Dette er en kommentar jeg fikk av min nabo en vårdag i april. Hun har jobbet i psykiatrien.

Jeg har akkurat lukket opp døren, og der står hun, lent over meg rett i døråpningen, og sier disse velvalgte ord. Hun og samboeren mente at jeg hadde virket så «sint og irritert» den siste tiden, og at jeg tilsynelatende ikke hadde hilst og vært imøtekommende. De lurte på hva det dreide seg om.

Jeg var riktig nok litt småmuggen fordi de, etter flere påminnelser, ikke hadde fulgt opp min oppfordring om å ta ansvar for sin del av trappevasken i oppgangen -noe som naturlig nok vil skape irritasjon-, men utover dette, synes jeg deres oppfatning av meg ikke var helt treffende.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hun forteller at de har sittet inne i leiligheten sin og «diskutert» meg, vært «bekymret» for meg, og da lurt på om jeg ikke var «helt i vater». Hun vet godt at jeg lever med en angstlidelse, og når hun i tillegg til dette også jobber i psykiatrien, bør hun ha kunnskap -faglig kunnskap- nok til å være klar over at slike ord ikke treffer spesielt bra. Å spørre om noen ikke er «helt i vater», er generelt ganske ufint; å si det til noen som i tillegg er ekstra sårbar pga psykisk sykdom, gjør det hele ganske mye verre. Det blir manipulativt og maktdemostrativt, fordi det blir gjort forsøk på å bruke noens sårbarhet imot dem for egen vinning. Det kan få store konsekvenser for dem som blir utsatt for dette.

Noen ganger er det dessverre sånn at mennesker bare ikke vet bedre. Men fagfolk bør vite bedre.

Utsagnet om at jeg ikke var «helt i vater» ble, i den nesten timelange diskusjonen, gjentatt tre ganger. Jeg fikk også beskjed om at jeg bare la ekstra merke til alt bøsset i gangen fordi jeg «gikk jo bare hjemme hele dagen». Da jeg forsøkte å forsvare meg med at jeg går hjemme fordi jeg er kronisk syk (ikke lat), fikk jeg til svar at hun selv også var kronisk syk, men at «hun var i full jobb likevel, hun».

Man behøver nok ikke å være en stor tenker for å forstå at deres «bekymring» for meg ikke var spesielt genuin. Hvis man er oppriktig bekymret for noen, vil jeg tro at framgangsmåten blir en litt annen.

Jeg kan selvsagt ikke frata mine naboer sin rett til personlig oppfatning av meg, men at det alene skal gi god nok grunn til å oppsøke meg i mitt eget hjem og attakkere min helsesituasjon, er kanskje å dra det litt langt?…

Skal man virkelig måtte oppleve å bli angrepet i sitt mest sårbare kun fordi man har bedt voksne mennesker om å ta et ansvar som er felles for alle? Skal mine naboer få lov til å bruke min sykdom imot meg ved å få meg til å fremstå som den «gale» og «ustabile» og den som tar feil? Få meg til å tvile mer på meg selv enn jeg allerede gjør?

Det er dessverre ikke første gang jeg opplever å bli tilegnet et dårligere etos pga psykisk sykdom, og det er så vondt og så frustrerende. Man får en følelse av å miste «stemmeretten» sin. Jeg har flere ganger hatt nattlige drømmer om at jeg står og skriker til mennesker som aldri hører meg. Mon tro hvor det kommer fra…

At en psykiatrisk helsefagarbeider kan tillate seg å utvise slike retoriske holdninger ovenfor et menneske som er av samme alen som de hun selv har hatt som arbeid å ivareta, er vanvittig skremmende. Og uakseptabelt. Det burde ikke ha noen ting å si at dette skjedde på min nabos fritid -noe som også var pasientombudets grunn for å ikke ta tak i saken. Vi har noe som heter yrkesetikk, og den gjelder også utenfor arbeidstid (for hva er ellers poenget med den?).

Jeg vet at jeg ikke burde bry meg noe om henne, og jeg vet at jeg bare burde heve meg over henne fordi jeg er så innmari mye bedre enn dette. Men jeg får det ikke til. Nå har det gått lang tid og jeg klarer ikke å slippe taket i det. Det er heller ikke spesielt enkelt å distansere seg fra det siden jeg ser disse naboene i oppgangen og utenfor blokken flere ganger i uken; det er bare med på å vedlikeholde de vonde følelsene jeg har på innsiden.

Jeg kjenner at denne hendelsen definitivt har hatt en negativ innvirkning på min mentale helse. Jeg blir sint over at mennesker kan behandle andre slik; at man skal bruke noens sårbarhet mot dem på denne måten. Med overlegg. Det er allerede mer enn nok kjipe holdninger rundt psykisk syke i samfunnet vi lever i; vi behøver ikke flere. I hvert fall ikke fra fagfolk.

Jeg har begynt å kvie meg for å gå inn og ut av leiligheten; jeg ser meg over skulderen for å se om naboene kommer, og jeg tar meg selv i å gå litt ekstra raskt forbi døren deres i frykt for at de plutselig skal åpne og jeg står der ansikt til ansikt med dem. Og det verste er at jeg ikke fatter hva det er jeg er så redd for. Jeg har da ikke gjort noe galt. Jeg har ingen grunn til å være redd. Det er ikke jeg som skal gjemme meg og det er ikke jeg som skal skamme meg. Likevel er det jeg som gjør disse tingene, og da ender jeg opp med å bli forbanna på meg selv i tillegg. For hvorfor kan jeg ikke bare si fra? Si høyt og tydelig at dette ikke er greit? Jeg forsøker -noe desperat til tider- å lokalisere den blokkeringen jeg så tydelig har et sted inne i meg, men jeg får ikke tak på den. Så hver gang noen gjør meg vondt så blir jeg sint på meg selv for at jeg ikke klarer å gjøre noe med det, i stedet for å greie å rette sinnet der det egentlig hører hjemme -hos de som gjør meg vondt. Og med det sitter jeg igjen med dobbel straff, og jeg har ikke fortjent noen av dem.