For en tid tilbake hadde VG et hovedoppslag om ADHD, som handlet om «faresignalene» man kunne se etter hvis man mistenkte at partneren hadde diagnosen. Lite visste jeg at noe så uskyldig som ADHD kunne brukes som virkemiddel for å skape et sladdersamfunn der man nærmest ble oppfordret til å angi hverandre som om det var krigstid. Men okay… Det er hårde tider, og VG behøver vel å tjene til salt på maten som alle andre, og da er sjelden godhet det mest lønnsomme valget. Derfor blir sårbare mennesker som lever med et stigma, rent gull rett i gryta, det.
Nuvel… Ikke overraskende ble det skrik á la rama i ADHD-miljøet, og godt er det for slikt journalistisk søppel mener jeg Norges største og mest innflytelsesrike avis burde se seg for god for. Selv om de selvsagt sjelden gjør det, da.
Mennesker med ADHD ble ikke akkurat framstilt på en positiv måte, noe som lett kan ha blitt ødeleggende for mange, så jeg kan godt forstå at det skapte sterke reaksjoner. Jeg reagerte selv.
Det er jo ikke greit, for faen…
VG fikk en massiv klagestorm, og det resulterte i at de publiserte en beklagelse -i form av en mindre notis. Jeg sendte dem en melding og spurte om ikke beklagelsen burde få like stor spalteplass som selve innslaget -jeg tenkte som så at hvis man sprenger noens hus i lufta, sier man ikke unnskyld med rester av gårsdagens middag. Unnskyldningen bør liksom matche opp mot handlingen, og her synes jeg ikke den gjorde det. Den meldingen var det visst veeeldig vanskelig å svare på. Jeg sendte en oppfølgingsmelding etter en stund og etterlyste svar, men jeg innså raskt at VG ikke responderer så godt på å bli stilt til veggs -noe som er en stor del av deres egen arbeidsbeskrivelse btw; merkelig, det der.
Det roet seg i alle fall en stund, helt fram til Aftenposten bestemte seg for å dra sin egen cost/benefit i ADHD-saken, og selv publiserte et hovedoppslag som ikke var stort bedre enn det VG hadde prestert en tid i forveien. Nok en gang skapte det furore i ADHD-miljøet -forståelig nok. Jeg sendte Aftenposten en melding og spurte om de ikke hadde lært noe av VG og om de i den forbindelse hadde noen angrende ord å komme med, men de viste seg å være like gode på å svare som VG.
Ja, ja…det var verdt forsøket. Mest sannsynlig brant det godt i innboksen deres. Og det er fortjent.
På samme tidspunkt som saken gikk sin seiersgang i Aftenposten, var det stor diskusjon rundt dette på en av de større ADHD-plattformene på Facebook. Jeg delte en screenshot av min melding til Aftenposten, i diskusjonstråden. Jeg ønsket å vise at jeg -på lik linje med flere andre- også hadde bidratt til nulltoleransen for slike kjipe framstillinger av mennesker med ADHD. Det blir liksom litt håpløst når så mange jobber iherdig for åpenhet og aksept rundt mental helse, mens landets største aviser haler og drar i motsatt retning. Disse avisene har jo ofte bevist hvor gode de kan være på bl.a. undersøkende journalistikk, og så gjør de helomvending og lager saker som dette. Litt skuff…
Anyway… En av personene inne i diskusjonstråden peilet seg inn på mitt beskjedne bidrag og gikk til full «lock’n stock» ordkrig mot meg. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg gidder ikke å fundere på hvorfor. Det eneste jeg er sikker på, er at det var unødvendig og grunnløst. Det ble ytret en hel masse usakligheter som jeg velger å ikke gjenta her, da det er liten vits å bruke maks tid på masse drama. Men jeg må innom det, fordi denne personen sa noe til meg helt på slutten, som er av relevans. Jeg kom brått på nå at det faktisk er hele, forbanna overskriften på dette innlegget så da er det kanskje greit at det nevnes;P
Denne personen var altså så uenig i min harmløse enkeltsetnings melding til avisen at hun gikk til steget å kalle meg en skam for alle med ADHD.
«Du er en skam for alle med ADHD».
Jeg var altså en skam pga en setning til avisa… Da er jeg sannelig glad hun ikke vet at jeg også gikk på epleslang som barn…
Er det noe mennesker med ADHD gjør altfor mye av så er det å kjenne på skam. Vi skammer oss for at vi tar plass. Vi skammer oss for å få til ting. Vi skammer oss for å ha egne meninger. Vi skammer oss hvis vi setter oss selv først (som om vi noen gang gjør det…). Vi skammer oss ofte over å bare puste eller å være til. Vi skammer oss fordi vi skammer oss… Og er det noen som virkelig bør være klar over dette så er det andre med ADHD. Hun som sa dette til meg hadde selv diagnosen.
Da tenker jeg at det ikke er rart at mennesker strever med å bli akseptert og å finne sin plass i samfunnet hvis man skal oppleve å bli tråkket på av sine egne i tillegg… Man blir pisket av media, man blir pisket av helsepersonell og man blir pisket av likesinnede. Hvem skal man snu seg mot, da?…
Jeg kjenner at poenget med denne historien kan virke litt flytende. Men jeg tror vel at det jeg forsøker å få fram her er at man liksom ikke kan føle seg trygg noe sted, selv om det muligens virker litt vel dramatisk å si det på den måten. Men man blir jo usikker av sånt; i alle fall blir jeg det. Og: min blogg.
Jeg vet jo at ikke alle er slik som personen jeg har beskrevet, og jeg vet at dette kun var én person av veldig mange, men når meldingen man får er så skarp og tydelig som dette, behøver det ikke å være i plenum for at det skal gjøre noe med deg. Metaforisk sett (for de som liker slikt) så behøver man ikke hundre kuler for å ta livet av noen; det holder lenge med at den ene kula treffer der den skal… Og denne kula traff. Og det ville jeg si noe om bare sånn i tilfelle det er andre som har opplevd det samme. Hvis du har opplevd lignende og leser dette innlegget nå så vil jeg bare du skal vite at jeg skjønner at det er kjipt, men at du ikke må gi opp. Og at mest av alt må du høre på din egen stemme og stole på den, og la det andre synes og mener, være en sekundær greie som kun skal lyttes til hvis det er konstruktivt nok. Og det er det ikke bestandig.
**
Til info har både VG og Dagbladet i ettertid fulgt opp med masse plussartikler om «faresignalene» ved ADHD-medisiner. De tenkte sikkert at masse pjatt om meds var litt mer uangripelig enn det er å snakke om menneskene. De finner stadig opp nye måter å gjøre om gammel dritt til ny dritt…