ANGSTiBOKS

Nevn navnet på noen kurs arrangert av DPS, og jeg kan garantere deg at jeg har gått på dem alle sammen. Why, you say? Vel… Det er nok en blanding av et ønske om å lære mer om meg selv og frykten for å ikke framstå som samarbeidsvillig nok. Det er viktig å ha gode samarbeidsmeritter i norsk psykiatri om du har et ønske om å vikle deg ut av faenskapet.

 

Den dagen jeg fikk autismediagnosen, ble jeg tilbudt et lite kurs for å lære mer. Et kurs som varer i et par timer, én gang i uken i åtte uker. Det var jo noe jeg i hvert fall kunne se en ende på, og jeg har virkelig behov for å lære mer om denne nyervervede merkelappen, så jeg takket ja. Jeg hadde første kursdag denne uken. Så nå kan jeg nok en gang være en av de «superviktige» personene som fyker rundt på kurs hele tiden. Når penga for kjøregodtgjørelsen (pasientreiser) kommer i tillegg, kan du kalle meg executive director of kursgåing senior.

 

Selv om det bare varte i to timer, kjenner jeg meg helt aldeles utladet. Det er jo ikke alltid tiden det står på; innholdet har også mye å si. Og dette inneholdt mye info og mange nye inntrykk og mennesker, så hjernen min kortsluttet et eller annet sted på vei hjem. Jeg husker knapt at jeg var innom butikken. Jeg tror jeg publiserte noe på Instagram også;P

 

Nuvel. Noen av disse kursene er faktisk ganske ålreite; jeg må bare ta tak i de elementene som funker for meg og kaste resten. Dette kurset minner en hel del om et av ADHD-kursene jeg gikk på (jeg har gått på to) når det gjelder oppsett, varighet og tema. Så det kan vise seg å være nyttig nok. Men jeg kjenner at jeg begynner å få litt psykiatritretthet så jeg håper at DPS snart kan være en saga blott -nesten usynlig i bakspeilet.

 

 

Dette er en tekst jeg skrev i min gamle blogg i 2021 – senere samme år ble den publisert i Psykologisk.no

Siden jeg la ned den gamle bloggen, velger jeg å republisere teksten her fordi den betyr mye for meg, og jeg ønsker å dele den med deg.

 

Det er kanskje ikke så mye å si om et tomt kontor, men man kan si mye om det som fylte det før.

 

***

 

09.30.

 

I over ett år har vi hatt digitale timer pga pandemien, og jeg har gledet meg til den dagen der jeg endelig kunne besøke kontoret ditt igjen; kontoret fylt med bøker, Pondus-striper og bilder av strykeinstrumenter. Det lille fristedet der tiden stod stille; den magiske bobla som beskyttet fra verden utenfor.

 

Jeg sitter foran iPaden. Venter.

 

09.28…09.29…09.30…

 

Han er alltid presis.

 

09.31…

 

Skjermen er svart. Jeg stirrer tomt inn i dens digitale avgrunn før jeg til slutt lukker den; lukker meg selv.

 

Jeg visste det jo…

 

Han kom ikke til å svare i dag…

 

***

 

«Brått og uventet».

 

Ordene gjentar seg i hodet mitt og føles som små støt i hjernebarken.

 

Han døde «brått… og uventet».

 

Jeg var hos deg i over 7 år. Jeg var sliten da jeg kom til deg; sliten av sykdom, og sliten av behandlere som kunne saksnummeret mitt bedre enn navnet mitt.

Du hadde privat praksis; et lite rom i ditt eget hjem, en stor, hvit sveitservilla. Kontoret var varmt og velkomment, i stor kontrast til kontoret jeg kom fra, med sin rette, stive sofa og kjølige atmosfære. Du hadde gode Stressless-stoler å sitte i, teppe på gulvet, bokhyller fylt til randen av bøker om alt mulig, og en oppslagstavle -like overfylt som bokhyllene- med Pondus-striper, familiebilder og masse tegn på et levd liv og en god humor.

 

Endelig var jeg på riktig sted. Endelig kunne jeg puste.

 

I over 7 år satt jeg i stolen din og delte med deg av sjelen min; mine bekymringer, frustrasjoner, redsler og innerste tanker. Du lyttet interessert. Du svarte aldri umiddelbart. Jeg har alltid trodd det var fordi du tenkte at «kom igjen, denne finner du løsningen på selv…»; og ofte gjorde jeg det. Du nikket samtykkende og så fortsatte vi bare. Jeg pratet, du lyttet. Og sånn gikk årene. Det var gode samtaler. Jeg husker det lure smilet og den morsomme latteren når jeg sa noe komisk eller finurlig. Jeg husker tilliten du ga meg til at jeg klarte mye selv. Jeg husker alle bøkene du lånte meg; litterære dypdykk i psykologi, cheeky britisk humor og spennende krim.

