Nevn navnet på noen kurs arrangert av DPS, og jeg kan garantere deg at jeg har gått på dem alle sammen. Why, you say? Vel… Det er nok en blanding av et ønske om å lære mer om meg selv og frykten for å ikke framstå som samarbeidsvillig nok. Det er viktig å ha gode samarbeidsmeritter i norsk psykiatri om du har et ønske om å vikle deg ut av faenskapet.
Den dagen jeg fikk autismediagnosen, ble jeg tilbudt et lite kurs for å lære mer. Et kurs som varer i et par timer, én gang i uken i åtte uker. Det var jo noe jeg i hvert fall kunne se en ende på, og jeg har virkelig behov for å lære mer om denne nyervervede merkelappen, så jeg takket ja. Jeg hadde første kursdag denne uken. Så nå kan jeg nok en gang være en av de «superviktige» personene som fyker rundt på kurs hele tiden. Når penga for kjøregodtgjørelsen (pasientreiser) kommer i tillegg, kan du kalle meg executive director of kursgåing senior.
Selv om det bare varte i to timer, kjenner jeg meg helt aldeles utladet. Det er jo ikke alltid tiden det står på; innholdet har også mye å si. Og dette inneholdt mye info og mange nye inntrykk og mennesker, så hjernen min kortsluttet et eller annet sted på vei hjem. Jeg husker knapt at jeg var innom butikken. Jeg tror jeg publiserte noe på Instagram også;P
Nuvel. Noen av disse kursene er faktisk ganske ålreite; jeg må bare ta tak i de elementene som funker for meg og kaste resten. Dette kurset minner en hel del om et av ADHD-kursene jeg gikk på (jeg har gått på to) når det gjelder oppsett, varighet og tema. Så det kan vise seg å være nyttig nok. Men jeg kjenner at jeg begynner å få litt psykiatritretthet så jeg håper at DPS snart kan være en saga blott -nesten usynlig i bakspeilet.
