er autist til beinet.

Det var som om engleglitter eller noe annet Märtha-bullshit bare dalte ned fra himmelen, omfavnet meg med all verdens opplysthet, og umiddelbart forfremmet meg til Yoda -samtidig som jeg satt i klientstolen til psykologen som nå la merke til at jeg hadde blitt ganske fjern i blikket der jeg stirret opp i taket og sikkert så ut som om jeg akkurat hadde sneia innom nirvana…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sånn sett hadde jeg vel egentlig «visst» det lenge, men likevel var tvilen der. Jeg behøvde liksom å få det bekreftet; noen med peil som bare kunne si det rett ut til meg -«Tina, du er autist, for faen!». Og det fikk jeg til slutt. Bortsett fra det med banninga, da… Men det er greit. Jeg fikk det jeg trengte, og happy var jeg for det.

Lett som en fjær forlot jeg kontoret til psykologen. Jeg dro hjem. Og jeg gråt. Gråt av lettelse.

Angsten som har ligget i meg siden jeg var jentunge, vil jo ikke bare forsvinne sånn uten videre -den er tross alt like innlært som den er smertefull. Men det som forduftet ut av kontorvinduet til psykologen den dagen -mellom lyse gardiner og aloe veraplanter i terrakottapotter- var skammen. Skammen over å være meg, over å være til. Den la jeg igjen på DPS Fredrikstad. Alt tatt i betraktning så trenger de den mer enn meg.

Såh! Autisme i boks og sommeren hadde akkurat startet. Puslebrikkene begynte å falle på plass i et tempo jeg aldri hadde vært med på før. Det var som om min desintegrerte sjel bygget seg opp igjen, bit for bit -så intenst at jeg kunne føle det i hele kroppen. Som om cellene fornyet seg, og jeg ble sterkere og kunne se klarere. Jeg så veien foran meg. Nå var det bare å begynne å gå. Første stopp på veien ble å ha selvtillit nok til å vise fram maleriene mine på min første kunstutstilling. Det var en big deal for meg å vise fram legemliggjøringen av mitt indre, men jeg overlevde. Solgte til og med. Noen var altså villige til å betale for tankene og følelsene mine. Ikke verst. Neste stopp ble en umiddelbar nedtur som til slutt skulle lære meg en uvurderlig lekse: å være stolt for enhver jævla pris. Det ble brudd med kjæresten etter to år. Det var han som gikk. Han mente han gjorde meg en tjeneste. I alt kaoset av følelser ville jeg ikke innse det med det samme, men jeg ser det nå. Han gjorde meg faktisk en tjeneste. En solid en. Takk. Nå får jeg puste igjen. Nå er jeg fri. En fri, skamløs autist med en retning.

And all of a sudden, the force was strong with this one…

«Jah…da får vi håpe at alle gode ting er syv, da…», sa jeg til farmasøyten i det jeg tok pakken med medisiner hun nettopp hadde gitt meg, og spankulerte oppgitt ut av apoteket -med en stadig synkende tro på at noe ville komme til å funke.

Akkurat nå føles det som om denne medisinutprøvingen har gått fra å være en fase til å bli en konstant i mitt liv -det jeg skal bli husket for. Alexander den Store, Olav den Hellige, Harald Hårfagre -og Tina Pillesvelger… Hvilke historier kommer folk til å fortelle om meg?

Farmasøyten lo av kommentaren min i det jeg snudde meg og gikk. De er vel rimelig godt bevandret i havet av mennesker som ikke finner det de leter etter; et mørkt og uoversiktlig hav der man må strekke hendene ut i bekmørket og ta imot det som kommer -enten det er venn eller fiende. Med store øyne og bankende hjerte stirrer jeg ut i det store, svarte intet til jeg blir så nattblind at jeg får stjerner i synsfeltet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen ganger hater jeg å ha håp.

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til jula. En liten del av meg har lyst til å forsøke å nyte denne tiden og driste seg til å få litt god stemning. Men resten av meg har bare lyst til å flykte fra det hele. Da jeg først begynte å bli syk som barn, var vi nemlig midt oppe i jula. Og de minnene sitter. For noen år siden kuttet jeg ut julegaver, og det var en stor lettelse å slippe handleturer i overfylte kjøpesentre mens jeg svettet ihjel i boblejakka og fikk ørene smutset til med for lengst utspilt julemusikk. Etter hvert har jeg også pyntet mindre og mindre, og i år ga jeg fullstendig faen. Jeg behøvde et fristed som ikke skrek jul, og det har føltes godt; spesielt denne julen da jeg har «jubileum» i år. 30 år. Tre lange tiår siden det meste gikk åt skogen og jeg fikk hele livet snudd på hodet.  Det føles rart, men jeg må bare fortsette å leve på så lenge jeg har muligheten.