Du hadde noen til overs, sa du, en dag du kom med en stor bunke bøker til odel og eie. Disse betyr veldig mye mer nå.

 

Du er borte og du kommer aldri tilbake. Nå handler det bare om å ta vare på de gode minnene, og ikke minst huske på alt du lærte meg for å klare å leve best mulig med angsten.

 

Jeg lover å ta vare på meg selv, og jeg lover å ikke gi opp kampen om å finne noen som kan fylle skoene dine. Selv om vi begge vet at det blir vanskelig.

 

Til sist lover jeg at når jeg tenker på deg så skal jeg ikke være trist; jeg skal heller være takknemlig for den tiden jeg fikk og for alt du hjalp meg med. Jeg skal smile hver gang jeg ser en sort og rød katt, en haug med gamle bøker, eller en pose med Doc halspastiller med eucalyptus.

 

Du er den beste psykologen jeg har hatt. Du var en engel i helvete og du kjempet for meg. Nå er du borte, og hvor enn du er så er de heldige som har deg. Men om du er i himmelen -om det stedet brått finnes- så gi dem et helvete!

 

…og husk: det skal bare en psykolog til for å skru opp ei lyspære, men pæra må ville det selv.

 

Hvil i fred, Finn. Du vil bli savnet…

 

 

 

 

 

 

 

Tidlig i mars fortalte jeg om en kommuneperson (KP) som skulle bistå meg med eksponeringsterapi. Vi har truffet hverandre noen ganger, i første omgang for å bli kjent. Det er en fordel å bruke litt tid på å bli kjent med og å bygge trygghet og tillit til en person som skal jobbe med meg når jeg er på noe av mitt mest sårbare. Prosjektet skal utføres i samarbeid med min psykolog, og i den anledning har KP og jeg vært og besøkt ham på hans kontor i Drammen for å avklare hva som er hensiktsmessig å gjøre -og hva som ikke er det.

 

Alle tre var samstemte om hvordan prosjektet skulle utføres på best mulig vis. Det er ekstra viktig i denne sammenhengen, for selv om eksponeringsterapi ofte er en lineær greie, er min situasjon litt mer komplisert. Jeg har flere diagnoser som krever ulike -og ofte kontradiksjonelle- hensyn, og derfor blir det viktig å jobbe på en måte som gjør at vi kan ha god framgang med det ene uten å skade det andre. I denne sammenhengen snakker jeg bl.a. om det motstridende mellom angst og høysensitivitet. Angsten min er mest sannsynlig lært/tilegnet, men høysensitiviteten er mer genetisk/et personlighetstrekk. Det betyr at det ene kan jeg jobbe for å bli kvitt eller bedre, mens det andre må jeg i større grad lære meg å leve med og ta hensyn til. Når man jobber med å eksponere angst, er det meningen at man skal ta inn alle sanseinntrykk for å kunne være mest mulig til stede i situasjonen, og da sier det seg rimelig selv at det trigger høysensitiviteten som igjen krever å bli vernet. Basically skal jeg konfrontere og unnvike samtidig. Skjønner du dilemmaet?…

 

Både psykologen min, KP og jeg er derfor også klar over at dette på sett og vis blir et kontrollert pilotprosjekt der vi blir nødt til å prøve oss fram og se hva som funker. Jeg håper at vi finner noen svar som kan hjelpe meg, og også gi KP og psykologen enda mer erfaring å ta med seg videre til andre klienter som har en mer kompleks symptomblanding. Og kanskje er det også nyttig informasjon til deg som leser dette;) Uansett gir det meg mye egenterapi å skrive i denne bloggen, og jeg håper samtidig det vil hjelpe andre.

 

Det ble noen timers kjøring fram og tilbake så det var god tid til å bli enda mer kjent med KP. Timen hos psykologen gikk også bra; jeg har ikke sett ham på halvannet år så det var greit å få en oppdatert bekreftelse på at han ikke bare har vært en stemme i hodet hele tiden, dog det hadde absolutt ikke vært en dårlig stemme å ha tilgjengelig etter bestilling.

 

KP og jeg kommer fortsatt til å bruke litt mer tid på å bare bli kjent -gå litt turer, ta en lunsj. Deretter blir det litt ferie og attåt, og så starter vi opp gradvis på slutten av sommeren.

