*Ikke reklame, kun en anbefaling*
Jeg har alltid vært glad i å sykle.
Som medlem av en «sykkelfamilie», har to hjul vært en gjennomgående aktivitet siden barndommen, og jeg er fortsatt en ivrig syklist som voksen. Kombinasjonen av å kunne være utendørs og samtidig komme raskt fram, er noe som alltid har appellert til meg. Alle de fine stedene man kan utforske, steder man ikke kommer fram til med bil. En aktivitet man kan ha glede av både alene og sammen med andre. Frihetsfølelsen. Vinden i ansiktet og å kjenne at kroppen jobber.
I 2017 fikk jeg prolaps i korsryggen. Isjasen var i klem slik at jeg mistet følelsen i det ene beinet. Jeg måtte hasteoperere for at ikke tilstanden skulle bli permanent. Operasjonen var i og for seg vellykket, men jeg hadde slitasjeskader i korsryggen som jeg måtte ta hensyn til. Sykling ble ikke det samme etter det; den 45-graders bøyen man har på ryggen når man sykler, ble for smertefull og ubehagelig. Jeg var helt fortvilet. Jeg fikk ikke syklet…
Etter noen år med veldig lite sykling, ble jeg gjort oppmerksom på at det faktisk fantes andre muligheter; liggesykler!
Etter en noe omfattende søkeprosess med ergoterapeut og NAV, ble jeg tildelt en liggesykkel; en Kettwiesel Evo (el-sykkel), levert av Quality Care AS. Det finnes flere typer liggesykler, men denne er den beste. Bra demping, god comfort, god kvalitet og et kult utseende. Endelig kunne jeg sykle igjen!
Men nytteverdien til denne sykkelen stopper ikke der.
Jeg har levd med en angstlidelse siden jeg var barn, og det å dra langt vekk fra hjemmet -min trygge havn- har ofte vært vanskelig, skremmende og smertefullt. Jeg har alltid villet ha bilen med meg når jeg har reist bort, slik at jeg kan få en rask retrett til hjemmet hvis jeg skulle behøve det. Dette er en problemstilling jeg har jobbet mye med, og sykkelen har faktisk vært til stor hjelp -den har på en måte vært en mellomting mellom bil og bein (kollektiv transport kan du bare glemme; hallo, jeg er da en fornem angster). Denne «mellomtingen» -her representert av liggesykkel- har derfor vært et viktig verktøy for meg i arbeidet med å bli tryggere på meg selv, både vekk fra hjemmet og uten bilen.
Eksponeringstrening kan til tider være tøft; derfor er det ofte avgjørende å ha et verktøy du faktisk liker å bruke for da vil lysten og motivasjonen til å eksponere, i større grad trumfe frykten og engstelsen. Og når man gjør ting man liker så dreier også fokuset seg mer over på nettopp det, og angsten havner i stedet litt mer i baksetet. Så når jeg sykler får jeg eksponering og belønning samtidig. Det motiverer, det!
Eksponeringstrening er en greie som kan være litt på godt og vondt; det kan ha en vanvittig god effekt, men det må gjøres på riktig måte med en fagperson som vet hva de driver med og som kan lede deg på riktig vei. Hvis eksponeringstrening blir utført feil, kan det i verste fall resultere i re-traumatisering.
Man skal tross alt trene på å gjøre ting man er redd for så hvis man ikke har rett verktøy til å hjelpe seg, sier det seg selv at det ikke vil føre til noe bra.
Jeg har blitt utsatt for mye dårlig eksponeringsterapi; det har gjort meg både utslitt og motløs fordi jeg basically har jobbet ræva av meg for liten eller ingen nytte, og i tillegg har engstelsen økt fordi dårlig terapi har gjort meg mer redd og usikker. På toppen av det hele har jeg ofte selv måttet bære på ansvaret av mangelen på resultater fordi dårlige terapeuter ikke klarer (ev. vil) forstå at dette absolutt ikke handler om at jeg ikke har jobbet hardt nok; og så blir jeg tvunget til å leve med skam, skyld og en følelse av udugelighet i tillegg. Det blir litt som om noen skulle nektet deg å spise for så å gi deg skylda for at du er sulten…
Dårlig eksponeringsterapi er skadelig. Vær nøye med hvem du lar hjelpe deg med dette; oppsøk fagfolk med erfaring!
Så til alle de som sier at man «bare må hoppe i det» for «hva er det verste som kan skje, liksom?» -jeg håper de tenker litt annerledes om dette nå…
Tilbake på sykkelsporet! Her har jeg altså funnet et eksponeringsverktøy som funker helt nydelig for meg. Jeg har lyst til å eksponere. Jeg er motivert til å eksponere. Jeg får belønningen fortløpende, noe som ofte sørger for at jeg sykler mye lenger enn først planlagt. Jeg får god kondisjonstrening som lærer hjernen min til å ikke gjøre meg så redd for hjertebank (ref. angst). Jeg blir sterkere og får bedre mental og fysisk helse. Jeg orker mer, jeg blir tøffere, og jeg blir roligere fordi jeg får kvittet meg med uro og overskuddsenergi pga ADHD. Jeg sover bedre om nettene og er mer opplagt. Jeg har bedre humør og kjenner på mye mestring.
Avkastningen er mildt sagt utrolig bra, og jeg er så lettet og takknemlig for at jeg kunne gjenoppta syklingen og alle de gode tingene det fører med seg. Nå på tre hjul i stedet for to. Jeg liker tre hjul;) Og jeg liker Kettwiesel Evo! Gutta fra Quality Care AS leverer bra greier, og de er kunnskapsrike, dyktige, serviceinnstilte og veldig hyggelige:)
Dette er en seier på så mange måter at jeg bare må fortelle om det i tilfelle det er andre der ute som kan ha nytte av denne informasjonen. Kanskje ikke alle er klar over at det finnes andre muligheter, og så blir de bare sittende hjemme og tro at det ikke er mer å gjøre. Men det er det. Masse!
God sykkeltur!
Sjekk ut Quality Care AS på Instagram @qualitycareas