Det er i alle fall digg å ikke ha egne barn så jeg kan fokusere fult ut på egne behov. Jeg trenger det. Hadde en rolig julaften og andre juledag med nærmeste familie, og jeg har overnattet et par netter hos M&P og blitt skjemt bort med mat, julestrømpe og kos. Ellers har jeg vært hjemme alene i selskap med min kjære dachs, Elwood.

Vet det har vært stille fra meg den siste tiden. Frykt ikke -jeg har deg i tankene støtt og stadig, og jeg har alle planer om å bli mer aktiv igjen snart. Men den medisinutprøvingen krever mye av meg, og da blir det litt mer utfordrende å fokusere på masse andre gjøremål i tillegg. Derfor har jeg kun forholdt meg til the basic shit den siste tiden for å ikke overstimulere hodet. Jeg forsøker å bli litt flinkere til å prioritere og å velge noen ting bort for å ikke bli så overstimulert at jeg stadig får meltdowns. Da er det ikke blogging som står øverst på lista. I tillegg får jeg en del kognitiv svikt pga dårlig søvn (bivirkninger), og da er det heller ikke så enkelt å samle hjernen rundt ord og setninger. Jeg har bare hatt lyst til å gå tur, høre på lydbøker og scrolle meningsløst på mobilen. Noen vil kanskje kalle det bortkastet, men for meg gir det mening akkurat nå. Jeg trenger å bare være litt «blæh» noen ganger. Og nå er jeg det. Med verdens beste samvittighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Første runde med meds er unnagjort. Ingen funk, bare øresus. Er det noe jeg ikke trenger mer av nær hoderegionen, er det sus… Da var det tilbake til psykiater og starte runde nummer to. Runde nummer to med angst, bekymringer og uro over hvordan det kommer til å gå denne gangen. Som fortalt i et innlegg lenger ned her, fikk jeg en kjempereaksjon rett etter at jeg hadde svelget den første pillen; ikke fordi pillen gjorde meg noe, men fordi jeg nettopp hadde sagt fra meg kontrollen over egen kropp til en liten, hvit rund, dings, og det skremte meg helt akutt. Når man første svelger ei pille, må det jo bare gå sin gang. Kan jo ikke ta det tilbake. Men det er også derfor jeg får lov til å mikrodosere -jo smoothere man doserer opp, desto smoothere vil også bivirkningene bli. Det tar litt lenger tid, med det er det verdt. Likevel blir jeg redd. Jeg har respekt for medisiner. Dytter ikke i meg noe som helst med mindre jeg må. Har aldri brukt dop, drikker ikke alkohol…nada.

Den andre runden med medisiner hadde heller ingen funk. Jeg hadde sikkert blitt bedt om å dosere opp for å se om det ble noe mer funk da, men jeg var ganske negativt innstilt til denne medisinen fra starten av fordi den egentlig ikke er direkte ment for angst, det var snarere en slags «bivirkning». En litt «tyngre» medisin som heller burde vært en senere utvei hvis andre ting ikke funka. Psykiater forsikret meg om at hun hadde god kunnskap og erfaring med denne, men jeg falt aldri helt til ro med det. I tillegg hadde denne dosen -til tross for manglende virkning- gitt meg bivirkninger som trøtthet, tiltaksløshet og «seighet» i kroppen, og det er ikke noe jeg vil ha. Derfor insisterte jeg på at vi heller skulle forsøke noe nytt. Så da er vi allerede på runde tre, med noe jeg er langt mer «med» på. Har ikke begynt å ta de enda. Behøver noen dager til å ta det inn over meg og å kvinne meg opp. Må bli litt vant til nærværet av den lille pakken som ligger på stuebordet mitt. Sirkle rundt den som en skeptisk katt til jeg føler meg trygg nok. Jeg skjønner at det nok høres litt rart ut, men for meg er det det som funker. Så da får det heller bare være rart -IDC.