 

KP er en høyt utdannet person med mye kunnskap og erfaring, og jeg har allerede fått et veldig godt inntrykk av vedkommende. Jeg har troa på at vi kan få til noe bra:)

 

Planen er jo at jeg etter hvert skal starte opp medisinutprøvingen igjen også; jeg hadde en pause fra den for å utrede autismediagnosen, og nå er den i boks #autismeiboks

 

Nevnte jeg forresten at min blandede personlighetsforstyrrelsediagnose (ta den, Wales!) utgikk etter at jeg fikk ASF-diagnosen (autismespekterforstyrrelse)?

Autismen spiste den opp #personlighetsforstyrrelseutavboks

 

Det er jo litt hyggelig også, da, at noe ugress faktisk kan fjernes permanent. Skulle ønske at det var gjeldende for enkelte mennesker også, men vi får heller implementere samme eksponeringsteknikker her…

 

Riktig god kveld til deg, og husk å lage deg akkurat den forbanna uka du føler for.

 

 

Våknet. Tankekjør. Jeg trodde det var noe man ikke fikk sove av, ikke noe som kunne vekke deg.

Hva våknet jeg av? Jo, jeg våknet av tanken på det forestående årsmøtet i borettslaget, OG…det norske bidraget til MGP.

Så her ligger altså jeg på et gudsforlatt tidspunkt og har indre dialog om økt husleie og våte karbis-snitter mens andre deler av hjernen kaller på kua…

Jeg har tenkt veldig mye etter at jeg fikk autismediagnosen. Jeg har jo egentlig «visst» det i mange år, men jeg merker tydelig forskjell likevel, nå når det har blitt bekreftet av en spesialist. Jeg trodde i bunn og grunn at jeg bare skulle forlate psykologkontoret som litt gladere og litt lettere -og jeg kjenner jo på det også- men nå har jeg helt konkret fått stadfestet at jeg faktisk har en annerledeshet ved meg som vil ha en innvirkning på meg resten av livet. Ting ble plutselig bare så vanvittig virkelig. Akkurat den følelsen var jeg ikke helt forberedt på…

Jeg tenker tilbake på ting fra barndommen -måter jeg var på som virket snodig eller uvanlig, ting jeg har skammet meg over og som har fått meg til å føle at jeg ikke passet inn, og som jeg derfor ikke klarte å akseptere ved meg selv. Jeg har aldri passet inn i normen, og i utgangspunktet er det ikke nødvendigvis noe galt i det, men vi lever i et relativt konformt samfunn der det hviler en del forventninger på oss alle om at vi skal være og gjøre på bestemte måter. Skolen med sine strikte rammer og strenge lærere, ble et vondt vendepunkt. Da var det ikke lenger like mye frihet i hundremeterskogen bak huset til mamma og pappa. Eller tegnesaker og sølekaker. Da kom den beryktede «boksen» og fanget meg.

Min da udefinerte frykt for individualismens «konsekvenser», skremte meg så hardt at jeg godtok å bli presset ned i en form jeg overhodet ikke passet i. Jeg turte ikke lenger å synes. Jeg hadde blitt en «boksperson». På utsiden i alle fall. Og det var det som til syvende og sist gjorde meg syk; jeg havnet i «boksen» og alle følelser ble bokset inne i meg. Hadde jeg bare kunnet være meg selv og hatt fred med det så er jeg overbevist om at livet hadde blitt en hel del enklere. Men med min egen frykt og sårbarhet på den ene siden, og forventninger og konformitet på den andre -da var det ikke flere steder å gjemme seg. Da var det bare å stille seg pent på den samme rekka som alle andre. Og vipps så ble jeg fisken som måtte klatre i trær og som stirret tomt ut av vinduet i klasserommet og drømte lengselsfulle drømmer om havet.

Jeg tenker på hvorfor jeg blir så overveldet i sosiale settinger og nye situasjoner. Og hvorfor jeg ikke liker store overraskelser og raske endringer -at jeg behøver å bli forberedt på ting og å få tid til å tilpasse meg det som er nytt. Jeg lurer på om det kan være en av årsakene til at jeg ofte liker å se de samme filmene og seriene igjen og igjen -det er forutsigbart.

Jeg tenker på alle de høye lydene, det skarpe lyset, de sterke smakene og de ubehagelige sømmene i klærne mine. Fy fader, så digg det noen ganger er med solbriller, ørepropper, joggis og grovt rundstykke med en smakløs gulost!

