Vi mennesker er rare. Vi kan både hoppe i fallskjerm (noen av oss), ta ekle karuseller, holde taler foran en hel masse folk,  og vi kan sloss, kjefte og stille krav. Men å be om hjelp… For mange er det noe av det vanskeligste som finnes. Å vise sårbarhet og å vise at man trenger andre -noe som bare er en naturlig del av vår biologi- har blitt til noe unaturlig. I alle fall slik jeg selv tolker mange av de inntrykk jeg finner meg selv ovenfor i samfunnet.

Nå skal det sies at jeg synes alle tingene på denne listen er ganske skumle. Men folk flest fikser nok en eller to. Vil jeg tro.

Men å be om hjelp…? That´s a no for me.

Mange vil nok være enig når jeg sier at jeg selvsagt hadde hjulpet det jeg kunne om noen ba meg om hjelp. At jeg attpåtil kunne vært glad for å hjelpe fordi det får meg til å føle meg som et godt medmenneske. Her får man liksom både hjulpet noen og smurt egoet samtidig😉 Ego er vi alle mann så det er det bare å erkjenne først som sist. Men igjen -å be om hjelp?…  Herre Jesus Krestusssss, det er jaggu skumle greier. I hvert fall hvis man kommer i en situasjon der man må ha hjelp av fremmede. Slik jeg gjorde her om dagen…

Jeg var ute på rusletur i marka -jobbet for å få tilbake den gode formen som medisin nummer 7 føkka opp for meg. Jævla kukhelvete! Jeg begynte å se så forbaska bra ut, og så kommer Duoloxetin og bare «Ima fuuuuck U up!»…

Møkk!

Men nok om det. Jeg var altså i skogen og jobbet meg tilbake til formen da jeg begynte å føle meg dårlig -AKA autistisk meltdown som var på vei mot angst med stormskritt. Ikke gått tur på lenge -ble overmodig og pushet kroppen litt lenger enn den var klar for. Hundre varmegrader og minimalt med inntak av vann. I know. I´m an idiot.

Jeg kjente meg panisk og varm. Fjern, men likevel så innmari til stede. Jeg kunne ikke stoppe. Måtte bare fortsette å gå. Hva ellers skulle jeg gjøre? Å stoppe opp ville bare gjøre det verre. Når jeg går, kommer jeg i hvert fall nærmere bilen som stod parkert på andre siden av to åser. Samt at å fortsette å  gå, gir meg følelsen av å flykte litt vekk fra angsten. Jeg vet at det kanskje ikke er rett prosedyre hver gang, men enkelte ganger er det faktisk det. Som Winston Churchill sa -«If you are going through hell, keep going». Og det gjorde jeg.

Jeg tenkte at jeg måtte jo klare dette. Jeg har jo klart det så mange ganger før -fått angst på tur og likevel gått meg ut av det (bokstavlig talt) og kommet meg hjem. Men hodet var ikke med. For det var i hodet det lå. Kroppen var ok i utgangspunktet. Men psyken senka den som om den skulle vært Titanic.

Kroppsvarmen økte. Angsten spredte seg som en bisverm på jakt etter pollen -fra hjertet som sitt senter, og ut i kroppen. Gjorde lemmene mine til gelé. Det ble vanskelig å gå. Trærne begynte å bøye seg over meg -de ville fange meg inne i en tretunell som bare ble mindre og mindre, helt til jeg ble kvalt.

Med bankende hjerte og tåkesyn, passerer jeg hytta til Fredrikstad Turmarsjklubb. Det sitter to eldre herremenn på terrassen der. Og jeg ser det står parkert en bil ved siden av.

Likevel er det noe i meg som gjør det vanskelig å be om hjelp.

Nå kommer det mange tanker. For det første hadde det vært eksponeringstrening å gå videre til bilen. Ulempen er at jeg ville blitt mer dårlig mye lenger, samt at jeg ville fått en økt frykt for å gå ut igjen. Til alle dere som tror at all eksponering er bra eksponering… -det er ikke det.

På en annen side… Når jeg er så innmari redd for å be om hjelp, da er vel også det en eksponering. Og jeg trengte hjelp. Så jeg ba om hjelp.

Jeg våget meg bort til de to mennene og forklarte hva som hadde skjedd, og spurte pent om en av de var villige til å kjøre meg bort til bilen min. Jeg skulle selvsagt betale.

De sa ja uten å nøle. Og nektet å ta imot betaling.

Mannen som kjørte meg var sååå søt. Han pratet rolig med meg om Turmarsjklubben og turene de gikk på, og litt om været og varmen. Det var som om han forstod akkurat hva jeg behøvde. Jeg ble veldig positivt overrasket -det er jo ikke uvanlig at eldre boomers har litt sånn «hysj»-holdning til psykiske lidelser fordi de har vokst opp med at det er et tabubelagt og skamfullt tema som helst ikke skal snakkes høyt om. Men da er det godt å vite at noen har fulgt med i timen og er med på gode holdningsendringer.

Jeg ble kjørt trygt fram til bilen min, og jeg takket mannen så opp og ned i mente at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre av meg. Og han fortsatte å insistere på at det ikke var nødvendig med noen betaling. Men at jeg var hjertelig velkommen som medlem i Turmarsjklubben. Jeg vurderer det seriøst. Jeg digger jo pensjonister -de er god sosial føde for autister med sitt ofte roligere tempo.

Jeg vinket farvel til min nye hverdagshelt og satte meg inn i bilen. Ble sittende og roe meg ned før jeg kjørte hjem -sliten, takknemlig og full av mestring.

***

Det er en vond følelse å kjenne at man er til bry. Selv om man ikke nødvendigvis er det. Men man føler det. Og det er jo følelsen som tar deg.

Det er også vondt å vite at man nærmest er mer villig til å brenne i helvete enn å be noen om hjelp. Skammen man kjenner på. Blottleggelsen. Sårbarheten. Frykten for avvisning og latterliggjøring.

Vel… Denne dagen slo jeg et slag for det. Og det funka!