Jeg håper bare jeg finner noe som kan hjelpe meg. Jeg har klart meg uten meds i tredve år, men det har ikke vært uten vanskeligheter. Det har kostet. Men jeg har vært så redd. Redd for å gi opp kontrollen. Redd for tusen andre ting. Men jeg er så sliten, og jeg behøver en pause. En avlastning. En krykke. Hva som helst som kan dempe den uroen jeg har på innsiden. Og jeg har lyst til å gjøre mer av de tingene jeg har ønsket meg så lenge, men ikke fått til. Jeg vil reise -se verden og oppleve ting. Jeg vet ikke hvordan dette prosjektet vil ende -om jeg finner en medisin som funker og om den vil funke nok…men jeg skal i alle fall snu alle steiner jeg kan i håp om å få et litt annerledes liv.

I’ll keep you updated…

Zapp!!

Jeg velger å se positivt på det…

Jeg er nå på dag 21 av medisinutprøvingen, og i starten på den fasen som bør begynne å gi meg noen reaksjoner -på den ene eller den andre måten. Foreløpig har jeg sluppet relativt billig unna mtp bivirkninger, men jeg slapper ikke helt av ennå. Jeg har opplevd en del ubehag, men jeg er rimelig overbevist om at mye av det ubehaget kommer av frykten for bivirkninger, og at det egentlig ikke er direkte forårsaket av medisinene. Men noe er nok meds’a også. Har vært litt av og på uggen, og ør/lett svimmel. I tillegg har jeg hatt noen sykt lucid’e drømmer. Jeg drømmer mye rart fra før, men nå er det på speed noen netter her. Drømmer at jeg våkner etter noe skikkelig freaky, og når jeg endelig «våkner» er det fortsatt freaky. Real life inseption-drømming. Ellers har jeg hatt noen netter der jeg har våknet i firetiden og ligget våken en time eller to før jeg har sovnet igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For et par dager siden begynte jeg også å få det jeg selv kaller brain buzzers -det som føles som små elektriske støt i hjernen. Jeg fikk det noen ganger da jeg prøvde antideppers for typ femten år siden, og det var ikke gøy. Det forsvant heldigvis like fort som det kom, men det at det oppstår så plutselig, er litt sånn hverdagstriller fordi jeg vet jo aldri når det kommer. Skjer det når jeg står i kassa på butikken og skal betale? Når jeg kjører bil? Når jeg balanserer kinesisk porselen på hodet? Ser for meg at jeg går på en av de mange gåturene mine og får en brain buzz…plutselig vibrerer jeg til og faller ned i grøfta som disse rare geitene gjør når de blir skremt… Så hvis du ser en småforskremt rødtopp i ei grøft -litt stiv i lemmene- oppe i marka på Øssia, må du gjerne komme bort og spørre om det går bra.

Anyway. Jeg kan i hvert fall ikke påstå at hverdagen ikke er spennende for tiden.

Når det kommer til virkning (grunnen til at jeg faktisk prøver disse medisinene -det er tross alt ikke fordi jeg synes det er gøy med cerebralt surprise party) kan jeg dessverre ikke si at jeg har opplevd noen særlig virkning heller. Men det er jo fortsatt tidlig. Jeg skal holde på i enda tre uker til før jeg skal tilbake til psykiater og ta stilling til hva vi gjør videre. Det kan ha skjedd mye innen den tid. Jeg håper selvsagt at denne medisinen vil funke. Å starte med ny medisin blir som å starte the horror helt på nytt også. Ei heller har jeg lyst til å sitte lenger enn jeg må i sandkassa med DPS… -de bare slår meg i hodet med spaden mens jeg sitter og griner og ingen voksne følger med…

Midt oppe i alt dette må jeg bare komme med litt selvskryt og si at jeg egentlig er litt stolt av meg selv over at jeg klarer å gå igjennom dette når det skremmer dritten av meg -fordi jeg har et håp om noe bedre i den andre enden. Jeg er stolt over at jeg fortsatt klarer å gjøre ting og å holde på med aktiviteter selv om jeg aldri helt vet når jeg kan få bivirkninger og bli skremt og redd. Så det er rimelig avleggs å mene at angstere er aspeløv… At man greier å gjøre så mye til tross for at angsten river i kroppen, synes jeg er ganske så badass. Hadde du klart det? Mjæææh… Jeg står opp om morran og smører brødskiva mi, jeg går og sykler lange turer, jeg driver med krevende eksponeringsterapi, jeg møter mennesker og jeg smiler selv når det er uvær på innsiden. Jeg har vært på en lengre roadtrip med en person som er ganske ny i livet. Vanligvis bruker jeg litt tid på å føle meg trygg på folk, men det gikk overraskende bra. Klart, det kan også ha litt med personen å gjøre, men jeg velger å ta litt av æren for det selv også. Jeg har jobbet hardt.