Jeg tenker på at jeg kan bli så overveldet av følelser at jeg tror jeg blir gal og kommer til å dø. Er jeg glad, er det bra. Er jeg trist, kan jeg knapt bli tristere.

Jeg tenker på hvor glad jeg kan bli i mennesker, og hvor redd jeg blir for å miste dem.

Jeg tenker på alle de gangene jeg har fått dilla på rare hobbyer og sær kunnskap -noe som har gitt meg mange morsomme opplevelser og et knippe underlige talenter. Alt er jo selvsagt ikke bare negativt; f.eks. er jeg så god på å snakke baklengs at jeg kunne fått en midtside i Se & Hør.

Jeg tenker på at det ofte har vært vanskelig å forholde seg til relasjoner fordi jeg aldri har følt at jeg har gitt nok og vært nok. Og ettersom jeg ikke liker raske endringer, har jeg behov for at relasjoner får utvikle seg i et langsomt tempo fordi jeg blir sliten og anspent når det går for fort. Takk og lov for at jeg har en litt travel kjæreste -det gir meg nok spillerom til å bearbeide min rolle i forholdet, og det gir meg tid til å kjenne på at tryggheten utvikler seg i takt med at vi også gjør det. Tidligere kjærester som har krevd oppmerksomheten min hver eneste dag, har vært som en maraton som aldri slutter (dog jeg kan helt sikkert delegere bort noe av ansvaret for det), og det har aldri endt bra. Jeg behøver tid og rom, og det får jeg nå.

Nuvel… Norm og ikke norm er på godt og vondt, alt sammen. Jeg skal i alle fall jobbe for å få så mye bra som overhodet mulig ut av min egen situasjon og det jeg på sett og vis kan kalle mitt «nye liv». Eller…kan jeg kalle det dét? Det var litt klisjé… Æsj! Men samma det. Vi lar’n stå. Alle bør ha ørlittegrann kontakt med sin indre «lilla tante» en gang iblant. Men ikke mye;P

Det er en god del tankevirksomhet i hodet nå, for det er mye å lære og det er mye jeg må sette meg inn i for å tilpasse meg alt dette nye. Arbeid innover og arbeid utover. For deretter å kunne gå framover. Stødig framover.

Å vente på en diagnose kan noen ganger sammenlignes med en adopsjonsprosess; det tar ofte lang tid. Særlig sakte går tiden når man allerede har en mistanke om hva som mangler, og at alt man egentlig behøver er at en dyktig psykolog ser det samme som deg og kan gi deg den bekreftelsen du søker etter.

 

I mange år har jeg ventet på en knagg å henge denne hatten på, og torsdag 18. april var dagen. Etter en lengre og grundig utredning hos en psykologspesialist, ble diagnosen endelig spikret på plass, og jeg føler meg så usaklig lettet at jeg har lyst å bestille en kake og holde en fest (introvert style: meg og bikkja).

 

So without further ado…

 

Jeg er på spekteret. Nei, jeg snakker ikke om en av erkefiendene til James Bond, men om autismespekteret.

 

Jeg har autisme. Jeg er autistisk. Eller hvordan sier man det egentlig? Samma faen, jeg er glad okke som.

 

Nå fikk jeg endelig tørket støv av den siste hatten og hengt den respektfullt på knaggen den alltid har vært ment å henge på. Puslespillet er ferdig puslet, og jeg kan begynne å se hele bildet. Bildet av meg og den jeg er. Nå er jeg så mye tydeligere for meg selv. Og da er det også lettere å være tydelig for andre.

 

Det er mange som preacher at de ikke liker merkelapper, men for meg har dette alltid vært en måte å forstå meg selv bedre på. Det blir lettere å tilegne seg informasjon når man vet hva man leter etter, og det er lettere å be om hjelp når man vet hva man ber om hjelp til. Jeg har gått mye rundt i mørket på søken etter informasjon om noe jeg ikke helt har visst hva er, og det har vært frustrerende til tider. Nå vet jeg. Jeg vet hvilken vei jeg skal gå, hvilken vei som er min. *Insert confetti and glitter here*.

 

Å forstå seg selv bedre, har like god effekt eksternt som internt, fordi det også gjør det enklere i møte med andre. Det er ikke uvanlig å kjenne på skam når man lever med noe som er litt annerledes og ukjent, og den skammen tror jeg neppe blir noe svakere av å ikke vite hvorfor ting er som det er. Man blir retningsløs og usikker, og dermed også langt mer disponert for å føle seg sårbar i f.eks. sosiale settinger. Og slike situasjoner nærer bare skammen enda mer. Og vipps så har du onde sirkler til både høyre og venstre. Kroppen havner i freeze mode, og hjernen topper hele kaka (ikke festkaka, en annen kake) med total software failure.

