Jeg har ofte undret meg over hvor stor differanse det har vært på tankegangen min med og uten emosjonelt kaos; hvis differansen har vist seg å være betydelig, ville dette vært et sterkt signal om at jeg ikke alltid har kunnet stole på meg selv når følelsene har tatt overhånd. Sånn sett er det vel strengt tatt ikke noe å få fullstendig panikk over da de fleste mennesker mest sannsynlig vil finne det utfordrende å tenke klart når følelsene bestemmer seg for å kaste seg over joystick’en. For min egen del har det vel heller handlet mer om en grad av sårbarhet som til tider kan være såpass tynnhudet at jeg har opplevd sterke følelser oftere enn gjennomsnittet, og med det ville jeg også gjennomgått langt flere situasjoner der jeg potensielt kunne tvilt på min egen vurderingsevne. Heldigvis har jeg levd med denne cerebrale anarkistkabareen så lenge at det basically har blitt home sweet home, og jeg har for det meste kommet over den meningsløse overtroen på et spesifikt utvalg av følelser. Men jeg må ærlig innrømme at jeg, på ekstra kjipe dager, fortsatt kan lure litt på hvem som egentlig er «el hefe» her… Etter noen dype åndedrag har jeg konkludert med at det fortsatt er meg. #anxioushefe
Frykten for å gjøre feil når følelsene bobler, har tidligere ført til at jeg har blitt handlingslammet i stedet for å kunne ta en avgjørelse eller et standpunkt. Det å til stadighet skulle kjenne på denne mangelen på tillit til seg selv hver gang en slik situasjon oppsto, forplantet seg til slutt så dypt inne i kjernen av egen identitet at det slo store sprekker i selvet. Det var en massiv jobb å komme ut av det igjen. But here we are, all balanced’n’shit. #ninjainbalance
Nå har min emosjonelle berg-og-dalbane (med ett og annet sjeldent unntak) etter hvert begynt å bli så slapp og kjedelig at selv Tusenfryd ikke ville giddet å ta seg bryet med den, men siden jeg heller aldri har syntes at fornøyelsesparker har vært spesielt fornøyelige, får vi (jeg) heller bare være enige om at «tusenfryd» gjør seg best som push-blomst på kirkegården. Med min bakgrunn er det kanskje ikke så rart at jeg styrer unna ting som går raskt i alle retninger; jeg har allerede en hjerne som utkonkurrerer enhver fornøyelsespark i fart og spenning… #klippekort #adhd
Å leve med et følelsesspekter som er av det mer dynamiske slaget, er virkelig på både godt og vondt; jeg har hatt dager der jeg har følt meg superbalansert og i total kontroll, og jeg har hatt dager hvor jeg har vært så shaky og frynsete i kantene at jeg kunne tatt ekstrajobb som massasjeseng på et cheezy 70-talls veihotell i utkanten av Ørje… Men nå har disse to ytterpunktene etter hvert beveget seg litt mer mot midten, og begynner nå i større grad å ligne på hverandre. For det meste, i hvert fall; selv gode systemer har the occational glitch… Min måte å møte meg selv på midten i denne sammenhengen er at de sterke følelsene fortsatt kan komme, men at min tro på dem har blitt svakere. In other words: “Don’t look at it. Shut your eyes and don’t look at it whatever happens”*
Intense følelser er litt som utrivelige slektninger; de er der, men det går bra fordi vi bare sees i høytiden.
*Indiana Jones