Så midt oppe i alt som er vanskelig, skjer det også store framskritt og mange positive ting. Jeg kjenner meg sterkere og det føles forbanna bra. Betennelsen i akillessena har også roet seg, og jeg har vært ute på tur et par dager nå uten store problemer. Litt setback på distanse og tempo, men jeg er i hvert fall i gang, og det er det viktigste. Som det står skrevet på kontorveggen til min gamle fysioterapeut -a setback is a setup for a comeback. Vi får håpe skriften på veggen har rett…

God tirsdag!

Øsj! For et kaos. For et emosjonelt kaos. Det er den tiden i måneden igjen, den tiden som har de krappeste svingene og opp-og-nedturene. Lutealfasen -de ti dagene (or so) mellom eggløsning og neste mensen. Den fasen der PMS’n holder til. Som om ikke hodet mitt er i mer enn nok kaos til vanlig så bjuder biologien på enda litt mer. For kvinner, så klart… Yass! I so need this. Når eggløsningen er over, er det ti dager som bygger seg opp til et klimaks helt fram til mensen kommer. Det verste er tankekjøret. Jeg har mye kjør i hodet fra før pga bl.a. ADHD’n, men lutealfasen sender det hele til nye dimensjoner. Det er akkurat som om hele mitt syn på verden endrer seg -alt blir dystrere, mørkere og mer håpløst. Jeg tror ingen er glad i meg eller vil ha noe med meg å gjøre. Det er ikke realiteten i det hele tatt, men inne i mitt lille tidagers vakuum så blir det virkelig, og jeg må jobbe hardt med meg selv for å ikke tro på alle disse vonde tankene. Før jeg fikk ADHD -og autismediagnosen, hadde jeg ingen som helst peiling på at de kunne ha en innvirkning på syklusen min. Jeg klarte ikke å se noe mønster i det hele, og det resulterte i mye frustrasjon, forvirring og et emosjonelt mayhem som dessverre også påvirket noen relasjoner. Jeg visste ikke hva som skjedde med meg så jeg hadde ikke muligheten til å forklare hvorfor alt dette skjedde. Jeg trodde bare jeg var et dårlig menneske. Jeg skammet meg sånn…

Derfor var det mange grå skyer som forsvant da jeg fikk de rette diagnosene samt kunnskapen som følger med. Det kan fremdeles være tøft, men nå har jeg et svar, en forklaring, et mønster. Jeg har kunnskap å koble til år med erfaring jeg ikke tidligere har kunnet plassere riktig. Nå er jeg forberedt. Jeg kan planlegge. Jeg kan forklare. Jeg vet.

Jeg vet når den verste dagen kommer, og da vet jeg også at det ikke er tiden for å ta viktige avgjørelser, henge med folk jeg vil vel eller begynne å rote med teknologi;)

Neida, dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg kan fint henge med folk jeg vil vel -noen ganger kan det få tankene over på noe mer positivt- men det kan være en fordel å ikke lefle med noe som krever mye. En gåtur eller en filmkveld er gull.

Ting har vært så annerledes -så mye bedre- etter at jeg fikk riktige diagnoser å kunne koble opp mot alt det som tidligere har vært ubesvart i livet mitt. Det er selvsagt ingen mirakelkur; det løser ikke alt, og jeg vil fortsatt ha tøffe stunder. Når man har levd hele livet på vranga, er det ikke only, only, you know å bare få skuta umiddelbart på rett kurs. Jeg er vant til å leve på vranga; det er det jeg kjenner til. Vondt, men kjent. Og da er det skummelt å bytte kurs selv om man vet at det er mot noe bedre, bare fordi det er ukjent. Det skjer ikke på automatikk så her kreves det vanvittig mye bevisstgjøring og tilstedeværelse. Og det krever mye. Men jeg jobber med saken.

Jeg tar en dag ad gangen og håper at jeg har klart å planlegge de neste ti dagene like a pro.

God mandag!