 

Og med full systemsvikt innabords skal man samtidig være sosial og gi et godt inntrykk av seg selv. Da blir det vanskelig. Jeg er vanligvis åpen om det meste, men det er skummelt å ikke alltid vite hvordan man blir møtt. Muligheten for avvisning er jo alltid til stede samt at konseptet «tid og sted» også har litt å si. Da blir det ofte til at jeg heller blir sittende som veggpryd selv om jeg egentlig gjerne vil være med på leken.

 

For de som ikke kjenner meg eller vet at jeg lever med disse tingene så kan jeg nok fremstå som stoisk og uinteressert. Men egentlig er jeg bare engstelig, overveldet og redd for å ikke bli godtatt som den jeg er. Jeg har lyst til å være sosial og jeg vil gjerne snakke med mennesker. Jeg har egentlig ganske mye gøy å snakke om. Men jeg strever litt med å være den første som tar kontakt fordi frykten for avvisning og frykten for å ikke være bra nok, er så sterk. Det er selvsagt ingen andre enn meg selv som trigger denne frykten, men det er vanskelig å tenke klart når følelsene er så intense.

 

Heldigvis har jeg flere gode venner som har klart å komme igjennom til meg for lengst, men det er alltids nye mennesker å bli kjent med, og jeg må fremdeles gjøre et godt stykke arbeid for å føle meg trygg nok til å oppsøke det som er ukjent. Men noen ganger behøver man litt drahjelp, og derfor tenker jeg at dette innlegget kan fungere oppklarende både for de som er i ferd med å bli kjent med meg, de som skal treffe meg i fremtiden, og for de som kanskje kan ha nytte av dette innlegget som et verktøy til å tydeliggjøre seg selv for andre. Uansett håper jeg det kan komme noe positivt ut av det.

 

God mandag.

Det siste året har vært ganske tøft og frustrerende, sånn helsemessig, i hvert fall.

Mye annet har egentlig vært ganske fint.

 

På omtrent denne tiden i fjor, startet jeg med utprøving av ADHD-medisiner. Jeg har medisinskrekk så jeg valgte å mikrodosere for å gjøre introduksjonen av medisinene så skånsom som mulig for kroppen. Glad jeg fikk en midlertidig innleid psykiater som vanligvis ikke jobber på DPS; jeg tror det var en av hovedårsakene til at jeg fikk bruke såpass med god tid.

 

Jeg kom meg greit igjennom det uten de største bivirkningene, men jeg var av/på urolig og nervøs igjennom hele prosessen, fordi jeg kunne jo ikke vite da at det skulle gå såpass bra som det gjorde. Dessverre uteble virkningen også, så nå venter jeg på en ny fase med utprøving av litt andre typer meds. Kan ikke akkurat si at jeg ser fram til enda en runde med engstelse og uro, men det føles riktig og nødvendig å gjøre det for å kanskje kunne komme videre i livet på en vei som er noe mindre kronglete enn den jeg befinner meg på nå. Håper jeg har klart å ta med meg litt ekstra «tøffing» fra runde én slik at jeg kan gå inn i dette på nytt med litt lavere skuldre enn sist. Jeg kan bare håpe jeg er like heldig på runde nummer to når det kommer til bivirkninger. Og mer heldig når det kommer til virkning. Hadde vært en lettelse å kunne lande på noe bra.

 

Akkurat nå har jeg en liten pause fra utprøvingen for å gjøre en nødvendig utredning; og siden det er DPS vi snakker om, har jo selvsagt ikke den prosessen gått helt smertefritt. De er ikke akkurat ekvivalenten med en smooth operator…

Men, men… De synes kanskje ikke sånne typer som meg har nok spenning i hverdagen. DPS bidrar gjerne;P

 

I den forbindelse er det et par andre ting jeg også gjerne vil dele med dere, men det bør nok vente til DPS garantert ér og forblir i mitt livs bakspeil (ikke drit der du spiser osv…).

Men nok om det. Vi går videre. Vi kör videre.

 

For en tid tilbake søkte jeg -i samarbeid med psykologen min- kommunen om bistand ifm eksponeringstrening; helt presist om fagperson som kan funke som support når jeg skal ut i «felten» og jobbe praktisk med angsten. Jeg gjør jo mye selv også, men det er litt enklere å få effektivisert og disiplinert den jobben hvis jeg kan gjøre det sammen med noen andre som har kompetanse og som kan bistå hvis jeg behøver det. Jeg hadde mitt første møte med denne kommunepersonen for et par dager siden. Det var veldig hyggelig, og foreløpig virker det til at vi har god nok personkjemi til å kunne samarbeide.

 

Så i en lengre periode framover blir det både eksponeringstrening og medisinutprøving, i tillegg til at resten av livet også skal ha sin plass. Jeg er forberedt på at det kan bli tøft, men jeg håper at jeg også kommer til å kjenne på masse mestring og bedring. Jeg vil nok aldri bli helt hundre prosent frisk -og det kan jeg leve med- men jeg tror at jeg kan bli mye bedre. Jeg har mer erfaring og kunnskap nå enn jeg noen gang har hatt; nå er det på tide å få all denne kunnskapen ut i praksis.

 

Jeg holder dere oppdatert;)

 

Riktig god lørdag!

 

 

 

 

 

 

For en tid tilbake hadde VG et hovedoppslag om ADHD, som handlet om «faresignalene» man kunne se etter hvis man mistenkte at partneren hadde diagnosen. Lite visste jeg at noe så uskyldig som ADHD kunne brukes som virkemiddel for å skape et sladdersamfunn der man nærmest ble oppfordret til å angi hverandre som om det var krigstid. Men okay… Det er hårde tider, og VG behøver vel å tjene til salt på maten som alle andre, og da er sjelden godhet det mest lønnsomme valget. Derfor blir sårbare mennesker som lever med et stigma, rent gull rett i gryta, det.

Nuvel… Ikke overraskende ble det skrik á la rama i ADHD-miljøet, og godt er det for slikt journalistisk søppel mener jeg Norges største og mest innflytelsesrike avis burde se seg for god for. Selv om de selvsagt sjelden gjør det, da.

Mennesker med ADHD ble ikke akkurat framstilt på en positiv måte, noe som lett kan ha blitt ødeleggende for mange, så jeg kan godt forstå at det skapte sterke reaksjoner. Jeg reagerte selv.

Det er jo ikke greit, for faen…

VG fikk en massiv klagestorm, og det resulterte i at de publiserte en beklagelse -i form av en mindre notis. Jeg sendte dem en melding og spurte om ikke beklagelsen burde få like stor spalteplass som selve innslaget -jeg tenkte som så at hvis man sprenger noens hus i lufta, sier man ikke unnskyld med rester av gårsdagens middag. Unnskyldningen bør liksom matche opp mot handlingen, og her synes jeg ikke den gjorde det. Den meldingen var det visst veeeldig vanskelig å svare på. Jeg sendte en oppfølgingsmelding etter en stund og etterlyste svar, men jeg innså raskt at VG ikke responderer så godt på å bli stilt til veggs -noe som er en stor del av deres egen arbeidsbeskrivelse btw; merkelig, det der.

Det roet seg i alle fall en stund, helt fram til Aftenposten bestemte seg for å dra sin egen cost/benefit i ADHD-saken, og selv publiserte et hovedoppslag som ikke var stort bedre enn det VG hadde prestert en tid i forveien. Nok en gang skapte det furore i ADHD-miljøet -forståelig nok. Jeg sendte Aftenposten en melding og spurte om de ikke hadde lært noe av VG og om de i den forbindelse hadde noen angrende ord å komme med, men de viste seg å være like gode på å svare som VG.

Ja, ja…det var verdt forsøket. Mest sannsynlig brant det godt i innboksen deres. Og det er fortjent.

På samme tidspunkt som saken gikk sin seiersgang i Aftenposten, var det stor diskusjon rundt dette på en av de større ADHD-plattformene på Facebook. Jeg delte en screenshot av min melding til Aftenposten, i diskusjonstråden. Jeg ønsket å vise at jeg -på lik linje med flere andre- også hadde bidratt til nulltoleransen for slike kjipe framstillinger av mennesker med ADHD. Det blir liksom litt håpløst når så mange jobber iherdig for åpenhet og aksept rundt mental helse, mens landets største aviser haler og drar i motsatt retning. Disse avisene har jo ofte bevist hvor gode de kan være på bl.a. undersøkende journalistikk, og så gjør de helomvending og lager saker som dette. Litt skuff…

Anyway… En av personene inne i diskusjonstråden peilet seg inn på mitt beskjedne bidrag og gikk til full «lock’n stock» ordkrig mot meg. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg gidder ikke å fundere på hvorfor. Det eneste jeg er sikker på, er at det var unødvendig og grunnløst. Det ble ytret en hel masse usakligheter som jeg velger å ikke gjenta her, da det er liten vits å bruke maks tid på masse drama. Men jeg må innom det, fordi denne personen sa noe til meg helt på slutten, som er av relevans. Jeg kom brått på nå at det faktisk er hele, forbanna overskriften på dette innlegget så da er det kanskje greit at det nevnes;P

Denne personen var altså så uenig i min harmløse enkeltsetnings melding til avisen at hun gikk til steget å kalle meg en skam for alle med ADHD.

«Du er en skam for alle med ADHD».

Jeg var altså en skam pga en setning til avisa… Da er jeg sannelig glad hun ikke vet at jeg også gikk på epleslang som barn…

Er det noe mennesker med ADHD gjør altfor mye av så er det å kjenne på skam. Vi skammer oss for at vi tar plass. Vi skammer oss for å få til ting. Vi skammer oss for å ha egne meninger. Vi skammer oss hvis vi setter oss selv først (som om vi noen gang gjør det…). Vi skammer oss ofte over å bare puste eller å være til. Vi skammer oss fordi vi skammer oss… Og er det noen som virkelig bør være klar over dette så er det andre med ADHD. Hun som sa dette til meg hadde selv diagnosen.

Da tenker jeg at det ikke er rart at mennesker strever med å bli akseptert og å finne sin plass i samfunnet hvis man skal oppleve å bli tråkket på av sine egne i tillegg… Man blir pisket av media, man blir pisket av helsepersonell og man blir pisket av likesinnede. Hvem skal man snu seg mot, da?…

Jeg kjenner at poenget med denne historien kan virke litt flytende. Men jeg tror vel at det jeg forsøker å få fram her er at man liksom ikke kan føle seg trygg noe sted, selv om det muligens virker litt vel dramatisk å si det på den måten. Men man blir jo usikker av sånt; i alle fall blir jeg det. Og: min blogg.

Jeg vet jo at ikke alle er slik som personen jeg har beskrevet, og jeg vet at dette kun var én person av veldig mange, men når meldingen man får er så skarp og tydelig som dette, behøver det ikke å være i plenum for at det skal gjøre noe med deg. Metaforisk sett (for de som liker slikt) så behøver man ikke hundre kuler for å ta livet av noen; det holder lenge med at den ene kula treffer der den skal… Og denne kula traff. Og det ville jeg si noe om bare sånn i tilfelle det er andre som har opplevd det samme. Hvis du har opplevd lignende og leser dette innlegget nå så vil jeg bare du skal vite at jeg skjønner at det er kjipt, men at du ikke må gi opp. Og at mest av alt må du høre på din egen stemme og stole på den, og la det andre synes og mener, være en sekundær greie som kun skal lyttes til hvis det er konstruktivt nok. Og det er det ikke bestandig.

**

Til info har både VG og Dagbladet i ettertid fulgt opp med masse plussartikler om «faresignalene» ved ADHD-medisiner. De tenkte sikkert at masse pjatt om meds var litt mer uangripelig enn det er å snakke om menneskene. De finner stadig opp nye måter å gjøre om gammel dritt til ny dritt…

 

Du har helt sikkert opplevd å ha dager der alt bare er feil. Feil, feil, feil! Du sparker tåa i sengekanten i det du har stått opp om morran, og med ett vet du at denne dagen kommer til å bli fullstendig balle.

Vi har alle hatt dem, vi kommer til å fortsette å få dem, og flere -iberegnet meg selv- har denne dagen i dag.

Balle! (Takk til Else for mitt nye kraftuttrykk).

Og når pessimisten sier at nå kan det neppe bli verre, svarer optimisten muntert at «å, jooo da, bare vent!» #jævlaoptimister

For hvis man i tillegg supplerer en god dose høysensitivitet, en slump umedisinert ADHD, samt angst, personlighetsforstyrrelser og tre tiår med undertrykt sinne og aggresjon -da behøver ikke den tåa å være borti noe som helst for at dagen skal excelle farlig fort fra både «helt ok» og «balle» til total meltdowm type snømann-faceplanter-flammekaster.

Det å ha slike dager når man er forholdsvis frisk og rask, kan være kjipt nok i seg selv. Men når man da har et ekstra stort register av følelser som til tider representeres av en dødmetallinspirert hagegnom med blodsprengte øyne, triggerfingre og en frådekjeft som ville misunt enhver OL-deltager (la oss kalle ham Atle), og som plutselig bestemmer seg for å ta over styringa og trykke på alle de røde knappene merket «clusterfuck», «fuck no», «fuck it all», «nononononononononono» og «shitstorm» vol. 1, 2 og 3… -kan det lett gå litt over styr. Da blir små ting store og store ting kan knapt bli store nok. Alt er feil. Huden er feil, håret er feil, klærne irriterer og gjør vondt, og høy lyd blir som et slag i trynet (jeg kan til og med se høy lyd). Alle i trafikken kan brenne i helvete, og hvis noen har tatt «min» parkeringsplass… Ja, da kan de brenne i helvete, de også. Fantes det ikke feil fra før så finner jeg dem garantert i dag.

Selvdestruktive tanker kommer på løpende bånd og forsøker å overbevise meg om at ingen er glad i meg. At ingen liker meg og at alle vil meg vondt. Brått blir tilværelsen mørk og stygg. Alle blir stygge. Hele verden blir stygg. Jeg er stygg. Alt faller i grus, og fortvilelsen blir et faktum. Og siden følelsene mine er så sterke i overbevisningen om denne alternative virkeligheten, blir det ofte vanskelig å stritte imot og be om hjelp. For hvordan skal jeg klare å be noen om hjelp når jeg selv ikke ser klart, og uten at mitt midlertidig dystopiske verdensbilde skal gå ut over andre? Så jeg isolerer meg og sitter med det alene. Sier til mine nærmeste at «ikke kom i dag, jeg har en «sånn» dag i dag»…

Jeg har til sist skjønt såpass, at jeg bør holde meg unna folk som en varulv ved fullmåne når jeg har disse dagene. Og dette med fullmåne er faktisk ikke så fjernt fra sannheten; for er det noe jeg endelig har lært så er det at syklusen min har hatt et ord med i laget når det gjelder forsterking og minimering av symptombildet mitt. Eureka! Et mønster! Det kom jammen ikke for tidlig…

Det er en betryggelse å endelig få oppleve at flere og flere utfordringer i mitt liv faktisk ikke har vært så random som jeg først trodde; nå kan jeg i det minste planlegge besøk og alenetid litt bedre. Men å ikke ha blitt informert om dette før i en alder av nesten førti, er vel et av «symptomene» på en sterk underprioritering av forskning på kvinner… #skjerpings

Jeg vet at de som er glade i meg hadde kommet på flekken om jeg hadde bedt dem om det. De har gjort det mange ganger før -noen ganger også helt av seg selv- og de har gitt rom for hver eneste tåre og hvert eneste hulk av fortvilelse, og frustrerte brøl. Men det har sin pris. For dem og for meg. Så jeg ber dem holde seg unna. Jeg vil ikke være nær. Tør ikke. Redd for å såre. Redd for å slite ut. Redd for at de ikke skal tåle det. Tåle meg. «Du er anbefalt å ikke være nære», som Onkel P synger i «Styggen på ryggen», og det er så sant. Redd for all skammen jeg sitter igjen med når jeg kommer til meg selv og innser at jeg har blottlagt noe av det styggeste jeg har i meg for noen av de fineste jeg vet om. For skammen blir ikke værende på den andre siden; den blir med meg overalt hvor jeg går. Tynger. Tynger til hjertet brister. Fordi noe i meg ikke klarer å forstå at vi er alle «stygge» fra tid til annen, og at vi strekker oss langt og tåler mye for de vi er glad i.

Når støvet endelig legger seg, hagegnomen snorker ufortjent godt, og jeg så smått begynner å se klart igjen, ser jeg at verden ikke lenger er like svart -drøyt irriterende til tider, men nok om det- og jeg ser at det lysner i det fjerne. At det lyser på de folkene som alltid har vært der, men som jeg ikke så i mørket.

Takk for at du tok hånden min selv om jeg ikke kunne se deg.

 

 

Du vet den lyden…når en kid heller en stor kasse med Lego utover et parkettgulv…? Sånn kjennes det ofte inne i hodet mitt. Tanker sponset av Lego. Hjernen fremstilt som sjokkert parkettgulv. Masse tanker i alle former og farger -felles for de alle er at de bråker- stormer rundt inne i hjernen og sender meg inn i en tilstand av total overstimulering og påfølgende «flopp mode». Så mange tanker, men jeg får ikke tak i dem. De leker erteleken med meg; kommer bort og poker i meg når jeg står med ryggen til, og når jeg snur meg har de kommet seg på avstand og står der og ler av meg. Da er det neste tanke sin tur til å dytte meg i ryggen. Og sånn holder de på. De har omringet meg og dytter meg i alle retninger som en ungdomsskolemobb. Og jeg klarer ikke kjempe imot. Jævla Lego-helvete! Nå skjønner jeg hvorfor jeg var en Playmo-kid…